DET MESTE ER NORD…

Bilde

I natt hang månen tung over fjellene her jeg bor.

En stripe gull flimret utover fjorden. Man sitter i vinduet og ser. Jeg leser Evert Taube for tiden, brygger på noe for en scene. Taube, havet og skjærgårdens mann, de store sydamerikanske viddenes ridder, gourmeten, dikterern, drankeren, levemannen. Nei, det er ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i en trubadurs lengsel, alltid videre til nye strender koblet med lengsel hjem. Men hjem, hvor er det? Selv har jeg flyttet basen nordover sammen med min kjære og tingene våre, en ny bil står parkert, landskapet er åpent, en fjord på den ene siden, mørke fjell bak. En ny start? Mulig. Det store byarket var tegnet ferdig, var fullt av alle byens farger på godt og ondt, noen tusen kaffekopper var drukket på hippe kaféer, ruccola og designervann i fiffige flasker etc.

Vi trengte noe nytt, vi ville noe annet. Var det et nytt hvitt ark vi ville ha? Kanskje. Dere er helt koko, sa noen. Hva skal dere der oppe hvor det ikke skjer en dritt? sa andre. Jesus, sa til og med noen, det er jo karrieredrap! Der oppe går dere i glemmeboken, kulturarbeidere i nord er dødsens osv.

Glemmeboken er et trygt sted.

I den boken står ting du lett glemmer i byen. Det slo meg her om dagen at det første jeg gjør her oppe er å gå til de store kjøkkenvinduene for å se utover fjorden. Min nye fjord er aldri lik seg selv, har alltid noe nytt å by på, en ny fargenyanse, alt fra gull og sølv til svart og koksgrått. Og fjellene. Jeg må se på fjellene også, hver morgen. Stiller meg i stuevinduene og ser opp på den fine silhuetten som dannes mot en alltid skiftende himmel. Vel, noen ganger er fjellet gjemt i skodda, en slags luftig alvedans nedover hellinga. Vakkert. Så får det heller være at måkeforeningen vekker oss i otta med uhyggelige dødsskrik i de gule nebbene, sitter på hustakene og har konferanse eller hva det nå det er de driver med på morgenkvisten. Godt for nervene er det ikke…

I natt skal de bli blue moon. En blå måne passer en melankoliker godt. Høsten sniker seg på, napper i bare ankler her jeg tviholder på shortsen noen dager til. Det ligger kantareller til tørk på benken, og blåbær står i boller etter gårdsdagens fangst. Ja, livet er fint her i nord så langt. Men lengsel? Man lengter stadig hit eller dit. Om litt er det avsted til Stockholm for å jobbe, og i store deler av desember skal jeg bo på Manhattan i NYC.

Men nå, akkurat nå, dette bordet, kaffekoppen, denne fjorden, utsikten til alt dette. Solen skinner, det er en ny skarphet i luften. På radioen snakker de vise om oljeboring og utvinning av gass ved Nordpolen. Jeg slår av. I går skrev jeg om vitsen med å skrive. Vel, her sitter jeg og skriver. Og en disposisjon, notater, små tanker om neste scenetekst begynner å ta form.

Ja, så er det Evert Taube da…

«Kom ut till oss! Här kärnar Hulda smöret

och leghornshönsen värper egg var dag.

Här blir du frisk till hälsen och humöret,

her trivs du Rønnerdahl, det lovar jag!»

Vel vi har ikke verpehøns eller noen Hulda som kjerner smør, men humøret stiger og helsen er bra. Ha en fin helg i lille lykkelandet kjære blogglesere. Vi har hatt så flaks, så mye å være takknemmelige for her til lands. Vel, nå logger jeg av før jeg vikler meg inn i et tonn med adjektiver og slitsomme språkblomster. Life, blessed be..

HVA ER VITSEN MED Å SKRIVE?

Jeg sitter her ved bordet. Jeg har brukt seksten måneder av livet mitt på å skrive enda et nytt teaterstykke. Det skal oppføres, premieredatoen er satt, castingen er ferdig. Er sliten, sitter som en falmet primadonna i skarp sensommersol og grunner. Hva er vitsen med å skrive? Leste nettopp en artikkel av en kvinnelig dramatiker og forfatter om et seminar for kvinnelige dramatikere i Stockholm som hun hadde vært på. Bare én eneste norsk teatersjef var tilstede. Ja, hva er vitsen med å skrive?

Hva er vitsen med å utsette seg for seksten måneder med svette og slit når en teatersjef aldri ringer tilbake, når hun bruker to år på å lese en tekst jeg har brukt bittelitt kortere tid på å skrive. Hva er vitsen med å klappe for teaterledere når de holder taler om at «nå må det skrives flere roller for kvinner dere!» når manuskriptene ligger uleste i posthylla og det virker lettere å få en kaffeavtale med Barack Obama enn å komme inn på teppet å se inn i et par teatersjeføyne? Ja, hva er vitsen? Hva er vitsen med å bry seg om eller engasjere seg i kvotering av kvinner som skal få slippe til med tekstene sine når teatrene egentlig ikke vil ha nye tekster? Hva er vitsen med å late som om slagskyggen etter Ibsen er borte? Ja, og hvorfor i huleste heiteste skal vi høre på mer babbel fra sjefer som titter hverandre over skulderen og kopierer hverandres reportoir? Og når du ringer for å spørre om å få snakke med dem får du et «du, det er så travelt nå, kan du ikke sende med det stykket, så skal jeg lese det når jeg får tid? Ok?» Ok. Så går det vinter og vår, du sitter som en hubro og venter ved postkassen, skvetter hver gange telefonen ringer. Men akk, intet nytt fra institusjonene i dag heller. Så legger du deg på sofaen, skummer kultursidene. Å jasså ja, skal de også gjøre Rockeulven og Fanny og føkking Alexander? Ja ja. Hva er vitsen?

Jo, det er en slags vits. For det finnes gode mennesker, sjefer som leser, som melder tilbake, som sier ja takk eller nei takk. Og nå gjør vi sånn eller slik. Kunne det passe for deg? Og seksten måneders slit ved skrivebordet er som blåst vekk. Men dette skjer ikke i Oslo, det skjer på et par av de ørsmå teatrene i den store og kjedelige provinsen der ingen teaterkritiker eller teatersjef gidder å dra. I slike teaterhus kan man bygge seg store karrierer som går hovedstaden hus forbi. Så ja, det er en vits.

Men hva er vitsen med å sende en tekst til et stort teater i Oslo? Drit i det. Det er ingen vits. For du får umiddelbar kontakt med et svært hyggelig dramaturgiat, men en teatersjef ser du ikke snurten av, og når du møter ham på gaten ser han i en annen retning. Har teatersjefen lest dette stykket? spurte jeg en dramaturg ved et stort teater i Oslo. Jeg vet ikke, fikk jeg til svar. Så hva er vitsen med å skrive?

Eller kanskje skrive en bestselgerroman?

Så kan teatersjefen selv dramatisere den og sette den opp på hovedscenen? Det er nesten som ny norsk dramatikk, men bare nesten! Man kan da ikke bare komme med et fikst ferdig teaterstykke sånn rett ut fra løse luften. Men har du skrevet noe tidligere da? spurte en sjef meg i fjor. Ja, sa jeg, dette er mitt trettende teaterstykke. Jeg har hatt tolv urpremierer, ett par i Sverige også. Hun fikk litt glidelåskjeft og så på meg med engstelse i blikket. Hvor da? pep hun. På steder du aldri drar til kjæreste du. Så hva er vitsen med å skrive? Ja, hva er vitsen?

Om jeg er sint. Nei ikke i det hele tatt. Jeg er forbanna! Ikke bare på egne vegne, men på alle oss som skriver for scenen, som ikke blir lest, som ikke blir spillt. Som må nøye oss med dramatikkfestivaler og andre livredningsforsøk om vi skal få vist oss fram i hovedstadsjungelen av «viktige» premierer.  (unnskyld Harry Guttormsen) Men ny norsk dramatikk er for øyeblikket noe alle hyler etter, men som ingen egenltig vil ha. For for nesten hundre år etter at Ibsen døde oppdaget norsk teater Jon Fosse. Ting tar tid i dette landet. Og ingen tør å hoppe først. Som en annen teatersjef sa om mitt stykke om Marilyn Monroe (som har hatt premierer ved to teatre i Norge) «Dette er dritbra Henriksen, men jeg tør ikke gå i baret med noe som ingen vet hva er! Sorry!»

Jepp, er norsk teater bare brød og sirkus, så får man klappe igjen og ikke hyle opp om ny dramatikk! For den finnes. Og det er noen ytterst få ledere som vet det, som følger med. Så i dag sender jeg mentale roser til Janne Langaas (på lille Teater Innlandet) som tok seg tid til å reise til Stockholm for å se hva som rører seg på pennefronten.

Men en svale gjør som kjent ingen sommer.

HVOR GODT KJENNER VI VÅRE NÆRMESTE?

Sitter og hører på P2 der det diskuteres hvorvidt film og kunst bør ha et eget etisk regelverk.

I etterkant av premieren på storfilmen Kon Tiki er det Andres Baasmo Christiansen rolletolkning som er under lupen. Et familiemedlem mener at faren blir feil fremstilt i filmen.

Jeg tenker, hvor godt kjenner vi våre nærmeste? Hvor godt kjenner vi vår egen historie?

Selv er jeg eldst av syv søsken, og når vi snakker om pappa har vi alle ulike oppfatninger, minner og meninger om ham. Siden jeg er eldst var jeg en slags «prøvekanin» i hans farsprosjekt, mens de som kom til verden senere fikk en far som hadde fått øvd seg litt. Derfor husker jeg en helt annen far enn min yngste søster gjør.

Som dramatiker har det hendt at jeg har skrevet om mennesker fra det virkelige liv.

Jeg har skrevet om August Strindberg, om Siri von Essen, Edvard Munch og Dagny Juel, om Marilyn Monroe. Min neste premiere er et stykke om den unge kokka på Ofotbanen, Anne Rebekka Hofstad aka «Svarta Bjørn» Og hver gang hagler spørsmålene. Var det slik? Sa hun det? Gjorde han dette? Var de virkelig der? Hvorfor har du ikke tatt med det eller det? Jeg har en tante som kjente henne! Og de gikk ikke med slike sko! Og utstillingen til Munch i Berlin hang i to dager, ikke tre osv…

Ja, når man skriver om virkelige personer er det som å be om trøbbel.

Og man havner i mange etiske grenseland. Men jeg har klokketro på at «fremmede øyne» ser «sannheten» best. Nå har en indisk filmskaper laget en film om Liv Ullmann og Ingemar Bergmann, og som Ullmann selv sa forleden: «Siden han ikke kjenner oss tror jeg han vil komme mye nærere det som er sannheten om vårt liv sammen.» Klokt sagt.

Et kunstverk har som mantra at det skal engasjere, skape debatt, røre mottakeren. Derfor er «sannheten» ikke alltid relevant. Dramatikere og screenwritere driver ikke med faktaopplysning, det er det journalistene (i beste fall) og historikere som gjør. Vi som skriver for film og scene skriver dramatikk som må inneholde ingredienser som gjør at vi fanger tilskuerens oppmerksomhet. Men turen over Stillehavet på en balsaflåte var ikke noen søndagstur, og haier og papegøyer var nok neppe så spektakulære og morsomme i virkeligheten. Men filmen hadde en uhyggelig klaustrofobi over seg, og ikke minst en gjennomgående lengsel som jeg ikke har sett i norsk film på lenge.

Men var Thor Heyerdahl slik? Sa kona Liv akkurat de ordene i telefonen? Var Baasmo Christinasens rollefigur et feigt nervevrak eller ikke? Frankly my dear, I don’g give a damn!

Nå kommer spillefilmer om Sonja Hennie om Moland og French. Så får vi se. Og kanskje, eller helt sikkert kommer filmen om den blonde vestkantgutten med de isblå øynene og det skjeve smilet som har martret oss alle i mer enn et år. Og filmen vil treffe sitt publikum på mange ulike steder. Noen vil huske en gutt i kortbukser, et barn som aldri gråt da han slo seg. Andre vil tenke på en mor, en far, en stefar. Og det vil sitte folk i salen som vil huske en morder som rettet et våpen mot dem i noen endeløse sekunder, en etterlatt vil sitte der, en far, en mor, en søster, en bror.

Så ja, fiksjon om virkeligheten vil alltid treffe på etiske og svært vanskelige problemstillinger.

Og den vil alltid såre noen, gjøre noen sinte. Men kunst kan ikke baseres på tørre fakta. Da bør man søke andre steder. Men selv historiebøkene klusser meg fakta. Enkelte ting er for smertefulle å huske for noen, for mange, for de fleste av oss. Jeg tror ikke det finnes noe som heter «vår kollektive hukkommelse» – vi husker så forskjellig, tolker på hvert vårt vis. Og det er solskinnsdagene vi husker best. Kanskje derfor solen skinte og stjernene glitret på himmelen stort sett gjennom hele seilasen over Stillehavet?

Fin blogg av Mala Wang-Naveen!

Jeg skriver, derfor tenker jeg.

I går overvar vi en generalprøve ved Oslo Nye Teater. Vi snakker om den forestående oppsetningen av  Ingmar Bergmans Scener fra et ekteskap med Linn Skåber og Svein Harry Schöttker Hauge. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å lese meg opp på stykkets metaunivers, så jeg visste lite annet enn at stykket er basert på en film fra 1973 (som jeg har liggende i bunken MÅ-SE ute på sommerhuset), og at en mann med så mange ekteskap bak seg måtte ha peiling på det han skrev om. Og tenkte jeg det ikke. Akkurat som da jeg så Fanny og Alexander, ble jeg slått i bakken av Bergmans sylskarpe og forførende observasjoner. Gjengivelsen av en «spiralformet» dialog, hvordan intensiteten i argumentene øker, og den uutholdelige spenningen er hinsides mye av det jeg har sett i dette livet. Det er Bergman.

Det handler om 35 år…

View original post 686 more words

…a rose is still a rose…thank God for that….

Man blir så sliten av media, av nettet, av hva folk får seg til å skrive.

Folk som har alle tanker og alt hat ytterst i fingertuppene og hamrer hatet ut gjennom dem uten at ordene har blitt filtrert gjennom hjerne og hjerte.

77 mennsker ble skutt ned og drept for et år siden, en sommerøy ble invadert og en bombe gikk av i hjertet av Norge.

Tross dette er nett-trollene ute med sin agenda og får denne grusomme saken til å handle om innvandring og at vi er styrt av «kommunistiske sosialister som kjører landet på rævva» og i radioen og på flatskjermene ruller et politisk spill der de samme spørsmålene går i loop.

Går du av? Går du av? Går du av? Det er til å bli sprø av.

I 77 hjem står en seng tom, et rom står avlåst.

På et ungpikerom har tiden stanset, en forlengst fravokst dukke løftes opp av en mor som gråter stille over alt det som aldri ble.

Et gutterom er ryddet, en fotball henger i et nett i taket, skal aldri dribles mer.

På en vegg i en stue henger et bilde av en mor. På et bord står et tent lys. Det skal tennes igjen og igjen.

En enke sitter alene i en sofa foran en mørk tvskjerm, hun makter ikke mer. Vil bare ha stillhet.

Rød og blå er to farger.

I dag ser jeg ingen regnbue.

..but a rose is still a rose…thank God for that…

SNART ER DET HØST?

Det ligger en stripe gull ute i fjorden. Lufta er skarp, har en eim av høst i seg.

Snart skal den trygge vinterfrakken fram fra boden, de gode lærstøvlene, skjerfet. Tulle seg inn i en kokong av trygghet. Være den man egentlig er, en nordboer som trives best med lav sol og høy himmel, ikke dette trompetstøtet av lyse dager, mygg, veps og lykkepress. For melankolikere er sommeren en prøvelse. Nei, jeg gjør meg best ved vedovnen med kaffe, god bok og ei gryte med får i kål putrende på ovnen. Får i kål! Det er høstens evangelium. Den mettede lukten av fårekjøtt og kål, pepper og melne poteter som fyller huset sammen med gode venner ved langbordet.

Ja, høsten er vakker, sopp, bær, multer, trygge ting, ikke flyktige som dyre jordbær og is som smelter i solen. For meg er sommeren best om vinteren. Når håpet er en rød stripe lys i horisonten og du spar bilen ut av en snøfonn og du tror at en ny istid har bitt seg fast i vår del av verden. Da er sommeren en flimrende og forlokkende drøm uten myggstikk, veps i saftmugga, regntunge uker i Lofoten (som skulle være så flott) der skodda ligger helt ned i fjæra og Svolværgeita bare er et rykte i tåkeheimen, og den greske øya du forbannet i fjor og aldri mer skulle reise til fremstår som et Atlantis der du står og skraper frontruta på bilen med fingertupper røde av neglesprett og brøytebilen kommer og legger ny snøsorg til morgentimene som allerede er en mollstemt affære. Ja, sommeren er best om vinteren, helt klart.

Men høsten.

Gå i brunt løv som rasler rundt anklene. Kjenne lukten av våt jord. Se trekkfuglene som flyr i spissformasjon over himmelen. Begynne å glede seg til jul. For julen er også best når den ikke er her. For i august har du fortrengt alt du ikke rakk sist jul, at amaryllisen vokste så fort (den som skulle stå i blomst på julaften) at stilkene brakk, at sandkakene ikke ville henge sammen, at juletreet begynte å miste nålene på lille julaften, at du nyser av julestjerner, at ribbe egentlig ikke er noe godt, og at du nok en gang gikk fem på og kjøpte den billige «rimmade julskinkan» i Sverige selv om du visste at den er for salt! Ja, julen er også en ting det er best å lengte etter når du har glemt at familien sist jul satte seg til i dagevis selv om de på forhånd hadde sagt at de skulle bli i to, at du løp som en slave mellom kjøkken og spisebord med fat og fandens oldemor, at du glemte at svigermora til en i familien ikke tåååååler gluten og at du ikke kjøpte nok fløte til multekremen og at en av fetterne dine ikke liker multer og du hadde lovet ham å lage den gode karamellpuddingen han fikk den gangen han giftet seg!

Men det merkelige er at i julen så begynner jeg å glede meg til påsken.

Plukke inn bjørkegreiner, se at de begynner å skyte skudd, små grønne museører i vaser på bordet. Jeg får en trang til gult i februar, etter lys og sol, etter vår og sommer som jeg forlengst har glemt at jeg hater. Det kan gå så langt at jeg får et anfall og begynner å male påskeegg, skjønner? Og jeg kjøper gule krystantemum og setter i krukker i vinduet. Se! sier jeg til min kjære. Ja, jeg ser, sier han, gule blomster. Og jeg ser irritert opp fra Sydenkatalogen der jeg sitter og studerer ulike hotellalternativer på den greske øya vi hatet som pesten i fjor. Min kjære ser på meg og ler, sier: Kan du aldri leve i øyeblikket? Nei, jeg kan ikke det, svarer jeg.

Jeg er en mann som er god på lengsel.

Og hvert år lengter jeg til høsten. Nå er den snart her. Og etter den er det jul. Jeg må huske å kjøpe nok fløte denne gangen. Og den karamellpuddingen, vel….? Og den amaryllisen? Note to self: Ikke kjøpe amaryllis i slutten av september! Da er den nemlig avblomstret i november! Og ikke juleskinke fra Sverige! (for salt) Og hvorfor i helvete har ikke årets lammekjøtt kommet i butikkene? Er det ikke høst nå da? Jeg så da vitterlig at det var tilbud på hodekål her om dagen? Vel…

FrP: HVISOM ATTE DERSOM ATTE

Frp’s Ketil Solvik-Olsen er ute på ridetur igjen og hevder at 22.juli «aldri ville ha skjedd om det hadde vært en borgerlig regjering» som satt ved kongens bord. Dette er vel hittils det mest stupide utsagnet fra den kanten, selv om rekken av populistiske utspill ingen ende synes å ha. Om man skal prøve å finne en logisk, men fremdeles ganske upresisis underbygging av hva han sier, kan man tenke seg at en høyrevridd ekstremist ikke ville ha skutt på sine «egne» – han er jo tidligere medlem av FrP, og jeg regner med at Solvik-Olsen mener at han og hans parti hadde sittet i en slik borgerlig regjering som ikke ville ha forårsaket denne store katastrofen? For det denne ufine tåkepolitikeren gjør er å peke på AP og regjeringen som årsak til at utenkelige skjedde, og hadde de ikke sittet der ville det ikke ha skjedd. Så om man tolker dette litt fritt videre, så er det den rød/grønne regjeringens egen skyld at det hendte, og at de på en måte kan takke seg selv? (Jeg konkluderer ikke, jeg tenker høyt!)

Rett etter at dommen falt i retten og det ble klart at ABB skulle i fengsel, at han var tilregnelig la et nettsted jeg ikke skal nevne navnet på her ut en erklæring om sympati med terroristen. I klare ordelag som ikke kunne feiltolkes oppfordres alle sympatisører til å gi støtte til helt og kommandør ABB, til å gå ut å gjøre store ting, eller små ting, og også begynne i egen vennekrets og familiie for å ruste Europa for en den nye æra som skal komme, at kampen ikke er over, at den bare så vidt har begynt, og at når ABB kommer ut ville han være stolt av hva de trofaste tilhengerne har fått til i løpet av de 21 årene han har sonet i fengsel. (det verste med denne teksten er at de berømmet det norske rettsvesen for at de mener at tilregnelighet fremdeles er en dyd i en forkvaklet verden)(jeg vil ikke legge den ut, men de som vil finne den vet hvor den finnes)

Så kan man merke seg at ABB selv har sagt at han forlot FrP fordi han syntes de var for svake, at de ikke var modige nok, at de jobbet for sent. Så hva vet FrP? Kanskje det allikevel hadde skjedd om de hadde sittet med regjeringsmakt? Og om/når FrP kommer i regjering, vil de ikke sitte der alene, de vil være avhengig av Stortingets flertall for å få virkeliggjort politikken sin, og om ikke? Da vil også en borgerlig regjering muligens være et mål for høyreekstremister som kanskje vil synes at kampen for en ny verden ikke går raskt nok? At samfunnet fremdeles feminiseres, at de mannlige verdiene pulveriseres, og at det er for mange kvinner i regjeringen, feminine pyntedukker som helst skal stå hjemme ved kjøkkenbenken eller føde guttebarn som skal føre den maskuline alfahann-arverekken videre oppover maktpyramiden som er blitt knust av feminister og andre lugubre vesener som ødelegger samfunnet?

FrP gjør seg best i etterpåklokskapens populistiske lyskastere.

Man kaster ut et utsagn som mange biter på, fyrer av en galupp, og vips, prosenten fyker i været. Men det er faktisk et helt år til valget, og mange nye utspill skal komme fra løse kanoner på dekk. Hoder kan rulle både her og der, og da hjelper det lite med nystrøken bluse eller ny blådress. Ulvene er de samme, pressen likeså. Det er ikke et regnskap for de rød/grønne og et annet for de blå. Og media har en elefants hukommelse, og glefser i alle retninger. Dette vet Jens. Dette vet Erna. Vet FrP det? At nå lønner det seg å ligge lavt med kjeften igjen? Solvik-Olsens siste utspill tyder ikke på det. Politikk er ikke for Hardygutter eller partyprinsesser som blir kåte av å se seg selv på flatskjermen. Partiet for «folk flest?» Det slagordet er vel FrP’s største bommert. Folk flest er smartere enn som så.

LYDEN AV TRÆR SOM FALLER

LYDEN AV TRÆR SOM FALLER.

Når er tre faller til jorden og ingen er der, er det da lyd?

Eller trenger selv trær publikum for å gidde og lage lyd? Mennesker gir fra seg mer støy enn trær. Trær rasler med løvkronene, det kan knirke i en grein, men de klager ikke, maser ikke, kriger ikke, og så vidt vi vet gråter de ikke. Ikke bedriver de baksnakk heller…

Trær lever som oftes lenger enn mennesker. Jeg elsker gamle trær. Sitte under dem, lene seg mot den tykke stammen, suge i seg roen et gammelt tre utstråler. Som riktig gamle mennesker som ikke har håp om noe som helst lenger, sjeler som lever hvert sekund som om det skulle være det siste, som ikke dømmer, som ikke sier så mye lenger, som kanskje har snakket ferdig – som trær, som bare er trær, ydmykt tilstede, renser luften for støy og annet vi som tror livet varer evig pøser ut av oss. Trær.

«Et stort tre har falt til jorden» står det ofte å lese i nekrologen når et «stort» menneske, da helst en mann, går ut av livet.

Trær får ingen nekrolog, intet etterord, ender opp som ved eller blir til jord. Vel, mennesker blir også sendt til flammene eller blir til jord. Men det er noe med trær. En gåte. Kanskje det er derfor de ikke snakker. Bare utstråler trygghet og stoisk ro? Lar seg bøye av vind og sno, luter med tunge kroner i regn og snø, slipper bladene, og oppfinner seg selv hver eneste vår?

Hva var det poeten skrev?
«Hvorfor skjelver ospa? Vet den noe…?»

Jeg vet ikke hva trær vet. Men jeg tror de har fattet noe vi ikke forstår.

Eller husker noe vi har glemt.

 

HELLO WORLD

Det var litt ensomt uten en blogg. Her er jeg altså igjen på: svenhenriksen.wordpress.com. Så får vi se hva det blir etterhvert. Noen twitterfugler og andre påsto da jeg la ned den gamle bloggen på blogger.no at det ikke ville gå lang tid før jeg fikk bloggeabstinens, og de fikk rett. Jeg er en uforbederlig skravlepapegøye som mener mye om mangt, så. Da må man tåle at noen også skrev da jeg fikk nok for et par uker siden: «Hurra, det skal bli godt å slippe hans skriverier. Plagsomt!»

Men jeg er ingen rosablogger som legger ut hva jeg liker å shoppe av klær etc.

Jeg er krass i kanten, og enkelte mener jeg har en menighet som nikker og sier halelujah til alt jeg skriver, vel, jeg setter pris på den menigheten, alle behøver en menighet, et sted å høre til. Og de dagene menigheten forholder seg tause og ingen klikker «like» vet jeg at jeg har tatt fansen på kornet og terget dem litt i overkant. Selv om jeg kan være krass prøver jeg å behandle alle mennesker med respekt, og jeg tåler en trøkk tilbake, selv om å få beskjed om «å brenne i helvete!» ikke er hyggelig eller bra for nattesøvnen.

Vel, altså ny blogg på WordPress. Ok, noen av dere ler nok sist, men når det gjelder å krype tilbake til bloggkorset, så er jeg først, ikke med halen mellom beina, men med hånda på musa, ladd med nye batterier. Man kommer ikke langt med fjærpenn i dette digitale helvetet vi alle lever i. Enjoy, atter en gang. Sven