LYDEN AV TRÆR SOM FALLER

LYDEN AV TRÆR SOM FALLER.

Når er tre faller til jorden og ingen er der, er det da lyd?

Eller trenger selv trær publikum for å gidde og lage lyd? Mennesker gir fra seg mer støy enn trær. Trær rasler med løvkronene, det kan knirke i en grein, men de klager ikke, maser ikke, kriger ikke, og så vidt vi vet gråter de ikke. Ikke bedriver de baksnakk heller…

Trær lever som oftes lenger enn mennesker. Jeg elsker gamle trær. Sitte under dem, lene seg mot den tykke stammen, suge i seg roen et gammelt tre utstråler. Som riktig gamle mennesker som ikke har håp om noe som helst lenger, sjeler som lever hvert sekund som om det skulle være det siste, som ikke dømmer, som ikke sier så mye lenger, som kanskje har snakket ferdig – som trær, som bare er trær, ydmykt tilstede, renser luften for støy og annet vi som tror livet varer evig pøser ut av oss. Trær.

«Et stort tre har falt til jorden» står det ofte å lese i nekrologen når et «stort» menneske, da helst en mann, går ut av livet.

Trær får ingen nekrolog, intet etterord, ender opp som ved eller blir til jord. Vel, mennesker blir også sendt til flammene eller blir til jord. Men det er noe med trær. En gåte. Kanskje det er derfor de ikke snakker. Bare utstråler trygghet og stoisk ro? Lar seg bøye av vind og sno, luter med tunge kroner i regn og snø, slipper bladene, og oppfinner seg selv hver eneste vår?

Hva var det poeten skrev?
«Hvorfor skjelver ospa? Vet den noe…?»

Jeg vet ikke hva trær vet. Men jeg tror de har fattet noe vi ikke forstår.

Eller husker noe vi har glemt.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s