HVA ER VITSEN MED Å SKRIVE?

Jeg sitter her ved bordet. Jeg har brukt seksten måneder av livet mitt på å skrive enda et nytt teaterstykke. Det skal oppføres, premieredatoen er satt, castingen er ferdig. Er sliten, sitter som en falmet primadonna i skarp sensommersol og grunner. Hva er vitsen med å skrive? Leste nettopp en artikkel av en kvinnelig dramatiker og forfatter om et seminar for kvinnelige dramatikere i Stockholm som hun hadde vært på. Bare én eneste norsk teatersjef var tilstede. Ja, hva er vitsen med å skrive?

Hva er vitsen med å utsette seg for seksten måneder med svette og slit når en teatersjef aldri ringer tilbake, når hun bruker to år på å lese en tekst jeg har brukt bittelitt kortere tid på å skrive. Hva er vitsen med å klappe for teaterledere når de holder taler om at «nå må det skrives flere roller for kvinner dere!» når manuskriptene ligger uleste i posthylla og det virker lettere å få en kaffeavtale med Barack Obama enn å komme inn på teppet å se inn i et par teatersjeføyne? Ja, hva er vitsen? Hva er vitsen med å bry seg om eller engasjere seg i kvotering av kvinner som skal få slippe til med tekstene sine når teatrene egentlig ikke vil ha nye tekster? Hva er vitsen med å late som om slagskyggen etter Ibsen er borte? Ja, og hvorfor i huleste heiteste skal vi høre på mer babbel fra sjefer som titter hverandre over skulderen og kopierer hverandres reportoir? Og når du ringer for å spørre om å få snakke med dem får du et «du, det er så travelt nå, kan du ikke sende med det stykket, så skal jeg lese det når jeg får tid? Ok?» Ok. Så går det vinter og vår, du sitter som en hubro og venter ved postkassen, skvetter hver gange telefonen ringer. Men akk, intet nytt fra institusjonene i dag heller. Så legger du deg på sofaen, skummer kultursidene. Å jasså ja, skal de også gjøre Rockeulven og Fanny og føkking Alexander? Ja ja. Hva er vitsen?

Jo, det er en slags vits. For det finnes gode mennesker, sjefer som leser, som melder tilbake, som sier ja takk eller nei takk. Og nå gjør vi sånn eller slik. Kunne det passe for deg? Og seksten måneders slit ved skrivebordet er som blåst vekk. Men dette skjer ikke i Oslo, det skjer på et par av de ørsmå teatrene i den store og kjedelige provinsen der ingen teaterkritiker eller teatersjef gidder å dra. I slike teaterhus kan man bygge seg store karrierer som går hovedstaden hus forbi. Så ja, det er en vits.

Men hva er vitsen med å sende en tekst til et stort teater i Oslo? Drit i det. Det er ingen vits. For du får umiddelbar kontakt med et svært hyggelig dramaturgiat, men en teatersjef ser du ikke snurten av, og når du møter ham på gaten ser han i en annen retning. Har teatersjefen lest dette stykket? spurte jeg en dramaturg ved et stort teater i Oslo. Jeg vet ikke, fikk jeg til svar. Så hva er vitsen med å skrive?

Eller kanskje skrive en bestselgerroman?

Så kan teatersjefen selv dramatisere den og sette den opp på hovedscenen? Det er nesten som ny norsk dramatikk, men bare nesten! Man kan da ikke bare komme med et fikst ferdig teaterstykke sånn rett ut fra løse luften. Men har du skrevet noe tidligere da? spurte en sjef meg i fjor. Ja, sa jeg, dette er mitt trettende teaterstykke. Jeg har hatt tolv urpremierer, ett par i Sverige også. Hun fikk litt glidelåskjeft og så på meg med engstelse i blikket. Hvor da? pep hun. På steder du aldri drar til kjæreste du. Så hva er vitsen med å skrive? Ja, hva er vitsen?

Om jeg er sint. Nei ikke i det hele tatt. Jeg er forbanna! Ikke bare på egne vegne, men på alle oss som skriver for scenen, som ikke blir lest, som ikke blir spillt. Som må nøye oss med dramatikkfestivaler og andre livredningsforsøk om vi skal få vist oss fram i hovedstadsjungelen av «viktige» premierer.  (unnskyld Harry Guttormsen) Men ny norsk dramatikk er for øyeblikket noe alle hyler etter, men som ingen egenltig vil ha. For for nesten hundre år etter at Ibsen døde oppdaget norsk teater Jon Fosse. Ting tar tid i dette landet. Og ingen tør å hoppe først. Som en annen teatersjef sa om mitt stykke om Marilyn Monroe (som har hatt premierer ved to teatre i Norge) «Dette er dritbra Henriksen, men jeg tør ikke gå i baret med noe som ingen vet hva er! Sorry!»

Jepp, er norsk teater bare brød og sirkus, så får man klappe igjen og ikke hyle opp om ny dramatikk! For den finnes. Og det er noen ytterst få ledere som vet det, som følger med. Så i dag sender jeg mentale roser til Janne Langaas (på lille Teater Innlandet) som tok seg tid til å reise til Stockholm for å se hva som rører seg på pennefronten.

Men en svale gjør som kjent ingen sommer.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s