OM GIRAFFER OG JORDBÆR

dette er en sang om min mor

jeg kjente henne ikke så godt

men jeg har et minne om en sommer

og en kjole med giraffer nederst i kanten

at hun svingte så vakkert over gresset

med en bolle jodbær i den ene hånden

– kjolen har jeg arvet

jeg river den opp i tynne strimler

vever henne inn i filleryene

slår bommen hardt over hofter og lår

legger henne utstrakt på gulvet

endelig plassert, uten mulighet til å forsvinne

– jeg prøvegår fillryene

vet ikke helt om det er henne eller giraffene jeg tråkker på

og et sted ute i fjorden

står solen opp

Sven Henriksen

«Vekten av ord» 2012

Bilde

Advertisements

TA DEG SAMMEN FLESKEPØLSA!

Jeg har slitt med vekta i hele mitt voksne liv. Jeg er ikke direkte feit, men jeg veier noen kilo mer enn jeg skal.

Skal? Hvem bestemmer hvor mye et menneske skal veie? Nå har denne hersens helsedronninga (jeg nekter å rydde plass i hjernen for å lagre navnet hennes der) vært ute og slengt med leppa igjen etter at en eller annen gutt har gjennomført en slankeoperasjon. Sagt at han gjemt sitt virkelige jeg bak et berg av fett, sagt mer eller mindre at han kan takke seg selv for at han er feit. Måtte noen svi øyevippene av den dama! Stakkars unge gutten, som går ut i pressen for å gi de alt for tykke et ansikt, og så får han dette midt i fleisen av et overvintra fjols som ser ut som om hun spiller i Flashdance 13.

Forleden overhørte jeg denne replikken i korridorene på en av våre største teaterhus: «Tenk at hun som var så begavet har blitt så tykk» Og så stakk de to syltynne damene som pludret hodene sammen mens de sto og pattet på noen vannflasker med noe grønn gugge i. Jøss, tenkte jeg, hva faen var det jeg hørte nå? Hørte jeg riktig? Ja, jeg hørte riktig. For folk eller mennesker som det så populært heter, er de andre der ute, men inne på teateret eller i filmstudioene holder vi oss tynne og smekre. For hva teller det faktum at vi skal speile livet selv av tykke og tynne mennesker i alle varianter mot argumentet om at «dette yrket er så hardt at det gjelder å holde seg i form asså!» Du kan faktisk være i god form selv om du ikke er syltynn.

For å være tykk i film eller teaterbransjen er ikke lett. Hvem vil spille hun tykke som tar livet av seg allerede i første akt, og Romeo må jo være i stand til å løfte Julie opp i armene sine når det røyner på ikke sant? For den tykke jenta får ikke hovedrollen, nei, hun er alltid venninna eller sekretæren, men oftes den forsmådde ufikse kona som ikke evnet å ta vare på seg selv slik at alle i salen kan forstå at ektemannen har seg med hun tynne blonde lekre. Vel, det er selvfølgelig noen som er så bra at de får jobb uansett, men det er regelens unntak. Og på herresiden har vi fått et par godt knadde stjerner, men det tok tid.  Men du får altså ikke rollen som førsteelsker eller sexobjekt som du er feit. Basta!

En gang sa jeg til en regissør at jeg drømte om å spille Che Guvarra. «Du er for feit!» sa hun rett ut. Ok, jeg er for feit. Det spiller altså ikke noen rolle at man synger over middels og er i stand til å levere en rolle ? Man er feit. Takk til deg. Så da går man der og spiller disse usympatiske rollene fordi man veier noen kilo for mye. Skurker og atter skurker. Men skurkerollene er jo de beste rollene, for menn riktignok. Så jeg har hatt et godt liv som litt overvektig skurk på teateret.

Men altså, vi som veier litt mer enn andre, er vi dårligere i senga? Er vi mindre attraktive?

Er damer som er litt for tykke ikke sexy? Jeg må nesten få lov ti å si dette. Det har vært en påstand i norsk teater, og i mange andre land i årevis at det er menn som bestemmer at kvinnene skal være sånn eller slik. Men nå er 70% av teatersjefene i Norge kvinner, men damene på scenen er like tynne. På Det Norske Teateret har de nå satt i gang en teaterskole for flerkulturelle slik at teateret «kan speile det sammfunnet vi lever i» – men burde vi ikke snart kvotere inn noen feite også? En skikkelig liten rosa fleskepølse av en prins Hamlet, som sikkert er mye nærmere det Shakespeare tenkte på da han skrev stykket enn disse adonisene som svever fra treningstudioet og rett inn i Kronborg slott? Ja, de får det til i andre land, evner å ha en vifte av ulike typer i alle høyder, størrelser og farger. Men her på berget er det hvitt og skinnmagert, selv om annen hudfarge ikke lenger sitter så langt inne som overvekt gjør.

For for oss som legger på oss bare vi ser bilde av en kake i et ukeblad er det ikke bare å ta seg sammen og spise mindre. Det handler om gener for mange av oss. Jeg spiser sunt, jeg mosjonerer, jeg drikker ikke, jeg røyker ikke. Men tross det blir jeg ikke tynnere. Skal man sulte seg til døde for å bli tynn? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått med tårer i øynene under kostymeprøver på teateret foran et helspeil og følt meg som ei kaviartube noen har tråkket på. Hva er det? spør kostymen. Jeg føler meg feit og støgg i dette! Nei da, sier de, du er så fin atte. Og så står jeg der med klumpen i halsen og ser de tynne sveve forbi, innsvinget og formsydd fra anklene og opp.

Så vær så snill kjære trimdronninger og andre tynne hakkespetter. Vi er ikke dumme eller mindre talentfulle bare fordi vi veier noen kilo for mye. Og vi vet godt hvordan vi ser ut, dere trenger ikke å fortelle oss det hele tiden. Men de kan ikke dy seg. Her om dagen var det en som sa. Ok, du har slutta og røyke, det er fint, men du sleper jo på den magen da! Oh, fuck off. En gang blir vi tynne alle sammen, og kjøttet skal løsne fra beina. I mellomtiden akter jeg å leve et så godt liv jeg kan. For selv om kroppen min ikke er sylslank, så kan den gå, løpe, sitte, stå, elske og gjøre det jeg ber den om å gjøre. Og øyne og ører fungerer også. Ørene hører det som blir sagt, og da kan det hende at øynene poduserer det som på godt norsk kalles tårer.

Bilde

KUNSTNER, MEN KAN DU LEVE AV DET DA?

Bilde

Men kan du leve av det da? hender det at folk spør meg når jeg forteller hva jeg jobber med.

For mange ser ikke på oss i kulturlivet som skikkelige arbeidsfolk. Vi er noen slabbedasker som ikke bedriver samfunnsnyttig arbeid, som ikke bidrar, som hever stipend og har sugerøret langt nede i statskassen, snylter på andre folks skattepenger for å bedrive den derre kunsten vår som ingen vil ha. Ja, vi hører det hele tiden.

Og så er det dette evinnelige utsagnet: Hva koster dette da? Og; disse pengene kunne vært brukt til nyttigere ting. Og neste verset i sangen handler om de gamle og de syke, alltid de gamle og de syke, som om det er kulturens skyld at folk blir gamle og syke. Men når det popper opp nye kjøpesentergettoer utenfor bykjernene, der de gamle og syke ikke har mulighet til å komme seg for å gjøre innkjøp er det ingen som skriker om at de gamle og syke fratas nærbutikker og tjenester de før hadde rundt seg i områdene der de bor. Ja, hvorfor får ikke Olav Thon kjeft for at han bygger nok et nytt handlepalass der vi kan kjøpe ting vi ikke trenger når han kunne ha bygget gamlehjem?

Nei, det er kulturen som skal tas.

Skal vi liksom bygge et museum for Edvard Munchs kunst som man bare blir deprimert av og se på når så mange gamle og syke lider i dette landet? Og hvorfor skal vi ha Oslo Nye Teater om det ikke går med overskudd? Nei inn med en Deli de Luca, det lønner seg!! Og hvorfor skal vi ha kulturhus? Opera? Den jamringen der er det jo bare gamle Frognerfruer og homoer som liker?

Nå kutter Oslo Kommune kulturbudsjettet med motorsag. Mange får sine bevilgninger kuttet med 50%, andre igjen får ingenting. Nå er det mainstreamkulturen som kommer dundrende inn og overtar markedet. Alt som smaker av smalt skal vekk, alt tullet vi ikke trenger, alt nonsens som ikke folk skjønner en dritt av, få det vekk! Sist jeg skrev om dette var det en som kommenterte slik: «Hvorfor i helvete skal jeg betale for at det sitter noen samekjerringer oppe i en fjord og vever noen samiske sjal som ingen bruker? 200 000 kroner for det liksom?» Noen redningsforsøk av tradisjonslefser på Vestlandet  ble visst også nevnt.

Og det rare er at der ofte er de samme folkene som er livredde for at den norske kulturen skal forsvinne som hater kunst og kultur. Når de sitter og knatter i vei på Mac’ene sine tenker de ikke på at kunstnergruppen designere har vært involvert. At den stolen de sitter på er resultat av et menneske har tatt en kunstutdannelse. At den musikken de har i øreklokkene ikke er laget i en cybersky over hodet på dem men av skapende kunstnere. At dataspillene er laget av filmkunstnere. At hvordan de kler seg springer ut fra trender skapt av kunstnere. Nei, den sitter som lim på hjernen til enkelte denne helvetes kunstnermyten – at vi er noen ansvarsløse hippieskruller som raver drita rundt i rødvinsfylla og lager noen kruseduller på et papir når vi føler for det, mens pengene fra NAV strømmer som en tsumani inn på konto.

Jeg har jobbet i kulturlivet i førti år. Jeg kjenner mange kunstnere i alle faggrupper. Og de aller aller fleste av dem er hardt arbeidende mennesker som ikke ligger staten til byrde, som betaler skatt, mange av dem ikke ubetydelige beløp. Sterke folk som  realiserte drømmene sine før de gikk i knas, som stanger hodet i betongen dag etter dag for å lage noe vakkert som andre kan nyte, finne trøst i, få ny erkjennelse av. Men akk nei, de er mange døve ører der ute. Og verst er disse som ikke var utholdende nok, disse bitre kunstnerne som hadde en drøm, men som gav opp og hoppet av. For velger du et kunstfag er det en utholdenhetssport. Det kan ta lang tid før du lykkes. Og det er derfor det er så lett å ta kunstnere som ikke tjener penger i perioder i sitt liv. Det tar lang tid å bli god. I kunsten driver vi ikke med sånne realityshow der du kan bli stjerne på seks uker etter å ha sluppet gjennom på en audition. Å bli en god utøver tar ofte et helt liv. Noen svir av karrieren i ung alder, og andre når toppen ved en viss alder. Og mange når den aldri. Og for all del, jeg forstår at mange hopper av. Selv gikk jeg ut i  livet med denne beskjeden: Finn deg noe sikkert å leve av, så kan du ha disse drømmeriene dine som hobby!

Og på mange måter bidrar vi litt til mytene selv.

Vi er for tause. Vi er for feige. Vi tør ikke si i fra. Vi tør ikke brøle fra barrikadene om vår egen verdi. Om hva vi bidrar med til samfunnets gode. Og derfor lever mytene videre i beste velgående. Og nå kommer kuttene, stadig større. Så alle mann til pumpene? Eller skal vi bare sitte og vente på lysere og bedre tider? Men om dette fortsetter vil vi ende opp som en kulturfattig nasjon, og byer fulle med plaketter med tekster som f.eks: «Under dette kjøpesenteret lå engang Nationaltheatret.»  Vel, de fleste taxisjåfører i Oslo tror jo allerede at Nationaltheatret bare er en T-banestasjon, så det var vel kanskje et dårlig eksempel.

 

VI, DE KRENKEDE

Krenket er et gammelt ord, i slekt med makt og ære.

I disse dager kan det ofte virke som at ordene «jeg er krenket» er det første mange griper til når de blir presset eller utfordret. Jeg tenker på en bok som heter «Livets Søstre» der skuespillerne Liv Ullmann, Ghita Nörby og Bibbi Andersson setter hverandre i stevne til en «ærlig» dybdesamtale i Skagen Danmark. Liv Ullman sier: «Jeg har alltid vært redd for deg Bibbi, du har vært så unødvendig stygg mot meg, sagt de mest forferdelige ting!» Bibbi Andersson svarer: «Det som feiler deg Liv er at istedet for å høre på hva jeg faktisk sier, så velger du minste motstands vei, du velger å bli fornærmet og krenket. Og dermed går du glipp av nyansene i det jeg sier, at det ligger en dyp kjærlighet i bunnen for det krasse jeg av og til sier…»

Vi som jobber i teaterbransjen er vant til krass kritikk, fra pressen, men mest i arbeidsprosessen. «Nei Henriksen, ikke stå der og skap deg, det der er ikke godt nok!» Eller «Gjesp, det der har vi sett før, kan vi få se noe nytt snart? Har du stagnert, sluttet å utvikle deg?» Og ja, det gjør vondt, det er smertefullt, og jeg har valgt å bli krenket mange ganger, sittet på kafé med velvalgt publikum og grått mine såre og krenkede krokodilletårer.

Men man vokser ikke av å la seg krenke, man blir ikke klokere av falske selvmedlidende tårer. Etter som årene går har jeg blitt mer sinna, og mindre krenket. Mer ivrig etter å bli bedre, mindre ivrig etter å sette bjelle på andres katt, skaffe meg en synder for å flytte fokus vekk fra min egen utilstrekkelighet, Nei, jeg er ikke perfekt, men jeg er underveis.

Ingen steder blir mennesker mer krenket enn i spørsmål om gudstro og religion. Og ingen steder er hevnen mer blodtørstig. Tråkker du på min profet, så tramper jeg på din Jesus. Tegner du en karikatur av min hellighet, tegner ham som en gris med snurr på halen, så brenner jeg ditt flagg, knuser dine krusefiks. No mercy! Og i slike spørsmål har den krenkede alltid rett, og krenkeren forstår ikke hvorfor den andre part er krenket. Såpass må man ta tåle, Herre fred!  Jeg vokste opp i et strengt og kristenfundamentalistisk hjem, en boble av sementerte meninger der ingen lot seg rikke en centimeter, så jeg vet hvordan mekanismene virker. Og det er en grunn til at enkelte familier har to temaer som tabu ved middagsbordet: politikk og religion. Det blir bare ufred av det. Og noen kan bli krenket.

Men for all del, å være krenket kan være en fin status. Man får masse sympati. Man får oppmerksomhet. Men man kommer seg ikke av flekken. Derfor liker jeg folk som er personelige kristne, som har sin helt egen private Jesus. Sånne blide piker i blå skigensere med en liten brosje på blusen eller gutter med lys lugg og tro på framtiden i blått blikk. Folk som tror de skal komme til himmelen å gå sammen med Jesus på gater av gull. Akkurat passe nøkternt og teatralt (og en smule creepy) for min smak. For jeg synes ikke folk med gudstro skal rope så høyt om den. Kan de ikke bare elske sin Gud i fred og ro, og la oss andre få slippe å høre alt vaset om at folk ikke får lov å elske den man vil, at kvinner ikke skal gjøre ditt eller datt? Eller at man skal løpe rundt i gatene og brenne flagg og sprenge seg selv og andre i luften? Ikke lage så jævla mye rabalder av gudsgreia si? Men kan kan jo ikke be en kristen eller en muslim om å ta seg sammen, klappe igjen og roe seg ned litt. Man kunne jo komme i skade for å krenke dem? Og da får de vann på mølla, løper til avisene. For er det noe avisene elsker i disse dager, så er det folk som føler seg krenket. Og det er jo ingen «god nyhet» at en prest og en mullah går hånd i hånd inn i en kirke og gjennomfører en begravelse. En god nyhet er det først om en bombe går av, byen brenner og folket løper rundt på torvet og roper: JEG ER KRENKET!

For i verden i dag handler det om å kun å ha fokus på det negative. Og sånn sett er det en bra ting.

Da er det større sjanser for at man kan bli krenket.

.Bilde

HØST

Jeg liker høsten. Høsten gjør meg ikke deprimert. Høsten er en gammel kjent ullfrakk du kan tulle deg inn i, en gammel kjenning som ikke spør hvordan du har det. Høsten bare setter seg tilrette i vinduskarmen, tar nakketak på petunia og rosebusker, legger lokk på feber og lengsel etter alt som ikke ble. Høsten er grei sånn, tar plass, men krever lite.

Siden de fleste av oss ikke er bønder lenger ser vi ikke høsten for hva den er. Høsten er den fineste tiden. Avlingen hentes i hus, torget bugner av grønne saker og høstblomster som asters og andre stayere. Høsten er lukt av kantarell og nyinnkjøpte romaner som ligger på nattbordet og venter. Men høsten har ingen hast, den kommer tidsnok, men varer ofte helt til jul. Den lar eplene falle i gresset, trær og busker utånder sakte i en trip av fargenyanser man ikke visste eksisterte.

Høsten er også en tid for vareopptelling, og starten på en ny sesong. I skrivende stund sitter jeg i et hus ute på en åker i Østfold. Regnet siler ned, og noen solsikker titter inn med våte mørke øyne, ser ut som spionkameraer der de står med lyset tent og ruger  etter å ha vokst seg meterhøye i løpet av sommeren. Og i ei fuglekasse er det et slags slektstreff eller hva vet jeg, men et leven uten like. Nederst i hagen lyser illrøde rognebær og sneballbusker. Høsten er vakker. Høsten er en tid for glede og lange tanker.

Sommeren er jo best om vinteren, når den ikke er her. Men høsten, gamle venn, du er alltid velkommen hos meg. Tror nesten jeg skal være så upolitisk korrekt å begynne og lengte etter deg? For vi nordmenn er ikke italienere eller grekere, vi er de fire årstidenes folk, lik det eller ikke. Vi gjør oss best i dårlig vær mens vi lengter mot lysere tider. I dag gikk jeg to timer i silende regn. Det var en mental dusj. Alle sorger og bekymringer dryppet nedover ryggen og forsvant. Folk burde gå mer i regnet. Tenke lange tanker i vind og blåst. Nå synker lyset, jeg tenner en lampe. Rigger meg til med kaffe. Det er ikke fjernsyn her. Det er bare meg og stillheten. Og et trådløst 3G-nett da. God kveld.

Bilde

HUS KAN IKKE SKRIVE

Bilde

Hus kan ikke skrive, skrev bl.a Liv Aakvik før Dramatikkens Hus åpnet. Hun har helt rett. Hus kan ikke skrive, det er det forfatterne som kan. Som dramatiker med en viss fartstid føler jeg et sterkt ubehag ved at det skal bygges et hus «rundt» mitt yrke som ligner på et hvilket teater som helst. Der brorparten av pengene går til å administrere, der forfatterne er de som må gå stillest i dørene for ikke å fornærme styre og stell. Dramatikkens Hus skulle jo bli nettopp det motsatte. Det skulle ikke være nok en brannmur å forsere, nok en postkasse og vente ved. Det skulle være et åpent kreativt hus for mening og tekst, et fristed for oss som lever av å skrive, og for førstegangsfødende som går svanger med sitt første tekstbarn. Nå leser jeg en artikkel på scenekunst.no om nettopp dette. Og jeg har selv lurt i løpet av sommeren; hvorfor ble det så stille?

Vel, jeg tror ikke på hus. Jeg tror ikke på livredningsforsøk for ny tekst.

Jeg tror på iherdig jobbing ved skrivebordet i eget lønnkammer. Men jeg tror på et kraftsenter der skrivende folk og andre kunstnere møtes. Der man kan debattere og knalle i hop, krangle og bli venner igjen. Hyle og skrike litt slik man ikke kan under gullbuen i de mer etablerte konforme teaterhus. Så hva har dette nye huset for scenetekst blitt? Ok, nå er to nye tekstutviklere ansatt. Jeg kjenner dem begge, så jeg skal ikke komme med noen spådommer om hva de kommer til å få til. De er dyktige mennesker begge to, for all del. Men jeg sier det rett ut, Dramatikkens Hus er og skal være et hus for oss som skriver, ikke for noe andre! Og når jeg kommer dit vil jeg bli tatt på alvor. Jeg vil ikke henvises til «ta en kølapp og sett deg ned og vent til vi roper opp navnet ditt!» Jeg vil bli møtt med respekt, åpne øyne og ører! For kanskje, jeg sier kanskje, er det teksten jeg sitter med i veska mens jeg venter, en tekst som vil stå seg om hundre år? For det er det som er så skjørt med yrket dramatiker, du vet ikke om du skriver på en fiasko eller en klassiker, og du vet ikke engang om det du skriver på kommer så langt som til en oppførelse. Derfor er det viktig at dette huset (som i seg selv ikke kan skrive) blir styrt av skrivende folk, yrkesmennesker som vet litt om det å være forfatter. Ikke bare av folk som jager etter stillinger i maktpyramiden i norsk teater.

Ja, nå har jeg sagt det! Og jeg tør å si det fordi jeg for øyeblikket er så heldig at jeg ikke er avhengig av et hus for å kunne skrive eller bli oppført. Men det finnes mange folk der ute som er det. Og derfor bør man straks ansette en kunstnerisk leder som har makt over tømmene, som ikke skal overprøves av et styre som får noia om det går en kule varmt og tematikkene blir litt ubehagelige. Så enn så lenge får nå huset bare stå der. Takk for oppmerksomheten.

MORGENTANKER

Bilde

 Jeg sitter på et tog til nok en by. Tenker disige morgentanker. Jeg tenker på et foredrag jeg skal holde. Jeg skal snakke om å skrive. Hva er å skrive? Det fine med å holde foredrag er at man må sette seg inn i emnet man skal snakke om. Skrive dramatikk er for meg en slags obuksjon av tematikken. Du må åpne historiens kropp, analysere alle innvollene, stille en slags diagnose, sy igjen såret, slette sporene etter deg. Og ikke minst; ikke fortelle alt. Noe skal jo de stakkars skuespillerne ha å bite i, og så skal publikum også finne rom for sine tanker og refleksjoner. Ja, dette er en fin regel, en slags ABC for oss som skriver for scenen.

Det er ikke noe mystisk med det å skrive. Det handler ikke om slike myter som at forfattere sitter ved datamaskinen og venter på inspirasjon. Nei, vi stempler inn ved skrivebordet tidlig om morgenen som folk flest, og så skriver vi. Vi skriver og skriver, og kanskje kommer det noen «innom» som har noe å melde, som vil prate, fortelle sin historie? Når jeg begynner på en scenetekst setter jeg opp en eller to brikker på det mentale sjakkbrettet. Ja, der står du eller dere. Så hva har dere og melde? Selvfølgelig har jeg gjort meg noen tanker om hvem, hva, hvor, men jeg planlegger aldri hva personene i teksten min skal si, jeg lar dem bare prate og så redigerer jeg samtalen etterpå. Så ja, det er faktisk en ting som ikke er en myte og som er ganske magisk med det å dikte, og det er når karakterene dine begynner å snakke, leve sitt eget liv og tar historien til steder du ikke tenkte da du begynte. Selvfølgelig er det forfatteren som er skipper på skuta, og av og til må han stramme grepet rundt i historien, eller rett og slett gi en av darlingene et nakkesudd om de bare babler og ikke tilfører teksten noe viktig.

Når jeg henter fram eldre tekster blir jeg av og til forskrekket fordi jeg ikke kan huske at jeg har skrevet dem. Har jeg tenkt disse tankene? Har jeg ment dette? For på et visst punkt i skriveprosessen er det som sagt karakterene som tar over, og da må forfatteren ta et skritt til siden for å gi plass til personene det handler om.

Vel, det er slikt jeg sitter og tenker på mens jeg sitter på et tog til en by.

Solen skinner, og dagen er klar og kald.

IN YOUR FACE

Det er svært vanlig å lese på nettet at folk slakter og skriver dritt om filmer de ikke har sett. Derfor skal jeg ikke skal være hakket dårligere og vil herved skrive litt godt om en film jeg heller ikke har sett. Filmen «90 minutter» fanget interessen min på grunn av en anmeldelse den fikk i Dagbladet (skrevet av Inger Merete Hobbelstad) der hun åpner med følgende ingress: «Jeg lurer på hva Eva Sørhaug har opplevd i livet siden hun er så sinnsykt opptatt av makt?» Alle lampene hos meg lyser rødt. Hva i all verden er dette for slags utsagn? Spør man mannlige regissører hva de har opplevd i livet siden de er så opptatt av vold? Av sex? Av makt?

I går kveld så jeg Eva Sørhaug og to av skuespillerne hos Lindmo på NRK1 (Kaia Varjord og Pia Tjelta) og fikk litt mer info om filmen. Det jeg kunne se på de to skuespillerne var at det ikke kan ha vært lett å spille den. For vold mot kvinner er en gordisk knute, og fremdeles en tabu det er vanskelig å snakke om. Det er et nederlag for offeret, og det rokker ved hele ens eksistens, og i de fleste tilfeller er en hel familie involvert, som regel med lukkede øyne og ører for det som skjer.

Etter hva jeg kan fatte og forstå har Eva Sørhaug laget en veldig viktig film. Og det skal visstnok være så grusom og voldelig at noen reiste seg og forlot salen da den ble vist på en festival i USA. Og det har kommet noen merkelige tankerekker i aviser og på nettet i etterkant. Hvorfor har en kvinne laget en så voldelig film? Er ikke det det menn driver med? Er det ikke menn som lager filmer der blodet flyter og kamera dveler spekulativt på hud som sprekker og mennesker dør? Kanskje? Men hva er det folk mener? Skal kvinner bare lage feelgoodfilmer om venninnegjenger som sitter på kafé og drikker te og utveksler kakeoppskrifter mens de lar en og annen replikk falle om sine respektive håpløse ektemenn? Bare lage disse evinnelige filmene om at kvinner ikke blir sett? Og skal «kvinnefilmer» (som jeg hater det ordet) være mykere enn filmer laget av menn? For det skal da ikke være slik at om en kvinnelig regissør lager en dønn ærlig film om vold og overgrep mot kvinner så skal man få høre: Hva er det med henne?

Jeg har alltid sagt til mine kvinnelige venner som av og til sutrer litt om at de ikke kan gjøre ditt eller datt: «Men faen, slå inn noen vegger, du kan gjøre hva fanden du vil, men da må du drite i hva folk sier om deg. Om du vil forlate ungene for å gjøre en jobb må du stå i det og ikke høre på hva venninnegjengen lar dryppe av små ord om at du ikke er en god mor whatever» For det er jo ikke slik at om samfunnet og bransjen legger alt til rette for kvinner at det blir mer film laget av kvinner? Kvinner må også legge ting til rette for seg selv, og ikke minst ta seg til rette. Og nok en gang skal jeg rose en film jeg ikke har sett. I «90 minutter» tar Eva Sørhaug seg til rette og for seg og gir publikum en «in you face» – slik er vold på nært hold folkens!

Og det som er gledelig er at oftere og oftere når jeg ser rulleteksten både på film og tv blir jeg overrasket over å se at det jeg har sett er laget av kvinner. For det er ikke slik at kvinner lager «kvinnefilm» lenger. Og jeg tror ikke at kjønn har noe med saken å gjøre. Det handler om god historie, mot og ærlighet. Vi så det i f.eks «Limbo» som «ser ut som» om den er laget av en mann og i «Hurt Locker» som vant Oscar for noen år siden. Så jeg har lyst til å sende spørsmålet tilbake til anmelder. Ja, hva er det med Eva Sørhaug? Det som er med henne er at hun har tatt en tematikk på alvor, fortalt og vist hvordan vold mot kvinner ser ut i virkeligheten. Det er ikke verre enn som så. Og det er derfor det er så ille og så vanskelig å forstå. Og ingen spurte vel «hva er det med Ang Lee?» når han lagde en film om to homofile cowboyer oppe i Rocky Mountains? Hva er det med ham liksom, han som har  laget så mange harde filmer? Har’n blitt bløt?

Bilde

OM Å BY PÅ SEG SJÆL

Jeg liker folk som byr på seg sjæl, generøse folk som ikke er så nøye med å holde kortene så tett til brystet.

Mine beste venner er stort sett «store stykker Norge» eller folk som tar litt plass i sine respektive fedreland. Jeg liker at folk tar litt plass. Vi er her så kort, så hvorfor ikke. Hva er meningen med å gjøre seg selv så liten som mulig, gå stille gjennom alle dører? Nei, jeg sier som Karen Blixen, den gode gamle baronesse, «vi må forme livet, prege det, før det lukker seg igjen etter oss uten spor»

I starten på min karriere i «morrobransjen» les. kulturlivet, ble jeg SÅ glad når jeg fikk en ny jobb, en film eller teaterrolle eller en dramatikerkontrakt. Ja, jeg ble glad, og jeg viste det. Mye. Men da var det enkelte som begynte å hviske meg i øret: «Du må ikke gå rundt å vise at du er glad. Det tar seg ikke ut. Du må late som ingenting, jeg blir flau av deg!» Ok, man skal altså gå rundt å spille blasert i et yrke der de beste jobbene henger høyere enn høyt? Og når man endelig får en stor fisk på kroken så skal man bare late som ingen ting? Mumle ett eller annet om «tja, de ville jo ha meg, jeg eh, fatter ikke hvorfor det liksom?» Så slik gikk jeg rundt i 25 år og spilte blasert og uberørt når noe hyggelig kom i min vei. Gikk med så mye innestengt glede som jeg ikke kunne dele med noen. Vel, man kan bli nervevrak av mindre.

Ok, jeg skal ikke jamre om jantelov og de greiene der.

Du er ikke et offer med mindre du gjør deg selv til det. Men i Norge, kanskje i hele Skandinavia er det ikke edelt å vise glede på egne vegne. Du skal sitte pent på stolen, og når når noen sier noe fint til deg skal du bøye hodet ydmykt å si: Å, du er så søt. Og så skal du vifte det hele rødmende bort, mens du sitter der og kjenner på gledens vingeslag som slår i brystet. Men nå har jeg altså begynt å gi fanden i denslags. Jeg roser andre når det er grunn til det, (selv om andres suksess ofte kan være tung å fordøye:) og jeg roser meg selv. Sier til meg selv at, det der greide du jaggu bra, og jeg sier til andre, dæven så god du var nå! Så får det heller være at enkelte mener at «han der Henriksen har jo ingen hemninger, legger ut hver minste ting på Facebook og Twitter. Rollebilder av seg selv, he he og hø hø, ja har dere ikke sett det?» Og selv ligger de som gjedder i sivet i cyberspace og spaner på andre:) Og bare en sjelden gang kan de ikke dy seg og legger ut et rollefoto med billedtelksten: «Oj, her er visst et bilde av meg og Mikael Persbrant….» (det ligner ikke meg å legge ut sånne bilder asså, men denne gangen bare måtte jeg:) (blush)

Men altså, vi kulturfolk har en vare og selge. Og de sosiale nettstedene er jo gratis reklame for pokker. Så hvorfor legge ut bilder av bikkja, katta eller hagen og onga når du har en helt egen gratis desk der du kan være sjef og fronte det du driver med? Få folk til å komme, se, høre, kjøpe? Jeg sier det til mange av mine kunstnervenner som ikke er på nett. Det du lager nå er jo helt fantastisk, men du må markedsføre det! Men jeg har ikke penger til det, piper de. Hallo? Nei, sier de, det ligger ikke for meg å fremheve meg selv, drive med PR på den måten. Ok, tenker jeg, da får du vel bare sitte der med keramikken din, eller de flotte låtene dine som ingen kommer til å høre…

Jeg var i et selskap en gang, og da var det en kollega som sa litt nedlatende: «Men er det ikke selveste Facebookmannen?» Hva pokker skal det bety? spurte jeg. Om du synes at jeg er mye på Facebook og Twitter så er du vel like mye der selv? Jo da, svarte hun, men du mener jo mye om mangt da? sa hun. Ja, sa jeg, men det gjør jo du og, det er bare det at du går i gangene og gnåler om det? Eh…

Så ja, jeg liker folk som byr på seg sjæl, som deler sorger og gleder. Jeg mener, du trenger ikke legge ut hele sykejournalen din eller hvert minste lille bilde av barnebarnet ditt. Jeg har også grenser, tar ikke folk inn på soverommet eller forteller at jeg går igjennom en dyp depresjon og går på lykkepiller. (jeg mener ikke at det ikke skal være lov å være åpen om psykiske problemer) Men jeg deler mye, og jeg mener mye om mangt. Og ofte kommer faktisk folk bort og sier: Jeg elsker å følge deg på nettet! Takk, sier jeg, så hyggelig. Og da jeg skrev en bloggtekst om alkohol ble den delt så mange ganger at jeg trodde Mac’n min skulle ta fyr. Senere fikk jeg vite at den teksten faktisk blir brukt i den offentlige rusomsorgen. Tenk det. Så kjære venner, ha ei god helg. Og det er lov å være «et stort stykke Norge» om du føler for det. Gleden og sorgen går hånd i hånd her i livet. Og tiden går så fort. Det ville jo være forferdelig at om når vi kommer til våre dagers ende spør oss: Hvorfor våget jeg ikke å leve livet fullt og helt?  (altså livet er der ute i virkeligheten, ikke i cyberspace) Hvorfor delte jeg ikke egen glede?

Ps. Bildet over er et rollebilde av Claire Wikholm. Det har ingenting med denne teksten å gjøre, syntes bare det er et herlig livsbejaende fotografi av en av Sverigeste største scenekunstnere. Hepp, and happy day!

Bilde

GRATULERER HADIA TAJIK!

Hadia Tajik er vår nye kulturminister. Gratulerer!

Jeg går av toget fra Stockholm, setter meg inn i en taxi og kobles straks på kongeriket Norge der radioen drønner i kupéen. Jøss, sier jeg til taxisjåføren, har vi fått «ny» regjering? Hvor har du vært? spør han. I Sverige, sier jeg. Å ja, sier han. Han ser ut som en muslim. Eller, kan man se på et menneske at det er muslim? Kristne kommer jo i alle farger og fasonger, mens muslimer? Det er noe i meg som vil gratulere ham med en slags seier, men det er mer som holder meg tilbake. For skal man gjøre noe nummer ut av at Hadia Tajik er muslim? Kyrre Nakkim messer og lesper i vei på radioen om at hun er det, og at hun er en av de yngste statsrådene noensinne, og at nå får hun prøve seg på et «lett» departement. En slags prinsesseskole, tenker jeg. For mister man skoen i kulturens marmortrapp er det vel ikke så farlig? Men når det gjelder penger, helse og andre «tunge» ting er det ikke bra å skli i de såpeglatte korridorene de første ukene du er nyinnsatt statsråd, bla bla bla, sier Nakkim.

Et «lett» departement? Selv om enkelte fløyer er redde for at den norske kulturen skal «rives i stykker», at den må vernes mot krefter utenfra regnes altså dette feltet som «lett» – les: ikke så viktig. Litt sånn klippe snorer, dele ut Årets Spellemann og Folkets Amanda? Selv ser jeg på Kulturdepartementet som et av de tyngste og viktigste. Kultur handler om hvem vi er, hvordan vi vil fremstå og hvordan vi skal tilpasse oss den globale kulturen, og ja, også verne om vårt eget kulturelle fingeravtrykk. Det handler om rettigheter i en stadig mer digitalisert verden, om bokavtaler, streaming osv. Og det handler om å fordele små midler på klokest mulig måte. Nå er kulturbudsjettet skarve 1% av statsbudsjettet, så sånn sett er dette departementet bare en fis på ei flaske.

Hva vet denne unge damen om kultur? spørres det i ulike fora på nettet. Ikke så mye, svarer de fleste. Og et slikt svar er ikke enestående i denne saken. De fleste som har fått dette «lille» opprykket har ikke visst så mye om kultur. Noen har vokst seg store med oppgaven, og andre har satt mindre spor etter seg. Så har vi selvfølgelig Kleveland og Giske som fikk gjort ganske mye. For en kulturminister er ikke en vanlig «partyfikser» som popper champagnen etter en prisutdeling, hun skal være er en brobygger mellom mange sterke og egenrådige felt.

Men i dag er jeg glad for utnevnelsen av Hadia Tajik. Og jeg skal ikke sette markelapper på henne som jeg ser folk bedriver nå.

Jeg vil bare si: Gratulerer så mye, og lykke til!

Og hvorfor jeg legger ved et bilde av tildekkede damer på ei brygge? Vel, ta en titt på nettets mere skyggefulle sider. Der er nok tekstildebatten allerede i full gang:) Du trenger ikke gå lenger enn til FrP’s side her på Facebook så hyler folk «Vi trenger ikke muslimer i Norge, vi trenger ikke muslimer i det hele tatt! Norge er for nordmenn!» Gud bedre, kan ikke de folka komme på noe annet å si?

Bilde