OM Å STÅ SKOLERETT FOR PRESSEN

Bilde

I går, i lille Moss Avis, tok en skuespiller, komiker og politiker pressen på sengen og kom med bekjennelser av de sjeldne. Vi hadde nettopp sett en nervøs ung mann stå skolerett for pressen, en blek angrende synder som hadde røkt hasj for å medisinere seg selv. Han var tydelig preget, vi kunne se det, og han forsikret oss alle at han skulle «jobbe knallhardt» med seg selv. Nå er hans politiske karriere etter alle solemerker over, for som pressen og enkelte kverner «man må respektere de lovene man selv er med på å lage!»

Ja da, det er så lett å si det, men så vanskelig å leve det.

Da var det skuespiller og politiker Brede Bøe klinket til med sine mørke bekjennelser, om alkohol, sykdom og sin status som hiv-positiv. Og det gikk et ras på Facebook og Twitter. Sympatien ville ingen ende ta, som sympatien også hadde flommet tidligere på dagen for den hasjrøykende unge mannen som sto i pressens gapestokk. Respekt, skrev mange. Slike politikere vil vi ha, skrev jeg selv. Modig mann, sa noen. Store lille Brede, sto det også et sted. Ja, for det skjer alltid, når du bekjenner, tar dine mørke sider ut i lyset, at du omfavnes av en kjærlighet og en empati du aldri trodde fantes i dine mørkeste stunder. Jeg har prøvd det selv.

Vi vil alle være perfekte. Vi vil at verden skal være perfekt. Og ja, jeg vet at det heter seg at en politiker skal gå foran som et godt eksempel. Men det er en grunn til at et barn slutter å leke med glansbilder ved en viss alder. Livet, verden består ikke av glansbilder, er ikke en manipulert virkelighet der fargene er sterke og noen har strødd litt glitter på englenes vinger. Og jeg følger heller et menneske som åpent står fram med sin livskamp enn en iskald feilfri robot av et menneske. Men for øyeblikket tror jeg neppe mennesker med et normalt liv, med alle sine feil og mangler, styrker og svakheter våger å søke seg til politikkens isslott.

Ok, nå er Brede Bøe høyremann, og det gjenstår å se hvordan hans parti takler disse bekjennelsene.  Men  jeg tror Brede Bøe er en klok mann. Og hans kronikk kom i en tid da det meste handler om hoderulling der hundekobbelet jager i flokk for å piske opp mest mulig drama før valgkampen starter på alvor. Men det som er så irriterende med pressen er at de gjør seg fullstendig uinntagelige. Vi gjør bare jobben vår, sier de når de blir angrepet. Ja? Var det i hele det norske folks interesse å se en ung mann med nerveproblemer bli flådd foran åpen mikrofon i går kveld? Nei, jeg tror store deler av det norske folk hadde sympati med ham. Og på søndag ble en minister tatt så hardt i «Søndagsavisen» på P2 at hun var på gråten da hun forlot studio. Den tid da pressen bare fortalte oss nyhetene er forlengst forbi, i dag er pressen en medspillende aktør og dytter saker hit eller dit etter eget forgodtbefinnende. Og når pressen bestemmer seg for «å ta» en person gir den seg ikke før hun/han ligger nede og blør.

Så hva er det pressen vil? Åpenhet, sier de. Ja, i går fikk de åpenhet fra uventet hold. For det er kanskje feil å si det, men Brede Bøe’s tekst i avisen i går er på mange måter en «gladsak» om man skal bruke pressespråket. Jeg tror den artikkelen satte et vannskille for bekjennelser i det offentlige rom. Når «klovnen» gikk ut og sa helt utenom manus: «Jeg er ikke så glad, jeg har problemer, jeg er syk!» falt liksom ting litt på plass igjen. Han tok luven av kulda i dette landet der alle sliter med å være feilfrie og perfekte. Der den minste lille sprekk i glansbildet skal etterforskes og stås til rette for før man settes i gapestokk. Vi begynner å ligne mer og mer på USA som veldig mange nordmenn elsker å hate og som pressen er frenetisk opptatt av. Kanskje mange i pressen har forsett seg på amerikanske nyheter om den pågående valgkampen mellom Obama og Romney? Eller at de skjeler til Danmark der det eneste de har å komme opp med når alle andre spekulasjoner slår feil er: «Mannen din er homo!»

Ja, jeg tror mer på mennesker som viser svakhet, som gjør feil, som ikke er perfekte. For hvem vil styres av en kaptein som ikke har «been there, done that» som ikke har gått på et skjær eller kjenner farene ved å navigere feil. Det er bare de dumdristige som ikke tviler, viser svakhet og klarer seg i all slags vær.

Vi andre faller og reiser oss igjen. Og det er slike som oss som bør velges av oss for å styre oss gjennom dagene.

I dag tenker jeg på Brede Bøe og mange andre som tør gå foran for å gjøre denne verden til et bedre sted å leve i.

Kudos Brede!!!!

Advertisements

2 kommentarer om “OM Å STÅ SKOLERETT FOR PRESSEN

  1. Veldig enig. Det er menneskelig å gjøre feil, og det er gjerne egne feil man lærer mest av. Folk som tør stå for sine feil er gjerne rausere også.
    Det er for mye «korsfest, korsfest» i samfunnet vårt. Heller enn å fjerne de som gjør feil, bør vi dra lærdom av dem og la dem få lov å rette opp igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s