THE GIRL NEXT DOOR

Hvor begynner ondskapen? Og hvem er de onde?

Jeg tror ikke de onde dyrkes fram i drivhus på skyggesteder ingen vil vedkjenne seg. Ondskapen er midt i blandt oss, er oss, i oss, rundt oss. Men hvor begynner ondskapen? Hva utløser at den plutselig skyter fart og blir til handling? Det er ingen enkle svar på disse spørsmålene, jeg vet. Men jeg kan ikke la være å tenke på det. Hva som får noen til å dra en fremmed inn i en bil en sen nattetime for så å begå et drap. Det kan være så enkelt som psykose eller rus, eller det kan rett og slett være ren ondskap.

Det enkleste er å si at de onde ikke er oss, det er de andre.

Hvem de andre er er ikke så viktig, så lenge det ikke er oss selv. Men vi har alle ondskap i oss i mer eller mindre grad, men de aller fleste har en stoppknapp som hindrer oss i å sette de onde tankene ut i livet, gjøre dem til handling. Jeg har tenkt på dette siden 22.7 ifjor, og jeg tenker enda sterkere på det etter de grusomme nyhetene vi fikk i går kveld. Og jeg sitter også her og tenker: Hvorfor? Hva får et menneske til å utsette foreldre for det verst tenkelige, frarøve dem det kjæreste de har. Sende dem inn i det mørkeste av alle rom, sorgen ved å miste et barn?

Etter at ringene i vannet har fått lagt seg litt etter hendelsene i fjor har folk begynt å bli dristigere på nettet. Pytt, det dør folk i terror og krig over hele verden, skriver noen. Ja, det gjør det, men et liv er et liv for noen, for mange, for de nærmeste uansett. Jeg kan sitte her å skrive dette fordi jeg har ikke kjent på så mye virkelig sorg i mitt liv, og jeg har heller aldri møtt ondskapens sanne ansikt.

Sorg er det mørkeste av alle rom. Sorg er evig. Og tiden leger ikke alle sår, selv om man makter å gå videre. Nå tenner vi lys, empati og kjærlighet flommer. Det er forståelig og høyst menneskelig. Men de døde har ingen glede av tente lys. De døde er et annet sted. Nå er det vår egen sorg vi bearbeider. Det er også høyst forståelig, menneskelig og viktig. Og for å gjøre det klinkende klart, jeg har stor respekt for sorgbearbeidelsens mange ansikter. At sorg må ta den tiden det tar.

I fjor snakket vi om å ta byen tilbake, om mer åpenhet, mer demokrati, nei, jeg skal ikke terpe på dette. Men jeg skriver ofte om vennlighet, om kulden i det offentlige rom. Og når jeg klager på at folk er sure, ikke ser hverandre, sier mange: At du gidder å bry deg! Eller: Bli voksen, it’s a jungel out there! Og hvorfor i himmelens navn skal vi smile til folk vi ikke kjenner? Ja, jeg tror på vennlighet, jeg tror på ømhet, smil og generøsitet i det offentlige rom. At man kan smile, at man kan signalisere, jeg ser deg, jeg ser at du ser meg, vi er her sammen, alene, fremmede, men sammen. Jeg tror det er selve limet i samfunnet, det som holder alle ting sammen, og om vennligheten forsvinner og kulden får overta er det ille ute med oss.

Hvor begynner ondskapen? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at den verken er vennlig eller smiler.

Ja, jeg tror på å ta byen tilbake, få landsbyen til å fungere. Tørre å se inn i fremmede øyne. Være medmenneske alle årets dager. For sorgen er en evig ting som ikke kan repareres med skippertak eller dugnad i borettslaget. Og at vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene, kanskje få noen svar som blir smertefulle å ta innover oss? For nå hender det litt for ofte at (særlig) menn tilter og dreper. Noe må gjøres.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s