NYC – EMPIRE STATE OF MINE

Bilde

For ikke så mange år siden skrev jeg et teaterstykke om punk/operasangeren Klaus Nomi (Angel og Suburbia) og jeg lot stykket åpne med en lang sint monolog om New York. Det var før jeg hadde vært der, før jeg forelsket meg hodestups i byen, og i ettertid ser jeg at stykket ble skrevet på grunnlag av alt det jeg trodde om byen. Jeg tror jeg var sint på NYC fordi jeg aldri hadde vært der. Nå har jeg vært der mange ganger, og jeg kan fremdeles bli sint på denne merkeligste av alle byer i verden.

For der jeg trodde NYC var et nådeløst rovdyr, et sted som dirret av fare og aggresjon har jeg nå oppdaget den sjarmerende kakofonien som ligger som et soundtrack over den gamle indianske øya ved Long Island. Og det som ikke finnes i New York finnes ikke. Du kan støte på de rareste vesener til alle døgnets tider. Du kan spørre noen om hvor mye klokka er, og plutselig sitter du der på en kafé med en livshistorie i fanget. Ja, du kan gå inn i en skobutikk, og etter 15 minutter er du venner med en hel russisk storfamilie på Facebook. Ok, jeg skal ikke skjønnmale verdensbyen, den kan også være kjip hardcore rock’n roll. Folk er stressa, de hører ikke alltid etter, er litt sånn omtrentelige med klokkeslett etc. Og noen steder er det farlig, man må passe seg. Men det må man over alt. Jeg har prestert å bli slått ned i Harstad av alle steder. Men det ligger en grunnleggende vennlighet over store deler av NYC, da særlig i West Village der jeg stort sett oppholder meg. Bare om kvelden går jeg oppover Broadway for å se teater, og det er med livet som innsats når du prøver å praie en taxi for å komme deg ut av turistfella Times Sqare sent på kvelden.

Jepp, jeg sitter her ved en fjord i nord og tenker storbytanker, lengter. Og i slutten av november skal jeg dit igjen med et av mine stykker i engelsk oversettelse i kofferten. Så får vi se hvor grønne hosene blir. New York tar i mot deg og støter deg fra seg. Den er lunefull og diger. Pulsen er fort fort. Og om du ikke har dagen er det bare å sette seg musestille på en benk ved Union Sq eller rusle stille og rolig langs The High Line og se utover elva. Eller som jeg gjør; setter meg på en liten unselig kafé i Carmine Street som heter «Sweet Revenge» der muffinsene er høye som skyskrapere og kaffen kruttsterk, der de spiller fin soulmusikk og damer som ser ut som om de spiller i en stumfilm flanerer forbi. En gang jeg så en slik flott dame med karmosinrøde lepper og hvitt pudderfjes stoppet jeg henne og spurte: «Unnskyld frue, men kan jeg få ta et bilde av Dem?» Hun så på meg og slamret med de løse øyevippene: «Oh, why don’t you go and fuck yourself young man!!!» og så trillet hun videre mens de prikkete ballerinaskoene klakket mot asfalten.

NYC, say no more, and I love it.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s