I AM WHAT I AM

Bilde

I går kveld så jeg LA CAGE AUX FOLLES i Stockholm.

Jeg er ikke teaterkritiker, så jeg skal ikke komme med noen anmeldelse av det som hendte under gullbuen på Oscarsteatern i Stockholm i går. Jeg vil bare oppfordre alle til: Løp og kjøp! For aldri har jeg sett denne ganske så platte historien bli levert med større alvor og inderlighet. Da særlig Loa Falkman og Sven Nordin, og selvfølgelig Suzanne Reuter i en liten rolle.

Men først; det er litt weird å stå rett ved den røde løperen mens den svenske kjendisfiffen defilerer forbi med fjør og diamanter, stort sett mennesker du ikke aner hvem er. Ok, Lill-Babs og Lill Lindfors, Peter Jöback og kjente skuespillere, men de aller fleste ante jeg ikke hvem var av de utvalgte som fikk gå inn den «fineste» døren der fotografer og presse sto som et hundekobbel med skjerpet linse og skriveblokk. Litt trist var det å se den store Bergmann/Dramaten-skuespilleren Mona Malm, nå en gammel dame med stokk, ble avvist ved perleporten og måtte gå inn sammen med oss andre fra almuen. Men akk, sladrepressen husker ikke lenger enn forrige uke, knapt nok det.

Jeg elsker når det store musikalmaskineriet snurrer i gang. Ok, Oscarsteatern er ikke Broadway, men i går var det ikke langt unna. Og det jeg elsker aller mest er når ensemblet tar en musikal på blodig alvor. Her var det, fra Sven Nordin’s side, ikke et snev av knekte håndledd eller lillefingre i været, bare ren maskulin sangkraft, og da Loa Falkman sto der som en puslete bitter gammel mann og sang; «Jeg er den jeg er…» var det så tårene spratt og botoxen var i ferd med å sprenge pannebrasken på premiereløvene. Jeg aldri sett dette udda paret bli spilt med en slik menneskelig ømhet. Fy faen for et scenisk par! Loa Falkman er jo stor og allsidig stjerne i Sverige, og i går sprengte Sven Nordin lydmuren hos svenskene. Og for oss som kjenner ham beviste han nok en gang at han er mer enn «Møt i brøstet», biffreklame og såpeopera. Hatten av, i går var det deilig å være norsk i Sverige.

Så får det heller være at orkesteret var litt sånn «Ratata-Johan» og alt for høyt. Det overdøvde solistene i de laveste partiene, og arrangementene var litt gammeldagse og støvete. Men WTF, folket gråt, det klirret i prismekronene og rosa strutsefjær lå igjen etter fiffen på hele Kungsgatan etter forestillingen. Og selv gikk jeg gjennom storbynatten og sang: Vår beste tid er nå!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s