MEN KAN DERE IKKE DEMPE DERE LITT?

Bilde

I etterkant av Stockholm Gay Pride mener enkelte mørkemenn og kvinner at de homoseksuelle bør dempe seg litt. Vanlige mennesker våger jo ikke å ta med barna ut i redsel for at de skal stirre rett inn i horder av nakne rosa skinker med bare en lærstropp mellom seg, eller slingrepatter med rosa dusker på! Kan man ikke ta seg litt sammen? Være litt mer som folk flest? Joda, vi har det i Norge også. Til og med politikere har gått ut og sagt at homoparaden er for utagerende og vulgær. Kan ikke de homofile demonstrere på en litt mer verdig måte liksom? For det første, vi demonstrerer ikke, vi feirer. For det andre, gayparaden er blitt en ganske så uskyldig affære i forhold til hva den springer ut fra. Ved Stonewall Inn (på 60-tallet)  i The Village på Manhatten gikk de transeksuelle løs på politiet med mer en håndveskene, den gangen var det stiletthæler, køller og det som verre er.

Jonas Gardell, superbøg, forfatter og artist gikk sammen med sosialdemokratenes Mona Sahlin i paraden i fjor, og en ung politiker kom bort og sa: Tusen takk for at du går sammen med oss! Jeg går ikke sammen med dere, svarte Gardell, det er dere som går sammen med meg!

Ja, alle menneskegrupper trenger å feire seg selv. Vi har jo de store familiehøytidene. Og med familie menes da stort sett den vanlige heterofile familien. Eller 17.mai, selve grunnlovsdagen som mer og mer er en familiedag. Men handler frigjøring om å tilpasse seg? Skal vi bli som «de andre»? Ja, jeg vet, mange homofile og lesbiske har barn, stasjonsvogn, rekkehus og hund. De ligner til forveksling en hvilken som helst annen familie. Det er bra, og det er litt trist. For når en «uvanlig» familie blir «vanlig» blir det liksom fred i nabolaget. Tingene havner i den rette skuffen og alle er glade for at det er ryddig, ingen utskudd i vår nærmeste omkrets. Var det dette vi kjempet for? Bli som alle de andre? Gli inn i mengden? Eller kjempet vi for å få lov til å være like forskjellige som vi er? For det finnes en fellesnavner for aksept i de fleste miljøer og borettslag ikke sant? Slik, men ikke slik.

Nå er det jo ikke slik at vi homofile er Gay Pride alle årets dager, like lite som alle bestemødre er bare bestemødre selv om de er det på bestemorfestivalen. Og et menneske er heller ikke bare Titanofestivalen? (kanskje et dårlig eksempel:) Men vi trekkes til «våre egne» ved noen anledninger. Selv har jeg aldri følt meg vel i det homofile miljøet. Nå, når jeg har blitt eldre føler jeg meg som en gjenglemt fleskfilét innerst på hylla når jeg en sjelden gang havner på en gayklubb. Og jeg har heller aldri passet inn i det homofile miljøet. Jeg har hatt gale meninger, sagt de feile tingene, har ikke forstått kodene. Så jeg søkte til de heterofile og fikk aksept. Det er noe med «dog eat dog» og at den som blir slått slår andre. Miljøet kan av og til være lite og trangt, men innerst inne kan du finne stor varme og takhøyde.

Jeg har aldri villet bli som «de andre» – jeg har aldri villet passe inn. Min mann og jeg er ikke gift. Vi har vært sammen i sytten år. Men noe ekteskap er det ikke snakk om. Hvorfor skulle vi gifte oss på en kirketrapp sånn nesten inne i varmen? Om jeg noen gang skal gifte meg skal det være et stort tacky prinsessebryllup i Nidarosdomen, med en signingsferd rundt det ganske land etterpå. Skal det være, så skal det være. Men apropos det å dempe seg, ikke være så voldsomt utagerende. Jeg kommer fra et kristentfundamentalistisk miljø. Jeg har sett alt fra voksendåp, tungetale til nervøse sammenbrudd etter å ha møtt Jesus i Majorstuekrysset. Så det er vel ett par miljøer til som også burde dempe seg en smule?

I Norge kan du ikke si: «Om en ung jente vil unngå å bli voldtatt bør hun kle seg tekkelig!» Men det er fritt fram for å si: «Om disse homoene er så redde for å bli skamslått på byen får de kle seg og oppføre seg som mannfolk!!» Og i Norge i 2012 ble en ung mann slått helseløs på gaten i Trondheim bare fordi han elsker en av samme kjønn. Han var ikke eengang utagerende, han gikk bare stille på fortauet på vei hjem. Jeg tror faktisk han prøvde å være usynelig, ta seg sammen, passe inn. Men det er ikke alltid slikt funker.

For det er alt for mange som prøver å dempe seg, passe inn, leve «normale» liv. Vi vet hvordan slikt ender. Vi vet det så alt for godt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s