MANDAG MORRA BLUES

Bilde

Mandag i Stockholm.

Jeg sitter som vanlig på UrbanDeli ved Nytorget på Söder med min kaffe. Har fri i dag, Sitter og tenker lange tanker. Det er såpass varmt at jeg kan sitte ute. Mandager er fine dager. Ikke så mye folk i gatene. Stille og fint. Bare et lett sus i trekronene i parken. Jeg har ikke lest nytt hjemmefra. Det eneste jeg har fått med meg er det folk akker og okker seg over på Facebook. Det er ganske befriende å ikke la seg dra inn i de små tingenes spiral, være borte fra alt det man kjenner så godt at man kanskje ikke lenger evner å se hva som er hva? I et lite land blir de fleste tingene like store eller små. Slitt og kanel går hånd i hånd. Vel, det er sikkert slik her i Stockholm også, men jeg kjenner ikke kodene, vet ikke hva som er «on» på nyhetene her.

Jeg elsker Norge som mest når jeg ikke er der.

Jeg er best på lengsel, ikke så god på å være tilstede, alltid. Men det sinnet jeg hadde mot mit eget land er der ikke lenger. Jeg har blitt mer tålmodig. Tror vi har lært et par ting det siste året. Vi har blitt litt smidigere, litt rundere i kantene, mer nyanserte. Før det som skjedde i fjor var vi litt mer: Who cares, jeg har nok med meg og mitt. Jeg tror, jeg sier ikke at jeg vet, eller at det er slik. Men jeg føler at det er en ny varme blandt folk. Føler ikke du også det? For det er så lett å blåse opp de stygge tingene, de mest populistiske utsagnene, oute de galeste blandt oss, og ta alt til inntekt for at verden har gått av skaftet.

Jeg har egentlig ikke noe å skrive om, jeg sitter bare her og tenker i høyt i mangel av å ha noe bedre å gjøre. Solen ligger lavt over torvet, og en spurv hakker i en tallerken med matrester på bordet mitt. Kaffen er kald, men god fremdeles. Og snart er det vinter.

Nye oppdrag, mer jobb. Spennende ting kommer stadig i min vei. Jeg skal skrive for en ny spennende oppdragsgiver om en vanskelig tematikk. Jeg skal hive meg rundt å skrive fjerde versjon av et spillefilmmanus. Jeg skal spille to store teaterroller i vinter, jeg skal utgi en bok. Og i desember skal jeg være noen uker på Manhattan.

Nei, jeg har ikke ADHD eller hva det heter.

Jeg elsker å jobbe. Men ikke i dag. I dag er det nok å bare sitte her og la alt være som det er. Så forresten noe jævla vakkert oppe i gata her. Et gammelt konfektmakeri der det sto noen unge jenter og trillet sjokoladekuler på et stort bord. De var kledd i 50-tallskjoler og hadde frisyrer fra en annen tid. Ok, det er sikkert veldig trendy, men jeg ble stående på fortauet og titte inn. Det var som tiden hadde stått stille der inne bak glassrutene. En av jentene stakk en sjokoladebit i munnen, tittet ut på meg og smilte med rød jordbærmunn. Hele scenen var som å titte inn i et minne fra barndommen. En flimmerdrøm om noe som aldri kommer tilbake. Jeg skulle jo ha gått inn og hilst på dem, kanskje kjøpt en eske praliner? Men jeg gjorde ikke det. Jeg følte på en måte at hele scenen ikke var virkelig. At om jeg hadde tatt i dørhåndtaket og gått inn ville alt sammen ha forsvunnet.

Ok, ha en fin dag.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s