EN DANNELSESREISE BLANDT DINOSAURER

Leser en svært oppsiktsvekkende artikkel i Dagens Nyheter. Den handler om litteratur for barn og unge. Jeg har ikke tenkt så mye på bøker for den oppvoksende slekt. Jeg vokse selv opp med Bobseybarna, Hardyguttene og Frøken Nancy Drew, men mitt første møte med virkelighetens skrekk var da min mor ikke våget å sende oss på skolen da seksdagers krigen i Midt-Østen brøt ut. Nå er krig og nød noe de fleste barn i vår del av verden skal skånes for for en hver pris. På samme måte som foreldre bombarderes med hvordan de skal oppdra sine håpefulle på best mulig måte, at de skal skjermes, overøses ungene med fantasy-litteratur, film og fjernsyn, loses av voksne markedsføringshender inn i dype skoger i kamp mot dinosaurer og andre fortidsuhyrer.

Men blir ungene gode verdensborgere av å ha blitt oppdratt av dinosaurer? spør artikkelforfatteren. Vil de kunne hevde seg f.eks på det kinesiske arbeidsmarkedet når de ikke fra barnsben har lært seg å relatere til den virkelige verden, dens globale sammenhenger? Hennes egen datter sa plutselig da de satt foran fjernsynet en kveld: Mamma, tenk om jeg ikke får jobb når jeg blir stor? Hun er syv år. Er det farlig for et barn å tenke en slik tanke? Jeg tror ikke det. Nå mener jeg ikke at vi skal tilbake til den tiden da vi ble truet med «de sultne barna i Afrika» når vi nektet å spise svinelever og torskehoder, men jeg tror det er sunt for de minste å bli preparert for voksenlivet på en realistisk og nøktern måte. Ikke bare bli lallet inn i en verden av prinsesser og kamp mot uhyrer i de dype virituelle skoger.

For, som artikkelforfatteren skriver: Litteratur for barn og unge dirrer ikke av realisme, den er preget av de voksnes redsel og ansvarsfraskrivelse. For både film, teater og bokbransjen har et stort ansvar for den oppvoksende slekt, men stort sett er det Bestemor Skogmus, Hanna Montana og det som verre er. Jeg sier ikke at barn skal få lov til å være barn, ikke at man ikke skal tillate en rosa prinsessekjole, en tiara, og whatever, men jeg tror barn brenner inne med vanskelige spørsmål som foreldre ikke våger å svare på i redsel for at de ikke skal tåle svaret. Jeg har også en teori at jo tidligere barn får vite at ikke alle har det så bra som dem selv vil de utvikle empati og medfølelse, evne å sette seg selv i en sammenheng.

«Hvorfor sover du i samme seng som onkel?» spurte et barn i min familie meg. Fordi vi er kjærester, svarte jeg. Å ja, svarte hun. Men selvfølgelig, det er vanskeligere spørsmål enn som så. «Hvorfor tok den mannen den jenta inn i bilen og så døde hun?» Ja, hva skal man svare? Jeg er ikke sikker. Jeg har ikke barn, men jeg tror jeg ville sagt: Fordi noen mennesker er farlige, ikke alle, men noen, og derfor må vi alle passe oss, være snille med hverandre, men ikke tro på alt av hva alle sier…

Ja, jeg husker godt den dagen da seksdagerskrigen brøt ut. Jeg var redd. Jeg spurte mamma: Kommer vi til å dø? Mamma så på meg med de tårevåte øynene og sa: Jeg vet ikke. Og så holdt hun meg og søsteren min tett inntil seg. Jeg kan ikke huske at jeg ble reddere av at mamma sa at hun ikke visste. Men jeg lærte en ting; når jeg ikke vet, så sier jeg at jeg ikke vet. Jeg sier ikke til et barn som spør meg om fremtiden, som f.eks spør: Tror du jeg blir brannmann? Ja da, det blir du lille venn! Jeg sier: Jeg vet ikke, kanskje du blir brannmann om du jobber hardt.

Vi får se. For øyeblikket tror jeg de fleste unge drømmer om å bli vampyrer.

Foto: Sally Mann.

Bilde

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s