OM Å JUSTERE VERDEN

BildeAv og til treffer en teaterforestilling deg rett i både hjerte og pannebrask.

I går så jeg «Dissekering av et snöfall» av Sara Stridsberg på Dramatens Lilla Scen. Det var stort teater. Sara Stridsberg er frekkere enn frekkest. Hun setter det mentale møblementet på hodet, og så tar hun det derifra. En kvinne, som ikke vil bli dronning, som ikke vil gifte seg, ikke føde (og hennes manipulerende hoff) er det handlingen er spunnet rundt. Hun vil bli konge, men lakeiene sier: «Det du vil være finnes det ikke plass til i denne verden!» Kvinnen svarer: «Men da bør verden justere seg…!» Jeg gidder ikke sette en feministisk tag på denne forestillingen fordi teksten handler om at de fleste av oss er født inn i en sammenheng, en kropp og en sjel vi ikke passer inn i. For vi har alle en eller annen gang drømt om å være en annen, ha en annen eller bedre kropp, et vakrere ansikt, tenkt tanker som; hva om jeg hadde vært et annet kjønn, hvordan ville verden sett ut, og ville mine muligheter vært andre?

Ingela Olsson spiller kongsdatteren, guttedronningen, med stor kraft. Hun er despot, hun er paranoid, hun er grusom, elskovsyk og hun er en liten pike som kravler på gulvet og hulker i favnen på sin mor som «aldri har vært en mamma!» Og hun snakker med sin avdøde far som kommer inn med egen røykmaskin og er en blanding av ulv og gjenferdet i Hamlet. Det er vel bare Rolf Skoglund som fikser slikt uten at det blir komisk. For forestillingen er en teaterlek, man går inn og ut av tragedien, det er masser av humor og morbide replikker. Tekstpassasjer som spinner rundt monarkiets være eller ikke være er kostelige: «De syke får av og til anfektelser, tror at de er kongelige, at de kan befale, herske og krige. Men dette er det jo bare de syke selv som tror, ikke deres omgivelser. Det som er så skummelt med monarkiet og de kongelige er at de har maktet å forføre en hel verden til å tro på dem…..» (fritt etter minnet)

Sceneteksten er jo egentlig fritt etter historien om dronning Kristina som abdiserte og ble katolikk.

Men teksten er überaktuell, går rett inn i kjønnsdebatten om hva mennesker ikke «kan» gjøre om de vil passe inn det vedtatte verdensbildet. For som man sier i Stridsbergs tekst: «Vi kan da ikke ha en konge som ikke tør føde eller ikke tåler blod?» Men da jeg satt og fordøyde forestillingen i går kveld, tenkte jeg, svaret er ganske enkelt: Ja, verden bør justeres. For man kan jo ikke oppfinne seg selv om og om igjen for å passe inn? Og det aller beste med Sara Stridsbergs tekst er at hovedrollen ikke er nok et sutrete offer for mannlig hersketeknikk. Hun lar sine karakterer lete med lys og lykte etter en vei ut. For om man er kvinne, ikke vil føde, ikke tåler blod, ikke vil gå ut i krigen, og aller helst vil være en mann, dikte og høre musikk, men samtidig tvilholde på makten har man et problem. Og det er vel omtrent der saken står i disse dager. Jeg må se denne forestillingen én gang til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s