MORGENTANKER

Bilde

 Jeg sitter på et tog til nok en by. Tenker disige morgentanker. Jeg tenker på et foredrag jeg skal holde. Jeg skal snakke om å skrive. Hva er å skrive? Det fine med å holde foredrag er at man må sette seg inn i emnet man skal snakke om. Skrive dramatikk er for meg en slags obuksjon av tematikken. Du må åpne historiens kropp, analysere alle innvollene, stille en slags diagnose, sy igjen såret, slette sporene etter deg. Og ikke minst; ikke fortelle alt. Noe skal jo de stakkars skuespillerne ha å bite i, og så skal publikum også finne rom for sine tanker og refleksjoner. Ja, dette er en fin regel, en slags ABC for oss som skriver for scenen.

Det er ikke noe mystisk med det å skrive. Det handler ikke om slike myter som at forfattere sitter ved datamaskinen og venter på inspirasjon. Nei, vi stempler inn ved skrivebordet tidlig om morgenen som folk flest, og så skriver vi. Vi skriver og skriver, og kanskje kommer det noen «innom» som har noe å melde, som vil prate, fortelle sin historie? Når jeg begynner på en scenetekst setter jeg opp en eller to brikker på det mentale sjakkbrettet. Ja, der står du eller dere. Så hva har dere og melde? Selvfølgelig har jeg gjort meg noen tanker om hvem, hva, hvor, men jeg planlegger aldri hva personene i teksten min skal si, jeg lar dem bare prate og så redigerer jeg samtalen etterpå. Så ja, det er faktisk en ting som ikke er en myte og som er ganske magisk med det å dikte, og det er når karakterene dine begynner å snakke, leve sitt eget liv og tar historien til steder du ikke tenkte da du begynte. Selvfølgelig er det forfatteren som er skipper på skuta, og av og til må han stramme grepet rundt i historien, eller rett og slett gi en av darlingene et nakkesudd om de bare babler og ikke tilfører teksten noe viktig.

Når jeg henter fram eldre tekster blir jeg av og til forskrekket fordi jeg ikke kan huske at jeg har skrevet dem. Har jeg tenkt disse tankene? Har jeg ment dette? For på et visst punkt i skriveprosessen er det som sagt karakterene som tar over, og da må forfatteren ta et skritt til siden for å gi plass til personene det handler om.

Vel, det er slikt jeg sitter og tenker på mens jeg sitter på et tog til en by.

Solen skinner, og dagen er klar og kald.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s