TA DEG SAMMEN FLESKEPØLSA!

Jeg har slitt med vekta i hele mitt voksne liv. Jeg er ikke direkte feit, men jeg veier noen kilo mer enn jeg skal.

Skal? Hvem bestemmer hvor mye et menneske skal veie? Nå har denne hersens helsedronninga (jeg nekter å rydde plass i hjernen for å lagre navnet hennes der) vært ute og slengt med leppa igjen etter at en eller annen gutt har gjennomført en slankeoperasjon. Sagt at han gjemt sitt virkelige jeg bak et berg av fett, sagt mer eller mindre at han kan takke seg selv for at han er feit. Måtte noen svi øyevippene av den dama! Stakkars unge gutten, som går ut i pressen for å gi de alt for tykke et ansikt, og så får han dette midt i fleisen av et overvintra fjols som ser ut som om hun spiller i Flashdance 13.

Forleden overhørte jeg denne replikken i korridorene på en av våre største teaterhus: «Tenk at hun som var så begavet har blitt så tykk» Og så stakk de to syltynne damene som pludret hodene sammen mens de sto og pattet på noen vannflasker med noe grønn gugge i. Jøss, tenkte jeg, hva faen var det jeg hørte nå? Hørte jeg riktig? Ja, jeg hørte riktig. For folk eller mennesker som det så populært heter, er de andre der ute, men inne på teateret eller i filmstudioene holder vi oss tynne og smekre. For hva teller det faktum at vi skal speile livet selv av tykke og tynne mennesker i alle varianter mot argumentet om at «dette yrket er så hardt at det gjelder å holde seg i form asså!» Du kan faktisk være i god form selv om du ikke er syltynn.

For å være tykk i film eller teaterbransjen er ikke lett. Hvem vil spille hun tykke som tar livet av seg allerede i første akt, og Romeo må jo være i stand til å løfte Julie opp i armene sine når det røyner på ikke sant? For den tykke jenta får ikke hovedrollen, nei, hun er alltid venninna eller sekretæren, men oftes den forsmådde ufikse kona som ikke evnet å ta vare på seg selv slik at alle i salen kan forstå at ektemannen har seg med hun tynne blonde lekre. Vel, det er selvfølgelig noen som er så bra at de får jobb uansett, men det er regelens unntak. Og på herresiden har vi fått et par godt knadde stjerner, men det tok tid.  Men du får altså ikke rollen som førsteelsker eller sexobjekt som du er feit. Basta!

En gang sa jeg til en regissør at jeg drømte om å spille Che Guvarra. «Du er for feit!» sa hun rett ut. Ok, jeg er for feit. Det spiller altså ikke noen rolle at man synger over middels og er i stand til å levere en rolle ? Man er feit. Takk til deg. Så da går man der og spiller disse usympatiske rollene fordi man veier noen kilo for mye. Skurker og atter skurker. Men skurkerollene er jo de beste rollene, for menn riktignok. Så jeg har hatt et godt liv som litt overvektig skurk på teateret.

Men altså, vi som veier litt mer enn andre, er vi dårligere i senga? Er vi mindre attraktive?

Er damer som er litt for tykke ikke sexy? Jeg må nesten få lov ti å si dette. Det har vært en påstand i norsk teater, og i mange andre land i årevis at det er menn som bestemmer at kvinnene skal være sånn eller slik. Men nå er 70% av teatersjefene i Norge kvinner, men damene på scenen er like tynne. På Det Norske Teateret har de nå satt i gang en teaterskole for flerkulturelle slik at teateret «kan speile det sammfunnet vi lever i» – men burde vi ikke snart kvotere inn noen feite også? En skikkelig liten rosa fleskepølse av en prins Hamlet, som sikkert er mye nærmere det Shakespeare tenkte på da han skrev stykket enn disse adonisene som svever fra treningstudioet og rett inn i Kronborg slott? Ja, de får det til i andre land, evner å ha en vifte av ulike typer i alle høyder, størrelser og farger. Men her på berget er det hvitt og skinnmagert, selv om annen hudfarge ikke lenger sitter så langt inne som overvekt gjør.

For for oss som legger på oss bare vi ser bilde av en kake i et ukeblad er det ikke bare å ta seg sammen og spise mindre. Det handler om gener for mange av oss. Jeg spiser sunt, jeg mosjonerer, jeg drikker ikke, jeg røyker ikke. Men tross det blir jeg ikke tynnere. Skal man sulte seg til døde for å bli tynn? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått med tårer i øynene under kostymeprøver på teateret foran et helspeil og følt meg som ei kaviartube noen har tråkket på. Hva er det? spør kostymen. Jeg føler meg feit og støgg i dette! Nei da, sier de, du er så fin atte. Og så står jeg der med klumpen i halsen og ser de tynne sveve forbi, innsvinget og formsydd fra anklene og opp.

Så vær så snill kjære trimdronninger og andre tynne hakkespetter. Vi er ikke dumme eller mindre talentfulle bare fordi vi veier noen kilo for mye. Og vi vet godt hvordan vi ser ut, dere trenger ikke å fortelle oss det hele tiden. Men de kan ikke dy seg. Her om dagen var det en som sa. Ok, du har slutta og røyke, det er fint, men du sleper jo på den magen da! Oh, fuck off. En gang blir vi tynne alle sammen, og kjøttet skal løsne fra beina. I mellomtiden akter jeg å leve et så godt liv jeg kan. For selv om kroppen min ikke er sylslank, så kan den gå, løpe, sitte, stå, elske og gjøre det jeg ber den om å gjøre. Og øyne og ører fungerer også. Ørene hører det som blir sagt, og da kan det hende at øynene poduserer det som på godt norsk kalles tårer.

Bilde

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s