BEKJENNELSE VED FROKOST I EN FREMMED BY

Bilde

Jeg har tatt vare på ett eneste bilde av meg selv som barn.

Det er et falmet fargefoto, litt lurvete i kanten.

Og når jeg en sjelden gang tar fram dette bildet, som jeg nå gjør ved frokostbordet i en fremmed by

– når jeg sitter og ser, stirrer nøye på denne gutten med den rett klippede luggen, kortbukser og blå skjorte,

har jeg ikke ett eneste minne om at jeg har vært ham.

Så kanskje jeg aldri var det?

Og det eneste jeg ser når jeg stirrer i speilet,

er min far.

OM Å JUSTERE VERDEN

BildeAv og til treffer en teaterforestilling deg rett i både hjerte og pannebrask.

I går så jeg «Dissekering av et snöfall» av Sara Stridsberg på Dramatens Lilla Scen. Det var stort teater. Sara Stridsberg er frekkere enn frekkest. Hun setter det mentale møblementet på hodet, og så tar hun det derifra. En kvinne, som ikke vil bli dronning, som ikke vil gifte seg, ikke føde (og hennes manipulerende hoff) er det handlingen er spunnet rundt. Hun vil bli konge, men lakeiene sier: «Det du vil være finnes det ikke plass til i denne verden!» Kvinnen svarer: «Men da bør verden justere seg…!» Jeg gidder ikke sette en feministisk tag på denne forestillingen fordi teksten handler om at de fleste av oss er født inn i en sammenheng, en kropp og en sjel vi ikke passer inn i. For vi har alle en eller annen gang drømt om å være en annen, ha en annen eller bedre kropp, et vakrere ansikt, tenkt tanker som; hva om jeg hadde vært et annet kjønn, hvordan ville verden sett ut, og ville mine muligheter vært andre?

Ingela Olsson spiller kongsdatteren, guttedronningen, med stor kraft. Hun er despot, hun er paranoid, hun er grusom, elskovsyk og hun er en liten pike som kravler på gulvet og hulker i favnen på sin mor som «aldri har vært en mamma!» Og hun snakker med sin avdøde far som kommer inn med egen røykmaskin og er en blanding av ulv og gjenferdet i Hamlet. Det er vel bare Rolf Skoglund som fikser slikt uten at det blir komisk. For forestillingen er en teaterlek, man går inn og ut av tragedien, det er masser av humor og morbide replikker. Tekstpassasjer som spinner rundt monarkiets være eller ikke være er kostelige: «De syke får av og til anfektelser, tror at de er kongelige, at de kan befale, herske og krige. Men dette er det jo bare de syke selv som tror, ikke deres omgivelser. Det som er så skummelt med monarkiet og de kongelige er at de har maktet å forføre en hel verden til å tro på dem…..» (fritt etter minnet)

Sceneteksten er jo egentlig fritt etter historien om dronning Kristina som abdiserte og ble katolikk.

Men teksten er überaktuell, går rett inn i kjønnsdebatten om hva mennesker ikke «kan» gjøre om de vil passe inn det vedtatte verdensbildet. For som man sier i Stridsbergs tekst: «Vi kan da ikke ha en konge som ikke tør føde eller ikke tåler blod?» Men da jeg satt og fordøyde forestillingen i går kveld, tenkte jeg, svaret er ganske enkelt: Ja, verden bør justeres. For man kan jo ikke oppfinne seg selv om og om igjen for å passe inn? Og det aller beste med Sara Stridsbergs tekst er at hovedrollen ikke er nok et sutrete offer for mannlig hersketeknikk. Hun lar sine karakterer lete med lys og lykte etter en vei ut. For om man er kvinne, ikke vil føde, ikke tåler blod, ikke vil gå ut i krigen, og aller helst vil være en mann, dikte og høre musikk, men samtidig tvilholde på makten har man et problem. Og det er vel omtrent der saken står i disse dager. Jeg må se denne forestillingen én gang til.

EN DANNELSESREISE BLANDT DINOSAURER

Leser en svært oppsiktsvekkende artikkel i Dagens Nyheter. Den handler om litteratur for barn og unge. Jeg har ikke tenkt så mye på bøker for den oppvoksende slekt. Jeg vokse selv opp med Bobseybarna, Hardyguttene og Frøken Nancy Drew, men mitt første møte med virkelighetens skrekk var da min mor ikke våget å sende oss på skolen da seksdagers krigen i Midt-Østen brøt ut. Nå er krig og nød noe de fleste barn i vår del av verden skal skånes for for en hver pris. På samme måte som foreldre bombarderes med hvordan de skal oppdra sine håpefulle på best mulig måte, at de skal skjermes, overøses ungene med fantasy-litteratur, film og fjernsyn, loses av voksne markedsføringshender inn i dype skoger i kamp mot dinosaurer og andre fortidsuhyrer.

Men blir ungene gode verdensborgere av å ha blitt oppdratt av dinosaurer? spør artikkelforfatteren. Vil de kunne hevde seg f.eks på det kinesiske arbeidsmarkedet når de ikke fra barnsben har lært seg å relatere til den virkelige verden, dens globale sammenhenger? Hennes egen datter sa plutselig da de satt foran fjernsynet en kveld: Mamma, tenk om jeg ikke får jobb når jeg blir stor? Hun er syv år. Er det farlig for et barn å tenke en slik tanke? Jeg tror ikke det. Nå mener jeg ikke at vi skal tilbake til den tiden da vi ble truet med «de sultne barna i Afrika» når vi nektet å spise svinelever og torskehoder, men jeg tror det er sunt for de minste å bli preparert for voksenlivet på en realistisk og nøktern måte. Ikke bare bli lallet inn i en verden av prinsesser og kamp mot uhyrer i de dype virituelle skoger.

For, som artikkelforfatteren skriver: Litteratur for barn og unge dirrer ikke av realisme, den er preget av de voksnes redsel og ansvarsfraskrivelse. For både film, teater og bokbransjen har et stort ansvar for den oppvoksende slekt, men stort sett er det Bestemor Skogmus, Hanna Montana og det som verre er. Jeg sier ikke at barn skal få lov til å være barn, ikke at man ikke skal tillate en rosa prinsessekjole, en tiara, og whatever, men jeg tror barn brenner inne med vanskelige spørsmål som foreldre ikke våger å svare på i redsel for at de ikke skal tåle svaret. Jeg har også en teori at jo tidligere barn får vite at ikke alle har det så bra som dem selv vil de utvikle empati og medfølelse, evne å sette seg selv i en sammenheng.

«Hvorfor sover du i samme seng som onkel?» spurte et barn i min familie meg. Fordi vi er kjærester, svarte jeg. Å ja, svarte hun. Men selvfølgelig, det er vanskeligere spørsmål enn som så. «Hvorfor tok den mannen den jenta inn i bilen og så døde hun?» Ja, hva skal man svare? Jeg er ikke sikker. Jeg har ikke barn, men jeg tror jeg ville sagt: Fordi noen mennesker er farlige, ikke alle, men noen, og derfor må vi alle passe oss, være snille med hverandre, men ikke tro på alt av hva alle sier…

Ja, jeg husker godt den dagen da seksdagerskrigen brøt ut. Jeg var redd. Jeg spurte mamma: Kommer vi til å dø? Mamma så på meg med de tårevåte øynene og sa: Jeg vet ikke. Og så holdt hun meg og søsteren min tett inntil seg. Jeg kan ikke huske at jeg ble reddere av at mamma sa at hun ikke visste. Men jeg lærte en ting; når jeg ikke vet, så sier jeg at jeg ikke vet. Jeg sier ikke til et barn som spør meg om fremtiden, som f.eks spør: Tror du jeg blir brannmann? Ja da, det blir du lille venn! Jeg sier: Jeg vet ikke, kanskje du blir brannmann om du jobber hardt.

Vi får se. For øyeblikket tror jeg de fleste unge drømmer om å bli vampyrer.

Foto: Sally Mann.

Bilde

MANDAG MORRA BLUES

Bilde

Mandag i Stockholm.

Jeg sitter som vanlig på UrbanDeli ved Nytorget på Söder med min kaffe. Har fri i dag, Sitter og tenker lange tanker. Det er såpass varmt at jeg kan sitte ute. Mandager er fine dager. Ikke så mye folk i gatene. Stille og fint. Bare et lett sus i trekronene i parken. Jeg har ikke lest nytt hjemmefra. Det eneste jeg har fått med meg er det folk akker og okker seg over på Facebook. Det er ganske befriende å ikke la seg dra inn i de små tingenes spiral, være borte fra alt det man kjenner så godt at man kanskje ikke lenger evner å se hva som er hva? I et lite land blir de fleste tingene like store eller små. Slitt og kanel går hånd i hånd. Vel, det er sikkert slik her i Stockholm også, men jeg kjenner ikke kodene, vet ikke hva som er «on» på nyhetene her.

Jeg elsker Norge som mest når jeg ikke er der.

Jeg er best på lengsel, ikke så god på å være tilstede, alltid. Men det sinnet jeg hadde mot mit eget land er der ikke lenger. Jeg har blitt mer tålmodig. Tror vi har lært et par ting det siste året. Vi har blitt litt smidigere, litt rundere i kantene, mer nyanserte. Før det som skjedde i fjor var vi litt mer: Who cares, jeg har nok med meg og mitt. Jeg tror, jeg sier ikke at jeg vet, eller at det er slik. Men jeg føler at det er en ny varme blandt folk. Føler ikke du også det? For det er så lett å blåse opp de stygge tingene, de mest populistiske utsagnene, oute de galeste blandt oss, og ta alt til inntekt for at verden har gått av skaftet.

Jeg har egentlig ikke noe å skrive om, jeg sitter bare her og tenker i høyt i mangel av å ha noe bedre å gjøre. Solen ligger lavt over torvet, og en spurv hakker i en tallerken med matrester på bordet mitt. Kaffen er kald, men god fremdeles. Og snart er det vinter.

Nye oppdrag, mer jobb. Spennende ting kommer stadig i min vei. Jeg skal skrive for en ny spennende oppdragsgiver om en vanskelig tematikk. Jeg skal hive meg rundt å skrive fjerde versjon av et spillefilmmanus. Jeg skal spille to store teaterroller i vinter, jeg skal utgi en bok. Og i desember skal jeg være noen uker på Manhattan.

Nei, jeg har ikke ADHD eller hva det heter.

Jeg elsker å jobbe. Men ikke i dag. I dag er det nok å bare sitte her og la alt være som det er. Så forresten noe jævla vakkert oppe i gata her. Et gammelt konfektmakeri der det sto noen unge jenter og trillet sjokoladekuler på et stort bord. De var kledd i 50-tallskjoler og hadde frisyrer fra en annen tid. Ok, det er sikkert veldig trendy, men jeg ble stående på fortauet og titte inn. Det var som tiden hadde stått stille der inne bak glassrutene. En av jentene stakk en sjokoladebit i munnen, tittet ut på meg og smilte med rød jordbærmunn. Hele scenen var som å titte inn i et minne fra barndommen. En flimmerdrøm om noe som aldri kommer tilbake. Jeg skulle jo ha gått inn og hilst på dem, kanskje kjøpt en eske praliner? Men jeg gjorde ikke det. Jeg følte på en måte at hele scenen ikke var virkelig. At om jeg hadde tatt i dørhåndtaket og gått inn ville alt sammen ha forsvunnet.

Ok, ha en fin dag.

BARE EN GAMMEL VINTERFRAKK

de unge guttene som før stirret etter ham med kåte blikk

de unge pikene som så på ham med fioløyne

for dem er han i disse dager bare et stykke løs luft i en gammel vinterfrakk

livet, han liv er for det meste Chablis-berusede kattedamer

med hang til tarot og Kalhil Gibrans profetier på nattbordet

eller gubber med hengemager og salongberusede vittigheter på barer om natten

– han er et stykke vakumpakket kjøtt påstemplet

«best før desember 1982»

som bare de mest sultne våger sette tennene i

– men riv av ham plasten, hold ham under avløpet

og spyl av ham støv og livsmerker fra alle veiene han har gått

og du vil finne en indrefilét så velhengt, så mör

og et hjerte som banker like hardt

som den gangen han sto på 10-meteren i Frognerbadet

og lot seg kaste ut i et villt svev

– du vil ikke engang behøve å strekke hånden ut etter salt og pepper

han er ferdig krydret, marinert

han er en slow coocked devil

i en gammel vinterfrakk

Sven Henriksen – «Vekten av ord»

Bilde

MEN KAN DERE IKKE DEMPE DERE LITT?

Bilde

I etterkant av Stockholm Gay Pride mener enkelte mørkemenn og kvinner at de homoseksuelle bør dempe seg litt. Vanlige mennesker våger jo ikke å ta med barna ut i redsel for at de skal stirre rett inn i horder av nakne rosa skinker med bare en lærstropp mellom seg, eller slingrepatter med rosa dusker på! Kan man ikke ta seg litt sammen? Være litt mer som folk flest? Joda, vi har det i Norge også. Til og med politikere har gått ut og sagt at homoparaden er for utagerende og vulgær. Kan ikke de homofile demonstrere på en litt mer verdig måte liksom? For det første, vi demonstrerer ikke, vi feirer. For det andre, gayparaden er blitt en ganske så uskyldig affære i forhold til hva den springer ut fra. Ved Stonewall Inn (på 60-tallet)  i The Village på Manhatten gikk de transeksuelle løs på politiet med mer en håndveskene, den gangen var det stiletthæler, køller og det som verre er.

Jonas Gardell, superbøg, forfatter og artist gikk sammen med sosialdemokratenes Mona Sahlin i paraden i fjor, og en ung politiker kom bort og sa: Tusen takk for at du går sammen med oss! Jeg går ikke sammen med dere, svarte Gardell, det er dere som går sammen med meg!

Ja, alle menneskegrupper trenger å feire seg selv. Vi har jo de store familiehøytidene. Og med familie menes da stort sett den vanlige heterofile familien. Eller 17.mai, selve grunnlovsdagen som mer og mer er en familiedag. Men handler frigjøring om å tilpasse seg? Skal vi bli som «de andre»? Ja, jeg vet, mange homofile og lesbiske har barn, stasjonsvogn, rekkehus og hund. De ligner til forveksling en hvilken som helst annen familie. Det er bra, og det er litt trist. For når en «uvanlig» familie blir «vanlig» blir det liksom fred i nabolaget. Tingene havner i den rette skuffen og alle er glade for at det er ryddig, ingen utskudd i vår nærmeste omkrets. Var det dette vi kjempet for? Bli som alle de andre? Gli inn i mengden? Eller kjempet vi for å få lov til å være like forskjellige som vi er? For det finnes en fellesnavner for aksept i de fleste miljøer og borettslag ikke sant? Slik, men ikke slik.

Nå er det jo ikke slik at vi homofile er Gay Pride alle årets dager, like lite som alle bestemødre er bare bestemødre selv om de er det på bestemorfestivalen. Og et menneske er heller ikke bare Titanofestivalen? (kanskje et dårlig eksempel:) Men vi trekkes til «våre egne» ved noen anledninger. Selv har jeg aldri følt meg vel i det homofile miljøet. Nå, når jeg har blitt eldre føler jeg meg som en gjenglemt fleskfilét innerst på hylla når jeg en sjelden gang havner på en gayklubb. Og jeg har heller aldri passet inn i det homofile miljøet. Jeg har hatt gale meninger, sagt de feile tingene, har ikke forstått kodene. Så jeg søkte til de heterofile og fikk aksept. Det er noe med «dog eat dog» og at den som blir slått slår andre. Miljøet kan av og til være lite og trangt, men innerst inne kan du finne stor varme og takhøyde.

Jeg har aldri villet bli som «de andre» – jeg har aldri villet passe inn. Min mann og jeg er ikke gift. Vi har vært sammen i sytten år. Men noe ekteskap er det ikke snakk om. Hvorfor skulle vi gifte oss på en kirketrapp sånn nesten inne i varmen? Om jeg noen gang skal gifte meg skal det være et stort tacky prinsessebryllup i Nidarosdomen, med en signingsferd rundt det ganske land etterpå. Skal det være, så skal det være. Men apropos det å dempe seg, ikke være så voldsomt utagerende. Jeg kommer fra et kristentfundamentalistisk miljø. Jeg har sett alt fra voksendåp, tungetale til nervøse sammenbrudd etter å ha møtt Jesus i Majorstuekrysset. Så det er vel ett par miljøer til som også burde dempe seg en smule?

I Norge kan du ikke si: «Om en ung jente vil unngå å bli voldtatt bør hun kle seg tekkelig!» Men det er fritt fram for å si: «Om disse homoene er så redde for å bli skamslått på byen får de kle seg og oppføre seg som mannfolk!!» Og i Norge i 2012 ble en ung mann slått helseløs på gaten i Trondheim bare fordi han elsker en av samme kjønn. Han var ikke eengang utagerende, han gikk bare stille på fortauet på vei hjem. Jeg tror faktisk han prøvde å være usynelig, ta seg sammen, passe inn. Men det er ikke alltid slikt funker.

For det er alt for mange som prøver å dempe seg, passe inn, leve «normale» liv. Vi vet hvordan slikt ender. Vi vet det så alt for godt.

UNDER ET BLÅTT TÅRN

BildeGod morgen.

Her kommer nok en halvvåken statusoppdatering fra Drottninggatan. Jeg sitter ved Strindbergs «blå tårn» som ikke lenger er blått, snarere parisisk blekt skittenrosa. Solen har kommet tilbake, men høstvinden er et gufs i gatene, og trekken fra en åpen kafédør kjennes rundt anklene. Fremmede skutter forbi med kravene oppslått på frakk og kåpe. Det er ennå tidlig, byen har ikke kommet helt i gang. Jeg sitter med en enorm porsjon rekesalat med avocado foran meg. Ok, nå ser du sikkert scenen for deg, så jeg skal ikke bable mer om den…

Jeg surfer på nettavisene der hjemme. Det er som vanlig, litt krisemaksimering, litt pupper, slanking, og en og annen kuriositet, som f.eks at en stakkars sau sto i en fjellsprekk i noen dager før den ble reddet i sikkerhet. Og selvfølgelig at «skogsmorderen» Christian Kjekken Ringnes har kjøpt eller skal kjøpe hele gården i Arbiensgate der Henrik Ibsens hjem ligger. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette er en god nyhet. Og atter en gang får vi et bevis på at penger ikke alltid er det samme som ignoranse for kulturarv. Opp igjennom historen har kunstnere knyttet seg til rike meséner for å kunne bedrive sin virksomhet. Og de rike kulturelle har alltid vært opptatt av kulturens ve og vel. Så er det selvfølgelig en og annen dagligvarebaron som bare tenker profitt, eller en eller annen bolighai som kun tenker kvadratmeterpris. Du vet hvem jeg snakker om.

På mange måter er det også et slag i ansiktet for noen av oss at en millionær går inn og redder Ibsenmuséet i Arbiensgate. For i alt for manges bevisthet er det jo vi på den kulturmarxistiske siden av midtstreken som er opptatt av kultur, mens «de andre» bare tenker profitt. Jeg mener at vi må prøve å lette litt på fordommene i begge fløyer. Ja, jeg er faktisk fristet til å si at vi burde forsøke å samarbeide litt mer fordi et moderne og globalt Norge har «sneket» seg innpå oss uten av vi helt har tatt det på alvor. Høyre består ikke lenger bare av rike fjols med fuglehund oppe i åsen, og det er langt mellom jernverksarbeiderene i Arbeiderpartiet. Så på denne måten er Ringnes en brobygger når det gjelder å få folk til å forstå at Arbiensgate ikke bare en en fin adresse men også en del av den norske kulturarven, for ikke å si verdensarven.

Vi lever i en tiden da de fleste spør seg: Hva koster dette? Særlig når det gjelder kultur. Oslo Bystyre leter med lys og lykte etter ikke lønnsomme «ting» de kan kvitte seg med, for så å bruke pengene på viktigere ting. Viktigere ting? Altså, det kommer tusenvis av turister og nordmenn til hovedstaden hvert eneste år. Så hva vil vi tilby dem? Hvordan vil vi fremstå? Vi kan ikke bli en by full av plaketter med påskrift: «Her lå engang Henrik Ibsens hjem» eller «Dette kjøpesenteret var engang Nationaltheatret» Vi er et av verdens rikesten land, så come on, vi har råd til å ta vare på det lille vi har av kultur. Det er ikke så veldig lenge siden landet vårt ble kristent ved tvang. Nå føler jeg av og til at det burde kultiveres ved tvang. Hadde en fransk poltiker forslått å selge Louvre fordi nå går det så dårlig i Frankrike, vel, jeg tror ikke han hadde blitt sittende så lenge på taburetten.

Så kjære Kjekken Ringnes, du tok noen trær, satte opp (for noen) et knippe irriterende skulpturer, som visstnok ikke er god kunst, men nå redder du verdensdramatikeren for ettertiden. Jeg lever godt med at vi mistet noen trær. For hvor mange trær finnes det vel ikke i verden? Så vidt jeg vet finnes det bare én Ibsen. For det er jo for jævlig at  nesten ingen hyler opp når Rimi-Hagen hugger ned litt skog eller tar en åker for å bygge et nytt kjøpesenterpalass, usj, dette har jeg skrevet om før. Ha en fin dag,

I AM WHAT I AM

Bilde

I går kveld så jeg LA CAGE AUX FOLLES i Stockholm.

Jeg er ikke teaterkritiker, så jeg skal ikke komme med noen anmeldelse av det som hendte under gullbuen på Oscarsteatern i Stockholm i går. Jeg vil bare oppfordre alle til: Løp og kjøp! For aldri har jeg sett denne ganske så platte historien bli levert med større alvor og inderlighet. Da særlig Loa Falkman og Sven Nordin, og selvfølgelig Suzanne Reuter i en liten rolle.

Men først; det er litt weird å stå rett ved den røde løperen mens den svenske kjendisfiffen defilerer forbi med fjør og diamanter, stort sett mennesker du ikke aner hvem er. Ok, Lill-Babs og Lill Lindfors, Peter Jöback og kjente skuespillere, men de aller fleste ante jeg ikke hvem var av de utvalgte som fikk gå inn den «fineste» døren der fotografer og presse sto som et hundekobbel med skjerpet linse og skriveblokk. Litt trist var det å se den store Bergmann/Dramaten-skuespilleren Mona Malm, nå en gammel dame med stokk, ble avvist ved perleporten og måtte gå inn sammen med oss andre fra almuen. Men akk, sladrepressen husker ikke lenger enn forrige uke, knapt nok det.

Jeg elsker når det store musikalmaskineriet snurrer i gang. Ok, Oscarsteatern er ikke Broadway, men i går var det ikke langt unna. Og det jeg elsker aller mest er når ensemblet tar en musikal på blodig alvor. Her var det, fra Sven Nordin’s side, ikke et snev av knekte håndledd eller lillefingre i været, bare ren maskulin sangkraft, og da Loa Falkman sto der som en puslete bitter gammel mann og sang; «Jeg er den jeg er…» var det så tårene spratt og botoxen var i ferd med å sprenge pannebrasken på premiereløvene. Jeg aldri sett dette udda paret bli spilt med en slik menneskelig ømhet. Fy faen for et scenisk par! Loa Falkman er jo stor og allsidig stjerne i Sverige, og i går sprengte Sven Nordin lydmuren hos svenskene. Og for oss som kjenner ham beviste han nok en gang at han er mer enn «Møt i brøstet», biffreklame og såpeopera. Hatten av, i går var det deilig å være norsk i Sverige.

Så får det heller være at orkesteret var litt sånn «Ratata-Johan» og alt for høyt. Det overdøvde solistene i de laveste partiene, og arrangementene var litt gammeldagse og støvete. Men WTF, folket gråt, det klirret i prismekronene og rosa strutsefjær lå igjen etter fiffen på hele Kungsgatan etter forestillingen. Og selv gikk jeg gjennom storbynatten og sang: Vår beste tid er nå!

GUBBEGUFS

Bilde

Jeg sitter på et konditori rett under Strindbergs balkong på Drottninggatan i Stockholm.

Jeg får alltid den samme følelsen i denne gaten som jeg får i Via Gondotti i Roma når jeg sitter ved ærverdige El Greco, der store menn lesket strupene mellom dikterslagene. Det henger et gubbegufs igjen i slike gater. Den lumre kulda som henger igjen etter bitre diktermenn i flosshatt og vinterfrakk med sobelpels på kragen.

Forleden tok jeg turen opp alle trappene til Strindbergs asketiske leilighet i Det Blå Tårnet. En enkeltseng med en falmet laurbærkrans over, et tannglass på nattbordet. Og der ute på den lille balkongen lot han seg hylle av folket, en gammel hvithåret mann med tre ekteskap og et turbulent liv bak seg. Et liv som stort sett besto av angst for at penisen var for liten. Jeg sitter her og tenker; Små kjønnsorgan kan skape stor kunst…

Strindberg skrev: «Livet er kort, men det kan kjennes langt mens det pågår!» Jeg kjenner på gubbegufset. Det sniker seg langs veggene i de kalde høstgatene, finner bolig i lav sol ved et skittent vindu. Ja, livet er kort, og det kan kjennes langt. Men det er ikke forgjeves om det etterlater seg et gufs som andre kan la seg innspirere i. Takk gubben. Takk for gufset.

SKRAVLEPAPEGØYER, VISE MENN OG KVINNER

Bilde

Jeg zapper videre, jeg gidder ikke. Jeg svitsjer over til noe innholdsløst. Noe om klær, oppussing, hage. Jeg lulles inn i et program om engelske desserter, kremfløte og røde bær som snurrer i en blender. Like etter kommer et annet festlig ett om en mor og en datter som er med på en slags bikinikonkurranse. Alldeles latterlig, men jeg skjenker kaffe og følger lydig med, jeg er jo tv-slave på min hals. Jeg zapper videre, finner SVT2 og ser noe som heter «Bergmanns Video» et program fra Fårø der kjente svenske filmfolk titter i VHS hyllene til Ingemar Bergman, plukker ut noen filmer, og så blir disse filmenes regissører intervjuet. Flott program, nerdete, men allikevel ganske mainstream publikumsvennlig. Men jeg sitter hele tiden med en angst i fingertuppene som holder fjernkontrollen. Jeg er på vakt, det må være underbevistheten som tenker at når som helst kan Kyrre Nakkim bryte inn for å fortelle meg hva dette programmet egentlig handler om, han eller en av de andre iherdige sølvrevene som hele tiden dukker opp på tv for å fylle sendeflatene. Og disse folkene er grunnen til at jeg oftere og oftere styrer unna norske nyheter og debatter.

Et eksempel. Vi ser en minister stå gråtkvalt og si: «Om jeg er kapabel til å inneha denne stillingen er det statsministeren som bestemmer. Jeg har ingen kommentar utover det.» Ta ta! Så spretter en av de tre vise menn eller kvinner ut av buskene med mikrofon og det hele. «Vi har nettopp sett en svært preget minister. Nå er det imidlertid slik at det er statsministeren som avgjør..osv» Ja da, vi har fått med oss det kjære deg. Vi forstår såpass, vi er ikke helt tette i pappen.

Forleden leste jeg en god kronikk i Morgenbladet om de politiske kommentatorene, et slags forsøk på å ta dem ned fra pidestallen. Utifra denne kronikken leser jeg at «de vise menn og kvinner»  forsvarer seg og mener  at de fyller en svært viktig rolle i det politiske nyhetsbildet, fordi folk flest trenger å få nyhetene fortolket. Med andre ord, folk er for dumme til å forstå hva politikere og nyhetsopplesere sier, vi må få det tolket? Ja vel. Eller er det slik? For en tolkning vil vel alltid være subjektiv?

Det kan vel også være at de vise menn og kvinner velger seg ut sesongens hakkekylling og kårer høstens vinner? Og så løper de etter hverandre og kakler i kor. I disse dager er det Erna som er høstens vinner, mens Jens er taperen. Den store hvite flokk hyller Erna fordi hun har slanket seg, ser bedre ut enn på lenge, er tydelig, er en stjerne, virker sikker osv, mens Jens er en dalende stjerne som lider av materialtretthet. Jeg får en slags Idol-følelse der noen må stemmes ut hver fredag for at vi skal kunne føle at vi har tatt ansvar og fått gjort noe her i dette landet.

Og de enslige svalene finnes sjelden i kommentatorenes selvutnevnte adelskap.

Det hender nesten aldri at noen setter foten ned, ser en annen vei enn røkla og mener noe annet, løfter fram virkeligheten og sier: «Se her, dette har vedkommende faktisk gjort, alt er ikke galt» Men at ting går godt er ingen nyhet, skaper ingen forsider. «500 nye sykehjemsplasser i Groruddalen! Hurra!» er ingen god forside for Dagbladet eller VG. Vi går for «Bestemor tisser i sengen! Har ikke dusjet på to uker!!!!» (og får det til å lyde representativt for hele helsevesenet) Den får vi mer kred for. Hurra!

Så i mellomtiden koser jeg meg med Jamie Oliver som er på roadtrip gjennom USA eller «Hvordan se best ut naken» der en eller annen homse gir menn og kvinner selvtillit før de entrer soverommet for å ha sex med sin kjære. For ikke å snakke om Fashion TV som er blottet for fortolkninger etc. Men i går var det faktisk fest på NRK1 når de sendte «Stjernkamp» – et flott program med gode sangere og bra konsept. Riktignok satt det et panel i salen som vurderte alle deltakerne, men for en gang skyld var det folk som vet hva de snakker om. Ikke bare de sedvanlige skravlepapegøyene som elsker å høre sin egen stemme og se sitt eget ansikt i media. Men for alt jeg vet sitter det vel en eller annen og skriver en kronikk om nettopp dette programmet akkurat nå. Det er vel forsåvidt det jeg også gjør. Ha ha.