RYKTET OM MIN DØD ER STERKT OVERDREVET

Bilde

Min morfar sa alltid: Jeg står opp, leser dødsannonsene i lokalavisen, og om navnet mitt ikke står der setter jeg på kaffen. Det var før det og ikke nå. Morfar var en mann som gikk stille gjennom livet, en sliten jernverksarbeider som tok mange harde tak, som døde før internett ble allemannseie, men rakk og bli opprørt over The Beatles og rock’n roll. Fine morfar som våket over rosebuskene sine i hagen, som satt med snadda i solveggen, og var en trygg favn i barndommen. Jeg kan fremdeles kjenne lukten av ham i nesa, en blanding av lusekofte og McBarens pipetobakk. Vel…

Morfars vindu mot verden var den lille lokalavisa og radioen som han elsket å høre på, da særlig værmeldingen.

Nå har vi alle våre übermoderne vinduer mot verden, vår egen private talerstol der vi kan sende meldinger ut i cyberspace via alskens dubbeditter. Klikk, så fyker ordene ut i verden, på godt og vondt. Det aller siste, eller jeg vet ikke hvor nytt det er, er de digitale dødsannonsene som særlig rammer kjente mennesker, ofte skuespillere.

I går døde Morgan Freeman på internett, i forrige uke var det Eddie Murphy. I går kveld, i noen minutter var folk sjokkert og triste, nei nei, ikke Morgan Freemann!!! Men så kom statuser som: «Slapp av, han er ikke død, det er bare en hoax!» En falsk dødsannonse med støttegruppe!? Jeg kjenner at jeg blir opprørt. Hvem faen er det som legger ut slikt? Det er som om morfar hadde fått lese i lokalavisa at han selv var død. Jeg mener, hvor er det blitt av respekten for et menneskeliv?

Nettet er en farlig greie. Så fort et menneske blir arrestert som mistenkt for en kriminell handling makter noen å spane opp den digitale profilen til vedkommende og så fyrer man løs med hatmeldinger og det som verre er. Og i løpet av noen minutter står et menneske som kanskje er uskyldig der i den digitale gapestokken. Og vi er kikkere alle sammen. Selvfølgelig måtte jeg klikke meg inn på profilen til han som er under etterforskning i drapsaken som nå pågår. Og jeg blir rysta over hva folk får seg til å skrive. Hvor ble det av uskyldig til det motsatte er bevist?

Men når det gjaldt dødsbudskapet til Eddie Murphy og Morgan Freeman så var det altså bare en hoax. Og det er vi alle glade for.

Og siden jeg ikke kan finne min egen dødsannonse verken på nett eller i egen lokalavis setter jeg rett og slett på kaffen.

Og slik går no dagan!

NYC – EMPIRE STATE OF MINE

Bilde

For ikke så mange år siden skrev jeg et teaterstykke om punk/operasangeren Klaus Nomi (Angel og Suburbia) og jeg lot stykket åpne med en lang sint monolog om New York. Det var før jeg hadde vært der, før jeg forelsket meg hodestups i byen, og i ettertid ser jeg at stykket ble skrevet på grunnlag av alt det jeg trodde om byen. Jeg tror jeg var sint på NYC fordi jeg aldri hadde vært der. Nå har jeg vært der mange ganger, og jeg kan fremdeles bli sint på denne merkeligste av alle byer i verden.

For der jeg trodde NYC var et nådeløst rovdyr, et sted som dirret av fare og aggresjon har jeg nå oppdaget den sjarmerende kakofonien som ligger som et soundtrack over den gamle indianske øya ved Long Island. Og det som ikke finnes i New York finnes ikke. Du kan støte på de rareste vesener til alle døgnets tider. Du kan spørre noen om hvor mye klokka er, og plutselig sitter du der på en kafé med en livshistorie i fanget. Ja, du kan gå inn i en skobutikk, og etter 15 minutter er du venner med en hel russisk storfamilie på Facebook. Ok, jeg skal ikke skjønnmale verdensbyen, den kan også være kjip hardcore rock’n roll. Folk er stressa, de hører ikke alltid etter, er litt sånn omtrentelige med klokkeslett etc. Og noen steder er det farlig, man må passe seg. Men det må man over alt. Jeg har prestert å bli slått ned i Harstad av alle steder. Men det ligger en grunnleggende vennlighet over store deler av NYC, da særlig i West Village der jeg stort sett oppholder meg. Bare om kvelden går jeg oppover Broadway for å se teater, og det er med livet som innsats når du prøver å praie en taxi for å komme deg ut av turistfella Times Sqare sent på kvelden.

Jepp, jeg sitter her ved en fjord i nord og tenker storbytanker, lengter. Og i slutten av november skal jeg dit igjen med et av mine stykker i engelsk oversettelse i kofferten. Så får vi se hvor grønne hosene blir. New York tar i mot deg og støter deg fra seg. Den er lunefull og diger. Pulsen er fort fort. Og om du ikke har dagen er det bare å sette seg musestille på en benk ved Union Sq eller rusle stille og rolig langs The High Line og se utover elva. Eller som jeg gjør; setter meg på en liten unselig kafé i Carmine Street som heter «Sweet Revenge» der muffinsene er høye som skyskrapere og kaffen kruttsterk, der de spiller fin soulmusikk og damer som ser ut som om de spiller i en stumfilm flanerer forbi. En gang jeg så en slik flott dame med karmosinrøde lepper og hvitt pudderfjes stoppet jeg henne og spurte: «Unnskyld frue, men kan jeg få ta et bilde av Dem?» Hun så på meg og slamret med de løse øyevippene: «Oh, why don’t you go and fuck yourself young man!!!» og så trillet hun videre mens de prikkete ballerinaskoene klakket mot asfalten.

NYC, say no more, and I love it.

BLUEBIRD

BLUEBIRD CHARLES BUKOWSKI

Jeg har en blå fugl i hjertet som gjerne vil ut. Men jeg er for tøff for ham, jeg sier: Rolig, helt rolig! Jeg kommer ikke til å la noen se deg. Jeg har en blå fugl i hjertet som gjerne vil ut, men jeg dynker ham med whisky og sigarettrøyk så verken horene, bartenderne eller kolonialvarehandlerne aner at han er der inne.

Jeg har en blå fugl i hjertet som gjerne vil ut, men jeg er for tøff for ham, jeg sier: Har du tenkt å ødelegge meg? Har du tenkt å føkke opp boksalget mitt i Europa?

Jeg har en blå fugl i hjertet som gjerne vil ut, men jeg er for smart for ham.  Jeg slipper ham bare ut en sjelden gang om natten når alle andre sover, og jeg sier: Jeg vet at du er der inne, så ikke vær lei deg! Og så putter jeg ham tilbake på plass.

Men jeg hører hele tiden at han synger ganske svakt der inne, og jeg har ikke helt hatt hjerte til å la ham dø. Så slik sover vi to sammen i vår hemmelige pakt. Og for all del, han er hyggelig nok til å la en mann ta til tårene. Men jeg gråter ikke. Gjør du?

Charles Bukowski – gjendiktet av Sven Henriksen.

Bilde

HARDE FAKTA

Det er enkelt å finne eksempler på at kultur ikke lønner seg.

Og det er en smal sak å hente opp enkeltsaker som «beviser» at det pågår en «meningsløs sløsing» med folks skattepenger i kulturfeltet, og så være så tendensiøs at man kaller det for «harde fakta» Nå er det slik at statsstøttet kultur ikke er ment å lønne seg. Selv om eldreomsorg og sykepleie stadig har press på seg for at den må bli mer lønnsom. Ok, et sykehusopphold kan lett måles i om det lønner seg for brukeren. Enten blir du frisk, eller så dør du.

Mens kulturen ikke alltid kan måles i penger, og bør heller ikke det. Men i dette landet, og i mange land ellers blir kulturen latterliggjort som et unyttig pengesluk. Nå leser jeg at Henrik Ibsens hjem i Arbiensgate muligens ender opp som «nyttige» luksusboliger for fiffen, for det er høyeste bud som gjelder, sier eier. I såfall får Ibsenmuséet flytte ned i kjelleren. Edvard Munchs gave til Oslo Kommune (tusenvis av arbeider) ligger allerede i en fuktig kjeller og råtner, og Oslo Nye Teater bør selges i følge pengemakta, for alt som ikke lønner seg er det bare å kvitte seg med. Det handler om å bruke pengene til noe nyttig, som f.eks å skrive en OL-søknad. Ja da, det er nyttig det. For den rød/grønne «stupide» regjeringen pøser penger ut på bøgda og ut av landet til «meningsløse» kulturprosjekter. For hvem faen bryr seg om at en vevemetode av samiske ullsjal dør ut? Og hvorfor skal «noen bakstekjerringer på Vestlandet» ha flere hundre tusen for å redde ei tradisjonslefse som ingen liker eller spiser lenger? Ja, lista av harde fakta er lang og lett å le av.

 Det er også lett å finne enkeltsaker om at sport ikke lønner seg.

En liten enkeltsak er restene etter OL på Lillehammer. Ja, tallenes tale om mangel på gjenbruk er også harde fakta. For hvorfor bygge en hoppbakke som bare står der, særlig om sommeren når ingen hopper på ski. Og hvorfor selges ikke Holmenkollen, for den lønner seg neppe? Der oppe går det så dårlig at man ser seg nødt til å arrangere konserter sommerstid. Men hva hjelper det når folk flest ikke kjenner sin besøkelsestid når selveste Rihanna trosser regn, vind og sno og inntar unnarennet i bare undertøyet? Og hvorfor i himmelens navn skal unge menn som sparker en ball rundt på en gressmatte tjene millioner i året når de stakkars folka som jobber i «viktige» sektorer som pleie og omsorg bare tjener en brøkdel av det? Det er HARDE FAKTA det!

Nei, kultur er unyttig. Vekk med den!

Men nå er det slik at kulturen har en egen evne til å finne den som vil ha den. Og ofte finner den også fram til de som ikke vil ha den, til og med til de som mener at de hater den. Det hender ofte når jeg tar med folk på teater at de sier: «Og jeg som trodde jeg ikke likte teater! Når kan vi gå igjen? Jeg trodde teater var noe sånne Jon Fosse-greier som jeg ikke ville skjønne en dritt av?!» Og det er også harde fakta og til manges fortvilelse at kunstfagene er de fagene som har hatt og har størst stabilitet når det gjelder søkere, for ikke å snakke om en sterk økning. Så ja, FrP, dere har helt rett, dette er krise, hele Norge kan ikke gå rundt å være skuespillere, det skulle tatt seg ut?

Om vi skal snakke litt om «myke fakta» så vil jeg nevne at kultur er også hvem vi er og hva vi vil fremstå som. I utlandet er vi for folk flest noen skigående oljebaroner, og det er ikke noe galt i det. Men når jeg sier Oslo til folk i Paris eller NYC begynner de å snakke om den nye operaen, dette «meningsløse unyttige pengesluket» som alle dømte nord og ned, men som i ettertid har vist seg som en formiddabel suksess, blitt et landemerke, og location for konserter og tv-sendinger. Ja, så hipp har den blitt at selv FrP søkte om å få ha valgvake der i 2009, men akk nei, av og til må man sette den kulturmarxistiske pumpsen ned! Det får da være grenser for snuopperasjon:)

Oscar Wilde skrev: «Han visste hva alt kostet, men ikke hva noe var verdt.»

Og det rare er at når sorg og katastrofer inntreffer så søker folket til kulturen. Da hentes dyr musikk og unyttig poesi fram og blir trøsteren i sorg og nød. Da møtes man med tente lys i dyre «pengesluk av noen unyttige» kulturhus. Selv kirken blir for den rene kulturfestivalen å regne i krisetider. For ikke å snakke om i julestria der de driver stor megabutikk for å spe på skrinn kollekt og sviktende publikumstall i mammons tegn.

Ja, det er lett å hente frem harde fakta for at kulturen ikke lønner seg, på samme måte som det er lett å finne harde fakta for det motsatte. Som f.eks når en rød/grønn finnansiert sykehusklovn får et lite barn til å smile på en kreftavdeling. Eller når en NAV-snylter av en skuespiller synger litt for de gamle og syke på et pleiehjem. Eller når hjemmehjelpen tar seg tid til å lese litt i avisen eller i en roman for en gammel mann som stort sett tilbringer døgnet alene. Eller når noen statsansatte tar med eldre damer i Botanisk Hage for å lukte på barndommens blomster og det fremkaller minner i en forvirret senil hjerne. Eller for å redde deler av kulturarven som stadig går tapt.

Men for all del, hvem vil ikke ha en luksusleilighet på Drammensveien? Ibsen hadde jo det, så nå er det fiffens tur. Og det er pengefiffen som styrer. Og nå kommer de dundrende. Det er nesten så man kan høre sjefsmafioso Frank Sinatra synge oppe i åsen: «Fly me to the moon, I wanna play among the stars!» Men i en litt mer rocka fremtidsvisjon heter det: «What goes up, must come down, spinning wheel is spinning round!»

(Ja, jeg vet at ikke hele fiffen bor oppe i åsen, så ingen grunn til å argumentere om det:)

Carson McCullers HJERTET ER EN ENSOM JEGER – Charles Bukowski.

Bilde

hun døde av alkoholisme

tullet inn i et ullteppe

sittende i en dekkstol

på et cruiseskip

– alle bøkene hennes

om den skrekkslagne ensomheten

alle bøkene hennes

om grusomheten

i den kjærlighetsløse kjærligheten

var alt som var igjen etter henne

da en tilfeldig reisende

oppdaget den døde kroppen hennes

tilkalte kapteinen

slik at hun raskt ble flyttet til et annet sted på skipet

– mens alt fortsatte slik hun

hadde skrevet at det ville gjøre

(oversatt av Sven Henriksen)
fra THE BLUEBIRD SESSIONS

THE GIRL NEXT DOOR

Hvor begynner ondskapen? Og hvem er de onde?

Jeg tror ikke de onde dyrkes fram i drivhus på skyggesteder ingen vil vedkjenne seg. Ondskapen er midt i blandt oss, er oss, i oss, rundt oss. Men hvor begynner ondskapen? Hva utløser at den plutselig skyter fart og blir til handling? Det er ingen enkle svar på disse spørsmålene, jeg vet. Men jeg kan ikke la være å tenke på det. Hva som får noen til å dra en fremmed inn i en bil en sen nattetime for så å begå et drap. Det kan være så enkelt som psykose eller rus, eller det kan rett og slett være ren ondskap.

Det enkleste er å si at de onde ikke er oss, det er de andre.

Hvem de andre er er ikke så viktig, så lenge det ikke er oss selv. Men vi har alle ondskap i oss i mer eller mindre grad, men de aller fleste har en stoppknapp som hindrer oss i å sette de onde tankene ut i livet, gjøre dem til handling. Jeg har tenkt på dette siden 22.7 ifjor, og jeg tenker enda sterkere på det etter de grusomme nyhetene vi fikk i går kveld. Og jeg sitter også her og tenker: Hvorfor? Hva får et menneske til å utsette foreldre for det verst tenkelige, frarøve dem det kjæreste de har. Sende dem inn i det mørkeste av alle rom, sorgen ved å miste et barn?

Etter at ringene i vannet har fått lagt seg litt etter hendelsene i fjor har folk begynt å bli dristigere på nettet. Pytt, det dør folk i terror og krig over hele verden, skriver noen. Ja, det gjør det, men et liv er et liv for noen, for mange, for de nærmeste uansett. Jeg kan sitte her å skrive dette fordi jeg har ikke kjent på så mye virkelig sorg i mitt liv, og jeg har heller aldri møtt ondskapens sanne ansikt.

Sorg er det mørkeste av alle rom. Sorg er evig. Og tiden leger ikke alle sår, selv om man makter å gå videre. Nå tenner vi lys, empati og kjærlighet flommer. Det er forståelig og høyst menneskelig. Men de døde har ingen glede av tente lys. De døde er et annet sted. Nå er det vår egen sorg vi bearbeider. Det er også høyst forståelig, menneskelig og viktig. Og for å gjøre det klinkende klart, jeg har stor respekt for sorgbearbeidelsens mange ansikter. At sorg må ta den tiden det tar.

I fjor snakket vi om å ta byen tilbake, om mer åpenhet, mer demokrati, nei, jeg skal ikke terpe på dette. Men jeg skriver ofte om vennlighet, om kulden i det offentlige rom. Og når jeg klager på at folk er sure, ikke ser hverandre, sier mange: At du gidder å bry deg! Eller: Bli voksen, it’s a jungel out there! Og hvorfor i himmelens navn skal vi smile til folk vi ikke kjenner? Ja, jeg tror på vennlighet, jeg tror på ømhet, smil og generøsitet i det offentlige rom. At man kan smile, at man kan signalisere, jeg ser deg, jeg ser at du ser meg, vi er her sammen, alene, fremmede, men sammen. Jeg tror det er selve limet i samfunnet, det som holder alle ting sammen, og om vennligheten forsvinner og kulden får overta er det ille ute med oss.

Hvor begynner ondskapen? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at den verken er vennlig eller smiler.

Ja, jeg tror på å ta byen tilbake, få landsbyen til å fungere. Tørre å se inn i fremmede øyne. Være medmenneske alle årets dager. For sorgen er en evig ting som ikke kan repareres med skippertak eller dugnad i borettslaget. Og at vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene, kanskje få noen svar som blir smertefulle å ta innover oss? For nå hender det litt for ofte at (særlig) menn tilter og dreper. Noe må gjøres.

OM Å STÅ SKOLERETT FOR PRESSEN

Bilde

I går, i lille Moss Avis, tok en skuespiller, komiker og politiker pressen på sengen og kom med bekjennelser av de sjeldne. Vi hadde nettopp sett en nervøs ung mann stå skolerett for pressen, en blek angrende synder som hadde røkt hasj for å medisinere seg selv. Han var tydelig preget, vi kunne se det, og han forsikret oss alle at han skulle «jobbe knallhardt» med seg selv. Nå er hans politiske karriere etter alle solemerker over, for som pressen og enkelte kverner «man må respektere de lovene man selv er med på å lage!»

Ja da, det er så lett å si det, men så vanskelig å leve det.

Da var det skuespiller og politiker Brede Bøe klinket til med sine mørke bekjennelser, om alkohol, sykdom og sin status som hiv-positiv. Og det gikk et ras på Facebook og Twitter. Sympatien ville ingen ende ta, som sympatien også hadde flommet tidligere på dagen for den hasjrøykende unge mannen som sto i pressens gapestokk. Respekt, skrev mange. Slike politikere vil vi ha, skrev jeg selv. Modig mann, sa noen. Store lille Brede, sto det også et sted. Ja, for det skjer alltid, når du bekjenner, tar dine mørke sider ut i lyset, at du omfavnes av en kjærlighet og en empati du aldri trodde fantes i dine mørkeste stunder. Jeg har prøvd det selv.

Vi vil alle være perfekte. Vi vil at verden skal være perfekt. Og ja, jeg vet at det heter seg at en politiker skal gå foran som et godt eksempel. Men det er en grunn til at et barn slutter å leke med glansbilder ved en viss alder. Livet, verden består ikke av glansbilder, er ikke en manipulert virkelighet der fargene er sterke og noen har strødd litt glitter på englenes vinger. Og jeg følger heller et menneske som åpent står fram med sin livskamp enn en iskald feilfri robot av et menneske. Men for øyeblikket tror jeg neppe mennesker med et normalt liv, med alle sine feil og mangler, styrker og svakheter våger å søke seg til politikkens isslott.

Ok, nå er Brede Bøe høyremann, og det gjenstår å se hvordan hans parti takler disse bekjennelsene.  Men  jeg tror Brede Bøe er en klok mann. Og hans kronikk kom i en tid da det meste handler om hoderulling der hundekobbelet jager i flokk for å piske opp mest mulig drama før valgkampen starter på alvor. Men det som er så irriterende med pressen er at de gjør seg fullstendig uinntagelige. Vi gjør bare jobben vår, sier de når de blir angrepet. Ja? Var det i hele det norske folks interesse å se en ung mann med nerveproblemer bli flådd foran åpen mikrofon i går kveld? Nei, jeg tror store deler av det norske folk hadde sympati med ham. Og på søndag ble en minister tatt så hardt i «Søndagsavisen» på P2 at hun var på gråten da hun forlot studio. Den tid da pressen bare fortalte oss nyhetene er forlengst forbi, i dag er pressen en medspillende aktør og dytter saker hit eller dit etter eget forgodtbefinnende. Og når pressen bestemmer seg for «å ta» en person gir den seg ikke før hun/han ligger nede og blør.

Så hva er det pressen vil? Åpenhet, sier de. Ja, i går fikk de åpenhet fra uventet hold. For det er kanskje feil å si det, men Brede Bøe’s tekst i avisen i går er på mange måter en «gladsak» om man skal bruke pressespråket. Jeg tror den artikkelen satte et vannskille for bekjennelser i det offentlige rom. Når «klovnen» gikk ut og sa helt utenom manus: «Jeg er ikke så glad, jeg har problemer, jeg er syk!» falt liksom ting litt på plass igjen. Han tok luven av kulda i dette landet der alle sliter med å være feilfrie og perfekte. Der den minste lille sprekk i glansbildet skal etterforskes og stås til rette for før man settes i gapestokk. Vi begynner å ligne mer og mer på USA som veldig mange nordmenn elsker å hate og som pressen er frenetisk opptatt av. Kanskje mange i pressen har forsett seg på amerikanske nyheter om den pågående valgkampen mellom Obama og Romney? Eller at de skjeler til Danmark der det eneste de har å komme opp med når alle andre spekulasjoner slår feil er: «Mannen din er homo!»

Ja, jeg tror mer på mennesker som viser svakhet, som gjør feil, som ikke er perfekte. For hvem vil styres av en kaptein som ikke har «been there, done that» som ikke har gått på et skjær eller kjenner farene ved å navigere feil. Det er bare de dumdristige som ikke tviler, viser svakhet og klarer seg i all slags vær.

Vi andre faller og reiser oss igjen. Og det er slike som oss som bør velges av oss for å styre oss gjennom dagene.

I dag tenker jeg på Brede Bøe og mange andre som tør gå foran for å gjøre denne verden til et bedre sted å leve i.

Kudos Brede!!!!

HOMO AT WORK

Bilde

En homsepatrulje, trenger vi det?

Små parfymerte homoer som kommer hjem til folk med et kamerateam på slep? Og når de har dratt igjen sitter du der i rosa Moods of Norway-dress med en svær blomsteroppsats i knapphullet, med nappede øyenbryn, botox i panna og bleket anusring? Sånne nusselige mannfolk som sier wiiii, og tar seg til ansiktet og sier wiiii en gang til når de åpner klesskapet til folk flest? Nei, vi trenger ikke det. Vi behøver ikke belemres med hysteriske homoer som bygger opp under myten om at homoseksuelle bare er opptatt av hjemmedesign, sminke, klær og stivpiskede eggehvitter til frokost for å unngå å veie mer enn femti kilo når du er 190 cm på strømpelesten.

Det skulle tatt seg ut om vi fikk en lesbepatrulje som ga kurs i håndbak og øldrikking, stopping av neseblod og traktorkjøring, som om det var det alle lesber driver med? Eller en serie der transseksuelle ga klesstips til medsøstre om hvor man får kjøpt den kjipeste crimpelinen, de støggeste parykkene og det mest naturlige brystholderfyllet?

Ja, jeg skjønner at HOMSEPATRULJEN 2012 er mainstram feelgood tv på sitt verste, og jeg ser at mange elsker det. Særlig godt voksne kvinner som har oppdaget at det siste hippe er å ha en homo som fiffig tilbehør til antrekket, en homo som bærer veska, sminker og setter opp håret, som de kan gråte på skulderen til når ektemannen ikke treffer skittentøykurven med de skitne underbuksene eller har hatt seg med sekretæren på jobben. Selv bruker jeg heterofile kvinner til det samme, har dem i armkroken på premierer og lignende for å fremstå som ikke ensom homo i sin verste alder.

Til alvoret.

I verden førfølges mennesker fremdeles for sin seksuelle legning. Så sent som i vinter ble en ung mann slått helseløs i Trondheim fordi han var homo. I barnehagen er SOPER og HOMO de første mobbeordene ungene lærer, og i USA er homohatet på nytt økende. Vi homofile er vanlige mennesker, vi er like forskjellige som alle andre. Vi ligger med personer av vårt eget kjønn, og der stanser alle likheter. Homokamp er en kamp som må kjempes om og om igjen. Det slaget vi vant for ti år siden må vinnes igjen. Feminismen vant kamper på syttitallet, nå har sporene blåst igjen, og i mange miljøer hevdes det at kvinnens plass er hjemme ved kjøkkenbenken, og serien MadMen kan faktisk i enkelte sammenhenger ikke virke som et dokument om en forlengst avleggs epoke.

Og på nytt er HOMO et fyord mange steder, selv i dette landet med partnerskapslov, gifting på kirketrappa, lista er lang av hva vi har vunnet siden den gangen vi snek oss som lodne skygger i mørket på vei til Reidar’s Selskapslokaler i hovedstaden, og det sto svære gjenger oppe på Egertorget for å slå oss ned der vi pilte som livredde mus mot T-banen for å redde oss i sikkerhet.  Ja, alle kamper må vinnes om og om igjen.

Ja, vi homoer er mangfoldige som de heterofie er. Noen er hysteriske skruller, andre er politikere, forfattere, skuespillere, bønder, anleggsarbeidere, flyvere, pushere, frisører, politi, etterforskere, bakere, barnehagearbeidere, lærere, prester. Og noen har egne blogger om øyenbrynnapping og whatever. Men andre er helt alene i verden, tør ikke komme ut av skapet, sitter i et lite fjordhøl, på ei vidde eller i ei lita bygd og tør ikke ta det siste lille skrittet ut i dagslyset. Og andre står foran speilet en ensom nattetime og tenker, jeg orker ikke dette, og går ut av livet for egen hånd.

Så ja, man kan si at HOMSEPATRULJEN bare er uskyldig moro på fjernsynet, nok en realityserie av mange. Men dykk litt dypere. Tenk. Hva skaper den av fordommer? Ingen tror vel at alle snekkere er sinna bare fordi det er et tv-program som heter SINNASNEKKEREN? Og de fleste forstår sikkert også at alle homoer ikke er noen rosa hjernedøde skruller. Men jeg liker dette konseptet dårlig for det er noe fordummende og misvisende sludder om en gruppe mennesker som ikke har annet enn sin seksuelle legning felles.

Ja, hat meg gjerne for dette! Og yes, I’m a bitch, and I’m fucking proud of it!

BØNDER MED PENGER

Bilde

Forleden så jeg en reportasje på Dagsrevyen om oljebyen Stavanger. Du vet den en gang lille byen i Rogaland som har vokst seg stor og rik. Der hver femte innbygger er millionær, bor i umoralsk dyre eneboliger, har minst to hytter, en på fjellet og en ved sjøen, har to båter og tjener to til tre ganger mer enn f.eks en lærer. Etter at de levende litt tacky bildene rullet over flatskjermen så jeg en del reaksjoner på Facebook og Twitter der folk markerte sin avsky mot dette penge-eldoradoet, der folk som har «vanlige» jobber føler seg som second hand innbyggere, og mange lærere og sykepleiere velger å ta seg jobb i oljebransjen der de tjener minst 25% mer i året. Ja, dette er et stort stykke norsk virkelighet. Det skjer i Oslo, Trondheim, Hamar og Bodø. De rike blir rikere, de fattige blir fattigere.

Vel, nå er det vel slik at om du har tak over hodet og mat i skapet er du «rik» i verdensmålestokk, men en del mennesker i Norge sliter økonomisk, og disse må man ikke harselere med, det er en dødssynd. For å gjøre det helt klart syntes også jeg at reportasjen fra Stavanger var ekkel og kvalmende. Men selv i Norge er det slik at du kan risikere å bli rik og du er i rett bransje og tar de «kloke» valgene. Men rik i Norge? Det er suspekt. Fattig i Norge? Du får sympati. For det er ikke pent å gjøre narr av en enslig mor som «sutrer» på Facebook fordi hun ikke har råd til å gå til tannlegen. Men for folk som f.eks Rimi-Hagen og hans eks Mille Marie er det fri flyt for latterliggjøring og harselas. Og det er gjerne de samme menneskene som «passer på» at de fattige blir tatt vare på som skoggerler og flåser mest av de rike i Norge.

Vel, problemet er dypere enn som så.

For at noen skal være rike må andre være fattige, eller ha litt eller mye mindre.

Norge. For ikke så alt for lenge siden var vi et land av bønder og fiskere. Så bli vi plutselig rike. «Nyrike» mennesker foraktes av folk med gamle penger. For når folk som ikke er vant til å ha penger får det gir det en rekke litt merkelige utslag. Penger er ikke det samme som god smak, sies det, og det er sant. Ofte kan det virke som at det ikke spiller så stor rolle hvordan ting ser ut bare det koster mange penger. Sist 17. mai «leide» en gjeng vestkantungdommer bord på en kafé på Solli Plass til NOK 25000 der de kunne sitte å sprute dyr champagne på den stakkars almuen som gikk forbi på fortauet. Og i Stavanger leier en mann ut lystbåten sin til folk i oljebransjen for den nette sum av NOK 260 000 pr weekend. Ja, det er slikt som skjer når bønder får penger. Tacky.

Så ja, i skyggen av all denne rikdommen som flyter i landet sitter noen fattige som sliter med å få endene til å møtes, som ikke har råd til å reise på ferie, som ikke kan gi ungene de siste merkeklærne, barn som blir mobbet fordi de ikke har alle de tingene du må ha for å være en som henger med i gjengen. På tross av dette, eller kanskje helt naturlig, blåser det en blå vind over Norge, over hele Europa. Folk vil ha lavere skatt, mindre avgifter osv. De rike vil ha formuene sine i fred, hente ut utbytte hvert år uten at det skattlegges, mens for de fattige handler de om hvor mye en skarve hundrelapp er verdt, og man skal kjøpe brød eller vaskepulver for den.

Så, ja, jeg forstår hvorfor enkelte harselerer og herjer med de rike. Men de rike i Norge «burde skattlegges herfra til heelvete» som jeg leste på nettet et sted. For når f.eks den famøse Rimi-Hagen kan sluse pengene sine ut av landet er det på grunn av at «de fattige» har betalt ham med sine dyrt opptjente penger for den billige drittmaten som han pusher, billig mat som de fattige har råd til. For «folk flest» har ikke egen jaktkvote eller multeland og fiskevann whatever eller kan handle maten sin på Jacob’s på Ekeberg. Men jeg sier ikke at de rike skal straffes for at de er rike. Men når en fattig betaler 36% skatt av 235 000 så burde en rik også betale det samme i skatt av 3 milliarder her i dette landet hvor alle drømmer om å vinne i Lotto. (og mange har gjort det)

Så jeg forstår ikke helt at i et land der man hater de rike og ber for de fattige har de blå for øyeblikket flertall, og at det ganske sannsynelig går mot et regjeringsskifte. Men det er vel slik i et demokrati, man kan stryke de fattige med den ene hånden og stemme på det motsatte av solidaritet med den andre?

Kjør debatt. Jeg vet hvem av dere som kommer til å kaste seg på:)