UPSTAIRS AND DOWNSTAIRS

I går fyrte Maggie Smith av en punchline det står respekt av i Downton Abbey. Hun sa mellom sammenpressede lepper: «Å, disse hersens amerikanerne, de finner alltid fram til vårt svake punkt, og så stikker de kniven i såret. For noen skrekkelige mennesker!» Hennes motspiller er Shirley Maclaine. Det var like før flatskjermen slo sprekker av perfid replikkføring.

Downton Abbey’s styrke er selvironi.

Det er en fryd å se hvordan manusforfatteren kler av det engelske aristokratiet. Og det er en like stor fryd å se alle skjebnene nedenunder, som ikke bare er sjablonger, men mennesker av kjøtt og blod. Noen av dem ærgjerrige, slemme og klatrere av høy rang. Men i går var det menneskene ovenpå som tok siste stikk og viste for første gang et hjerte av gull bak blonder og stivede skjortebryst. For ingen er vel mer fordømmende enn de som ligger nede, og lite koster det å snobbe ned når det gagner familien? For der adelskapet tok sin nye svigersønn inn i varmen (Branson, en tidligere sjåfør på godset) fikk han ikke annet en forakt fra sine egne nede i kjelleren.

Jeg sitter her og tenker. Kunne en serie som Downton Abbey vært laget i Norge?

Nei. For for å lage en serie der man kler av seg selv må man ha selvironi og tonnevis av selvtillit. Norsk film og fjernsynsdrama bestitter ikke selvironi eller selvtillit i nevneverdig grad. Da Norge lagde Max Manus (mange kommer til å hate meg for dette) så ble det en ganske flau «Heia Norge-affære» i motsetning til danskenes «Flammen og Sitronen» som spinner rundt den samme tematikken. Den danske filmen framsto som mye mer reflektert, selvransakende og nyansert enn den norske. Og dette handler om selvtillit og evne til å se seg selv.

Og når det gjelder tematikken i Downton Abbey så kan man selvfølgelig si at vi ikke har adel i Norge lenger, men vi har klasseskille. Men å snakke høyt om klassskille i Norge sitter langt inne. Det ligger ikke i nordmenns natur å snakke om eller ta innover seg at vi har, og har alltid hatt klasseforskjeller i dette landet. Og om vi skulle begynne å lage film eller tv-drama om forskjellene i Norge måtte vi ha humor på det. Vi ville bli tvunget til å se på oss selv med kritiske øyne.

Nå sier du sikkert at vi har da laget både film og tv om fattig og rik, om forskjeller opp igjennom. Ja, det har vi. Men jeg tenker nå, om vi skulle lage noe om Norge i dag. Hva da? Hva om vi lagde noe om «oss» og «de andre»? Om de som faller utenfor fordi vi andre tar for mye plass, forbruker for mye, tjener for mye, lever for kostbart? For i Norge i dag har vi en ren overklasse av ustyrtelig rike mennesker som stort sett menger seg med hverandre, en klasse det er fritt fram å harselere med. Så har vi en klasse som kalles middelklassen, som dekker de fleste av oss, som har alt vi trenger, som ikke sulter, som har det bra. Så har vi en klasse av fattige som lever under fattigdomsgrensen. Og så har vi importert en arbeiderklasse av fremmede som mange av oss elsker å hate, men som vi trenger for at Norge skal gå rundt. Ja, vi har de samme spenningene i dette landet for tiden som finnes i huset Downton Abbey, men vi har verken selvironi eller selvtillit nok til å skrive om det, lage serier eller filmer om det. Derfor lager vi film om våre gamle nasjonale helter. Det er tryggest slik.

Så, hvorfor ikke lage et drama om den lukkede overklassen i Norge? Eller et om fotfolket som vasker dritten etter oss? Hva med å sette alle brikkene opp mot hverandre på det norske sjakkbrettet? For vi orker ikke flere filmer om unge folk i store byer som «samler voksenpoeng» eller helter som seiler over havet på balsaflåter! Det norske dramaet med alle sine brytninger ligger der rett foran nesen på oss. Og nå må vi ta tak i det. Vi kan ikke frede vår egen skjebne, vår egen virkelighet. Norge har blitt en nytt land i løpet av de siste to tiårene, mens vi driver og runker på kunstsnøen som falt i fjor.

Ja, jeg vet, Downton Abbey er epoke. Men for meg handler det også om de samme tingene vi står midt oppi i dag også. Lengselen etter å finne ut hvem vi er, hvor vi skal, og om å holde på tradisjoner, og om tradisjonene ikke lenger er verdt å holde på, så må man finne opp noen nye. Og i går kveld da teppet gikk opp for første episode møtte vi de kjente og kjære rollefigurene. Men en time senere hadde absolutt alle av dem kommet til ny erkjennelse og gått inn i en ny tid.

For meg virker en episode av Hotel Cæsar mer up to date enn mye av den seriøse film og tv-produksjonen som lages i Norge for tiden. Beklager, og jeg burde sikkert holde kjeften min igjen.

Og det aller beste med Downton Abbey, jeg blir så inn i helvete glad i engelskmenn.

Bilde

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s