ET LITE HVITT TREKORS PÅ FJELLET

Svarta Bjørn? Svarta hva? Aldri hørt om, sier du. Ok, jeg skal forklare.

Den gangen toget ble oppfunnet var det like sensasjonelt som nanoteknologien. Plutselig kunne folk suse avsted til det store utland, eller ihvertfall opp til Eidsvoll i første omgang. Så kom Bergensbanen, og Norge ble aldri mer det samme. Vel, nå hyles og skrikes det om at det skal bygges spor for lyntog slik at strekningen over fjellet til Bergen bare blir fire timer og vil bli et fornuftig alternativ til det å fly. Ok, alt dette er sørlige deler av kongeriket. Over til Nord-Norge.

Nord-Norge, da særlig kysten og store handelsteder som f.eks Tromsø var den landsdelen som først ble urbanisert og fikk tråder til kontinentet via havet. De fine fruene i Tromsø gikk i siste mote fra Paris mens det som nå er hovedstaden lå i en usentral bakevje langt inne i en trang fjord. Men Nord-Norge var ikke «koblet på» resten av verden via bakkenett selv om rikfolket levde high life på nes og i fjorder, seilte til Bergen med jektene sine og handlet inn det de trengte. Men så, i 1902 sto Ofotbanen ferdig, og fiffen kunne ta toget fra Victoriahavn (Narvik) over til Kiruna og videre til Stockholm og nedover kontinentet. Og ikke minst kunne man få fraktet jernmalmen ned til havet for å bli fraktet videre. Og som Oscar II sa da banen ble åpnet: Nå har Sverige og Norge fått en ny pulsåre mot verden!

Så får det heller være at kongen glemte å takke alle de som hadde utført den tunge jobben med å bygge togsporet. Menn og noen fåtalls kvinner. Mange av dem ofret livet, ble drept i sprengningsulykker, frøs ihjel eller rett og slett sleit seg ut under de umenneskelige forholdene der oppe i fjellene. Begynner det å ringe en bjelle? Ok? Jeg sier det igjen. Svarta Bjørn? Nei?

Når store ting bygges må arbeiderne ha mat. Og på Ofotbanen ble det ansatt kokker for å sørge for at arbeidskarene fikk næringsrik kost. Stort sett var dette unge piker fra Nord-Norge, men også fra andre deler av landet. En av disse var en nitten år gammel pike fra Offersøy på Helgeland. Hun het Anne Rebekka Hofstad aka Svarta Bjørn. Hun var en stolt staut vakker ung kvinne med ravnsvart hår. Bare 21 år gammel ble hun slått ihjel oppe i fjellet av en sjalu rivalinne. Det sier seg selv at i en unntakstilstand når det gjelder klima og andre forhold, at når det er 98% menn og 2% kvinner er det duket for drama og konflikter.

Det er altså denne unge kvinnen jeg og Bodvar Drotninghaug Moe (komponist) har skrevet en ny musikal om.  Og denne forestillingen er en hyllest til alle arbeiderne som var med på dette. Som var med på starten av det nye Norge, som slet seg ut i et umenneskelig arbeid, og ofret liv og helse. Ja, både stier og jernbanespor gror så fort igjen, og mennesker glemmes så lett. Det vi i dag tar som en selvfølge var ikke en selvfølge en gang i tiden. Nå river vi av oss håret om et tog er fem minutter forsinket, og blir hysteriske om mobilnettet er nede i en halv time.

Under arbeidet med denne teksten har jeg fått ny erkjennelse om at det er viktig å huske de som gikk foran og tråkket opp stiene, la skinnene, utviklet industrien, som bygde landet der jeg har sittet og knattet på min superhippe Macbook Air og kan sende ordene mine ut i verden bare ved hjelp av et tastetrykk. Og her forleden var det en som sa: Kan det bli en god musikal av å legge noen togskinner? Ja, det kan det. Togskinner er et symbol på lengsel. Hugge seg vei gjennom et fjell, lengte etter å finne lys på den andre siden er fine metaforer som utløser gode sangtekster. Vite at noen andre jobber nede ved kysten i et annet land, og en vakker dag skal linjene møtes, er mye inspirenende tankemat for en dramatiker.

Selvfølgelig er historien spritet opp med en spektakulær kjærlighetshistorie. Og ikke minst er den med på å løfte fram kvinnene som var med på dette tunge arbeidet. Historien er stort sett skrevet av menn, om menn, for menn opp igjennom. Dette er et lite håndslag for å hente fram en kvinneskjebne av mange. Kvinner som går i glemmeboken i en verden av   selvfølgeligheter. Av og til blir jeg rasende når jeg hører unge kvinner si: Jeg blåser i kvinnesak, likestilling, og hva skal vi med kvinnedagen? Og jeg blir oppgitt når unge jenter sitter på nettet og blogger om fjas og legger ut halvnakne bilder av seg selv mens vår egen historie renner ut med badevannet.

Så, Anne Rebekka Hofstad aka Svarta Bjørn! Neste år går hun ut på scenen i musikalen om seg selv i regi av Stein Winge. Sammen med 14 skuespillere og til ny musikk av Bodvar Drotninghaug Moe vil hun fortelle deg hvordan det hele gikk til. Hennes liv var ingen søndagstur. Og oppe i fjellet ved Abisko står det et lite hvitt trekors igjen etter henne. På dette ydmyke lille korset står det: Anne Norge. Men nå får hun altså sin egen musikal. Premieren er 16. mars under Vinterfestuken i Narvik der det hele begynte. Produsent er Nordland Teater. Regi: Stein Winge. Scenografi: John Kristian Alsaker. Kostymer: Karin Sundvall. Koreografi: Lars Jacob Holm. Svarta Bjørn spilles av Ingvild Holthe Bygdnes. Resten av castet offentliggjøres ganske snart.

Foto: Maiken Johansen/Nordland Teater

Ingvild Holthe Bygdnes og Stein Winge.

Bilde

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s