DRAMAQUEEN UTEN NYKKER

I dag vil jeg blogge om en god venn og kollega. Wenche Bakken er tildelt Kulturprisen i Rana. Jeg er stolt og rørt over at denne kvinnen som trekker i de fleste kulturelle tråder i Mo i Rana endelig får slike mentale roser som det er å få en slik pris.

Wenche Bakken har et strengt hjerte som brenner for kultur. Et av de sterkeste minnene jeg har fra mitt venneskap og arbeidsforhold til henne er når vi var i Paris og så musikalen Le Roi Lion (Løvenes Konge) på Theatre Mogador og hun satt med kulrunde øyne og stirret mot den enorme scenen der elefanter og alle Afrikas fugler gjorde entré. Og når den gamle løvekongen døde og hodet hans materialiserte seg på stjernehimmelen, ble fadet sakte ut og drysset ned over savannen som lysende støvkorn ble det for meget for den gamle inspisient og produsent, så hun reiste seg rett og opp der hun satt på andre benk orkester, rev av seg dressjakken og ropte på klingende nordnorsk: «DÆVEN HAN STEIKE ALTSÅ!!!!»

Denne scenen er Wenche Bakken i et nøtteskall. Hun lar seg begeistre, blir rørt, og hun viser det alltid. Og når du vasser rundt på tidlige prøver og sliter med å finne ut av det er det bare å ta en titt bort der hun sitter så ser du om du er underveis eller om du har gått deg vill. Wenche er en veiledende kritiker av rang, men hun gjør det på sin myke psykologiske måte. Og når hun sitter i salen under forestilling eller konsert får du lyst til å vise deg fra din beste side, strekke deg så langt som fellen rekker. For ros og gode ord fra henne er som manna fra himmelen i en tung prøveperiode som ofte  kan virke som en ørkenvandring. I Wenches kunskapsrike favn er det som om du endelig er fremme ved en oase av friskt vann og ro. Men hun kan også være streng, og kom aldri for sent til en teaterprøve som Wenche leder, og om du gjør det, så gjør du det bare en eneste gang.

Wenche Bakken har rent teaterblod i årene. Teater og dans er hennes liv. Det lages ikke slike som henne lenger, eller det er svært sjelden. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Uten Wenche stopper verden. Ihvertfall den lille magiske verden som er vår. Teaterets verden. Så kjære Wenche, jeg er deg evig takknemmelig for at du er den du er. Du er en bauta i nordnorsk teaterliv, du er festivalgeneral, du er en gründer, og du er en Pandoras eske som aldri slutter å overraske. Og du er et sprell levende menneske, generøs og uhøytidelig seriøs til ytterste fingerspiss. Og som nær venn føler jeg trang til å takke.

TAKK – for alt det alle vet, og alt det store og lille som bare vedkommer oss to. TAKK!

Bilde

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s