EN NÆR DØDEN OPPLEVELSE

Jeg blir alldeles fjollete når jeg møter mennesker jeg beundrer.

Jeg stammer og hakker, tungen vokser som en røyksopp i munnen, og jeg føler noe som er sterkere enn feber rase gjennom kroppen, sier dumme usammenhengende ting, står som et gudsord fra landet i et limbo mellom «jeg må komme vekk fra dette fortere enn svint, og kan ikke dette øyeblikket vare evig?»

Men det gjør det som regel ikke fordi offeret for min beundring sørger for å redde seg vekk fra dette mennesket som ser helt tilbakestående ut der det står med utbrudd av røde hunder og helvetesild og kulrunde øyne.

Vel, her er historien om da jeg møtte min all time favorite Ingmar Bergman.

Det gikk litt mindre enn passe bra.

Det hadde seg slik at min gamle venn, den amerikanske danseren og koreografen Donya Feuer kjente og arbeidet med Ingmar Bergman. Og etter at hun hadde vært i Norge og gjort en oppsetning jeg var med i inviterte hun meg med til Paris der Bergmans oppsetning av Kung Lear skulle gjeste Theatre de Odéon. Og som ikke det var nok skulle mesteren motta en orden av den franske presidenten som den gang het Francois Mitterand. Og dette var heller ikke en hvilken som helst Kung Lear-oppsetning. Rollelisten var fetere enn fløte. Lena Olin debuterte som Cordelia. Ewa Fröling fra Fanny och Alexander som nettopp hadde tatt verden med storm spilte den mellomste datteren. Det var Börje Ahlstedt og Jarl Kulle. Og på toppen av det hele var Mikael Persbrant og Peter Stormare blandt statistene, ja du skjønner, dette er teaterhistorie.

Jeg fløy til Paris og møtte min venn og resten gjengen der.

Første dag reiste vi med buss ut til Theatre du Soleil og fikk spise lunsj med Arianne Mnuskine, og om kvelden var det duket for gjestespill. Etter forestillingen havnet vi alle på restaurant. Jeg satt mellom Lena Olin og Mikael Persbrant som fniste hele tiden. Og etterpå havnet vi på nattklubb og krabbet oss hjem mens pariserne var på vei til jobb neste morgen. Så var det stor mottakelse og forestilling neste dag. I løpet av natten hadde jeg bondet med Ewa Fröling, så jeg klamret meg til armen hennes da vi trippet forsiktig inn på marmorgulvene i marmorpalasset der den franske presidenten skulle dekorere Bergman. Jeg glemmer det aldri. Jeg var en ung mann fra landsbygda som hadde ramla rett i grøtfatet. Sto med et fårete blikk mens berømthetene defilerte forbi på den røde løperen. Det var Jeanne Moreau og det var Catherine Deneuve. Og så kom president Mitterand med frue, og helt til sist i følget kom mester Bergman med sin fru Ingrid.

 Seremonien gikk i gang. Og så var det champagne. Jeg sto og snakket med Lena Olin som sa at hun hatet slikt som dette. Hun holdt meg i armen mens jeg kjente svetten renne på innsiden av dressjakken. Og det var da det skjedde. Jeg kjente noen pikke meg på skulderen. Jeg snudde meg, og der står en bitteliten dame med det rødeste håret i verden. Jeg ser på henne, tenker at nå blir jeg kastet ut fordi jeg har gjort noe galt, man blir jo så paranoid i bakfylla. Men hun sier: Du måste följa med mej, Ingmar vill tala med dej! Hva? Hva? Med meg? Ja, med dej! Og så drar hun meg tverrs over marmoren som for øyeblikket er som et speilblankt og tilfrosset Atlanterhav. Noen øyeblikk senere står jeg og stirrer opp på Bergman som tårner seg opp som en skyskraper foran meg. Gud, tenkte jeg, han er så høy, og jeg er jo så veldig liten.

Her følger en komprimert dialogbit fra scenen jeg spilte med Bergman.

Bergman: Er du skådis? Du påminner mycke om den finska skådespelaren Toivo Pawlo.

Gudsordet fra landet: Ja, jeg forsøker, eh, så godt jeg kan.

Bergman: Men du vet vel hvem han är?

Gudsordet fra landet: Eh, nei?

Bergman: Men du har et fantastisk ansikte! Perfekt för hvita duken! (tar hånden til gudsordet)

Gudsordet fra landet: Eh, tusen takk…

Bergman: …du ser redd ut, är du redd?

Gudsordet fra landet: Eh, ja, litt.

Bergman: Bra! Alla bra menn skal va rädda. Jag är rädd hela tiden!

Gudsordet fra landet: Å?

Bergman: Ta kontakt om du är i Stockholm? Ja?

Gudsordet fra landet: Ja?

(Fru Ingrid Bergman ser på meg som om jeg var en spyflue som har satt seg på rekesmørbrødet hennes)

Bergman: Tack, du kan gå unga mann!

Så viftet han meg av. Catherine Deneuve kom raslende, og jeg ble dratt tilbake over Atlanter-marmorhavet av damen med verdens rødeste hår. Jeg kjente feber og helevetesild gallopere under ansiktsmusklene, så meg reddslagen rundt etter noen kjente å forsvinne sammen med, og på fra andre siden av det enorme rommet sendte Lena Olin meg et blendene nifst smil som bare Lena Olin kan. Så nei, jeg må aldri møte mennesker jeg beundrer. Jeg får det simpelten ikke til.

Mange år senere møtte jeg Ingmar Bergman i korridorene hos SVT i Stockholm, han gikk i stor fart forbi meg. Og da jeg snudde meg etter ham så jeg at han hadde stanset og sto og så på meg med en dyp rynke i pannen. Øynene våre møttes i noen lange sekunder, og så slo han ut med armene og gikk inn i studio. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle tatt kontakt, men det ble aldri slik. Og noen år senere så jeg den finske skuespilleren han mente jeg lignet på på scenen, og ja, vi var veldig like. Og jeg øver meg stadig på å oppføre meg som folk når jeg møter mennesker jeg beundrer, men det går ikke så bra.

For ett par år siden traff jeg Liv Ullman på en Statoilstasjon da våre respektive turneer møttes. Hun var ute med Lang dags ferd mot natt og vi med Strindberg. Den scenen er verre fordi jeg tenkte at jeg liksom skulle være litt kvikk og vittig, så jeg sa: Vi traff hverandre i et selskap for tusen år siden. Hun så på meg med disse kloke Ullmannøynene og så sa hun snurt: Jeg er en gammel dame, men for tusen år siden var ingen av oss født lille venn! Og så gikk hun for å kjøpe en baguette. Skjønner?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s