HEVN

Johan Willner på Fotografiska Stockholm.

Jeg tror tanken om hevn ligger latent i alle mennesker og utløses i visse situasjoner. Og jeg tror hevntanker kan være sunne for sjelen, men kanskje ikke så veldig konstruktive. Jeg sier at jeg tror, ikke at jeg vet.

Jeg sitter her og ser på dette fantastiske fotografiet av Johan Willner som i disse dager stiller ut i Stockholm. Dette er iscenesatt scenografi, film eller teater om du vil. Det har et nemesis over seg, noe urovekkende, og noe om hevn.

I en verden der ondskapen stadig eskalerer nekter jeg å la meg fortvile. Jeg tenker stadig. Hvorfor?

Jeg tror at ondskap ofte er drevet av en hevngjerrig motor. At mange av oss har trang til at ting skal være rettferdige. At om noen gjør noe grusomt mot oss, føler vi trang til å svare med samme mynt. Det være seg i små familieanliggender, eller i store politiske eller religiøse konflikter.

Jeg vet ikke hvilke tanker fotografen har bak dette fotografiet. Men det bringer fram tanker hos meg. Litt om hevn, men mest om tilgivelse. Jeg får en følelse av at gutten har tent på huset for å hevne seg, mens faren står og har vareopptelling med seg selv, og en fremmed forsøker å slukke brannen. Selv var jeg i unge år veldig drevet av hevn mot egen barndom, gikk med en trang til å sette fyr på alle vonde minner. Men etter som årene går og det legger seg et mildt lys over sårheten begynner alt det lyse fra oppveksten å samle seg som de bildene som er verd å huske. Og tanken om hevn fordunster.

Jeg tror ikke på hevn lenger. For hva er det å hevne? Og hva vinner man på hevn? Tingene havner muligens på rett plass i den rette skuffen. Men? Ja, hva får en ung skoleelev til å gripe til et våpen og skyte ned og drepe en gjeng ungdommer? Hva får et barn til å drepe sine foreldre? Hva får en voksen forvirret mann til å skyte mennesker han ikke kjenner på en sommerøy? Jeg vet ikke, men jeg tror ondskap er drevet av hevn. Ikke alltid, men ofte. For vi har alle noe å hevne, de fleste av oss har blitt dukket  en eller annen gang i livet. Og av og på-bryteren som heter ACTION slites ned hos noen svært få av oss og virker derfor ikke lenger.

Som sagt, jeg vet ikke hvilke tanker som har drevet til fotografen til å stage dette bildet. Men jeg blir både redd og rolig når jeg ser på den. Mest rolig. Får meg til å tenke. Løp vekk fra ondskapen, redd deg selv. Og tilgi.

Jeg så en scene på en flyplass her om dagen. En mor leverte et lite barn til faren som kom ut av et fly som mellomlandet og faren skulle ta barnet med videre. Den lille jenta kastet seg i armene på faren. Da han skulle gå ut til flyet gjorde han et utfall mot moren, ville klemme henne, men hun så på ham med et iskaldt blikk før hun snudde på hælen og gikk ut av terminalen. Den lille jenta ropte MAMMA! med tynn stemme, men kvinnen snudde seg ikke.

Ok, kjærligheten dør kanskje, men barn satt til verden er for bestandig. Noe mennesker bør ikke ha barn, og noen får dem for tidlig. Mine foreldre var nesten bare barn selv da de fikk meg. Det er derfor jeg ikke hevner, men tilgir. Man må ta vare på de aller minste av oss, gi dem kjærlighet og omsorg. Det er de som skal overta verden.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s