DON’T FUCK AROUND WITH LOVE

Den gamle garnisonbyen i Fredrikstad. Høst.

Går i en gammel by. Vasser i gult høstløv. Tenker på kjærligheten.

Jeg liker å gå i byer. Store eller små. Man tenker så godt i fremmede byer. Lange tanker.

Høst. Høsten er jo årstiden for melancolia de lux. Løvet som faller. Hjemlengsel. Jeg har vært på veien i nesten to måneder. Jeg går langs vollgravene i denne gamle garnisonbyen og terper tekst. Snart premiere. Jeg skal snakke og synge på to språk. Engelsk og norsk. Og jeg spiller en prinsesse i en gul, litt for trang silkekjole. Vi probematisere monarkiet, kjønnsrollene, det trange rommet for hva som er lov å gjøre om du er mann eller kvinne, og alt det hjemløse som ikke har et navn.

Sånn privat kunne jeg aldri tenke meg å være prinsesse. Jeg har heller aldri drømt om å være kvinne. Jeg føler meg vel hjemme i en mannskropp. Men til daglig sjokker jeg rundt på scenen i tolv cm høye hæler og en glinsende kjole med korsett. Jeg synger sanger om prinsessedrømmer. Jeg lar kjolen falle ned, blir meg selv og henter fram bilder fra egen oppvåkning som menneske. Det er derfor jeg går her og tenker på kjærligheten som vi alle er opptatt av. Og de fleste av oss har en hang til å problematisere kjærligheten også, er så lite flinke til å la den få være i fred, leve, puste for å holde seg frisk og levende.  Vi har så store forventninger, så mange krav, lengsel og rygger ofte ut før vi har tatt den ut i svingene. Jeg tror kjærlighet er en av de tingene i livet som tar lengst tid å finne ut av. Og kjærlighet er et stort ord. Charles Bukowski skrev i et dikt: «Kjærlighet er ord ord som brukes for ofte, og alt for tidlig.»  Jeg tror det er noe der.

Jeg har egentlig ikke noe å skrive om. Jeg sitter bare her på denne kaféen og tenker på kjærlighet.

Det er regn, og et gløtt av sol bak noen store trær med enorme gule løvkroner. En katt sniker seg forbi ute på fortauet med halen opp. Ellers ikke så mye å melde fra en søvnig høstby i Østfold. Og jeg nynner på en gammel slager som heter «Don’t fuck around with love» og tenker at jeg skal bli flinkere til å si noe hyggelig til den jeg elsker litt oftere. Løfte dagene til noe bedre. Som skuespiller og teaterarbeider blir man ofte så jævla selvopptatt der man er inne i sin egen lille boble. Men det gikk fint ute på scenegulvet i dag, vi er i ferd med å nærme oss noe.  Se der, der kommer det en gammel mann med en rutete trillebag etter seg på foratuet. Det stikker opp en bukett blomster fra bagen. Kanskje han skal hjem til kona og overraske henne? Eller så bor han alene og vil pynte opp hjemme med litt blomster? Eller er han på vei til kirkegården som ligger rett på andre siden av vollgravene? Han går forsiktig over de gamle brosteinene, kledd i frakk og en liten hatt på snei. Jeg kjenner noe svi bak øynene. Har en soft spot for gamle mennesker som strever seg fram gjennom en by. Og om noen tiår er jeg like gammel som denne mannen som akkurat nå forsvinner rundt hjørnet ved torget. Håper at det er like mye trøkk i meg da som i ham. At jeg kjøper noen blomster for å glede noen andre, eller meg selv.

Men nå sitter jeg her og tenker lange gode tanker om kjærligheten. At jeg var så heldig at den fant meg. Jeg var på vei et helt annet sted, men så var det noe som stoppet meg, jeg vet ikke hva, så jeg snudde og gikk inn i en annen gate enn det jeg hadde tenkt. Og der sto den, kjærligheten selv. Men resten av historien om akkurat det, er stillhet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s