JÆVLA BLADFYK

 

Jeg ønsker meg en avis som forteller meg nyhetene, ikke hva de mener om dem.

Jeg vil tenke selv, ikke at andre skal tenke for meg. Og jeg gir blanke i hvor mange penger naboen har i banken, og at Ari Behn har tapt hele formuen sin er synd for ham, men det er info jeg ikke behøver.

Det hadde vært deilig med aviser og tv-kanaler som forteller meg at en ordfører står i retten tiltalt for eventulle overgep mot et barn, og at han skal dømmes eller frifinnes, men fram til da får vi alle vente å se hva utfallet blir. Jeg sitter her og lurer på hvor fanden det ble av folkeskikken? Hva er det med folk for tida?

Så fort noen er siktet for noe og navnet lekkes stilles vedkommende i offentlig gapestokk. Facebook og Twitterkontoen outes og blir klasebombet med hatmeldinger om kastrering og det som verre er. I dag sto det en artikkel om vår nyslåtte kulturminister Hadia Tajik som forklarte seg om tvangsekteskap, men bare etter noen timer måtte kommentarfeltet stenges fordi folk ikke kan styre seg. Ja, hva fanden feiler det folk? Har de glemt at ord har godt av å ta en tur innom hjernen før de renner ut av fingertuppene og videre ut på nettet?

Er det kanskje pressen som er en dårlig rollemodell? I går, bare et døgn etter at Jens Stoltenbergs mor var død smurte VG denne overskriften over toppen av forsiden: HUN TRODDE ALDRI PÅ JENS! Hva rører seg i hodet på folk som skriver slike overskrifter? Har de ikke en mor, en far, en søster eller en bror? Hvordan hadde de selv reagert på å lese noe slikt om sin egen mor rett etter at hun var død? Jævla bladfyker!

I mitt yrke lærte jeg ganske tidlig å ikke stole på journalister. Aldri la seg rive med når de byr på kaffe og høye smørbrød, bøyer seg vennskapelig over bordet og sier med kattemyk stemme, fortell da? For en fjær blir til ti høns, og jeg har opplevd å våkne opp om morgenen og finne meg selv som nervevrak i en avis. For om en bladfyk spør deg hvordan det f. eks er å spille overgriper eller morder må du holde tunga rett i munnen, om ikke kan du lese at du har en morder eller en overgriper i deg. For du værer når du har sagt noe litt på kanten i et intervju, hvordan journalistleppene krøller seg og du vet at de har funnet headlinen sin.

Jeg har nære venner som har blitt ristet kraftig av pressen, av et hundekobbel som ikke gir seg før du ligger med brukket rygg og blodet renner. For øyeblikket kan det virke som om pressen er mer opptatt av å jakte på drittsekker og å felle politikere enn av selve nyhetene. Så jeg zapper forbi norske nyheter, jeg avstår fra tabloidavisene, jeg stenger av babbelet. Jeg som lærte hjemmefra at man må holde seg orientert, være samfunnsbevist og våken.

Ta seg kraftig sammen skrivende folk. Ta fokus om det som er viktig. Jeg bryr meg døyten om at Tone Damlie Aaberge har nappa øyenbrynene på en ny måte eller at Bettan endelig har funnet en slankekur som funker. Ja, jeg vet at jeg er avhengig av pressen for å få promotert arbeidet mitt. Men når jeg f.eks skal selge inn et nytt teaterstykke spør de: Hvordan skal vi vinkle dette da? Og når jeg sier: Kan dere ikke bare skrive om teaterstykket da? Å nei, det er ikke juicy nok. For som Dagbladets anmelder skrev om regissøren av spillefilmen «90 minutter»  «Lurer på hva hun har opplevd i livet sitt siden hun er så sinnsykt opptatt av vold?» Skjønner dere hvor fucked up pressen av og til er?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s