MITT EGET KUNSTNERISKE SELVMORD

 

Er du helt sprø eller? Flytte fra Oslo? Ja men det er jo som å ta livet av seg, kunstnerisk altså!

Min venn løfter en dobbel cortado til munnen mens han venter på at den lille salaten av løvetannblader og geitost fra de franske alpene whatever skal komme til bordet. Vi sitter på Løkka og lunsjer oss, to menn i vår verste alder. Jeg har akkurat droppet nyheten om at jeg skal flytte fra den kulturelle verdensbyen Oslo og sette bo i et fjordhøl ved Nordpolens dørstokk. Det er nesten så blodet koagulerer i årene på min venn der sjokkbilder av torsketunger og fiskeslo flimrer over ansiktet hans. Han bøyer seg fram: Hør her, alle kunstnere MÅ bo i Oslo? Å? Ja vel? Jasså.

Hvorfor må alle kunstnere bo i Oslo? Jeg har bodd i Oslo i snart 35 år, men jeg jobber sjelden der. Jeg jobber i utkanten, i Sverige og mange andre rare steder. Ok, jeg jobber i Oslo når jeg gjør tv-produksjoner eller filmer, men teater jobber jeg så og si aldri med. Selvfølgelig kunne jeg sikkert skreket til meg en liten rolle som «fjerde bever fra venstre» på et stort teater i Oslo, men hvorfor det når jeg kan spille store roller i ingenmannsland? Og så blir man så lei mange av disse snobbene i hovedstadens walk of fame som mener at vi som er «forvist» til provinsen ikke er så gode som de priviligerte som hever lønn i området rundt Spikersuppa der alt det viktige skjer.

Vel. Som dramatiker er det også deilig å ikke være avhengig av Oslo.

På de små teatrene i provinsen får du komme inn og titte i sjefsøyne, du får legge fram prosjektet ditt osv. Det er kortere vei fra idé til produksjon, men det ligger i sakens natur selvfølgelig, i store byer må man han større og mer langsiktige planer. Men jeg klager ikke, alldeles ikke, jeg har vært mer enn heldig. Men nå flytter jeg altså til det store intet. Dit anmelderne ikke kommer og tåka ligger tjukk langs rullebanen på den alt for korte flystripa og det er «långt til nærmsta hus». Dit der det faktisk også finnes kaféer og et teater og musikkmiljø. Selvfølgelig ikke så fint som det ordentlige miljøet i hovedstaden, selv om min nye hjemby avvikler en av Norges største teaterfestivaler hver vinter, der det er en stor rockefestival om høsten osv. Vi har kino, bank, kjøpesenter, og spisesteder der de ikke bare serverer salt sild og stekt krigskålrabi. Og så er det én ting til. Det er stillhet og ro der. Menneskemøter og litt bedre tid til å leve livet. For øyeblikket føler jeg stor trang til å leve. Bare være.

Min venn vipper med skotuppen på skoen som sikkert koster fem tusenlapper. Men, sier han, tenk om det går til helvete, og dere kommer tilbake med halen mellom beina? Og vinteren, er ikke den tøff? Har du vært nordpå? spør jeg. Nei, Gud bedre, hva skal jeg der? Nei, si det, sier jeg. Jeg mumler ett eller annet om det å stå opp og sette på kaffen, titte ut av vinduene å se utover fjorden som aldri er lik seg selv fra den ene dagen til den andre. Om linjen på fjellene, himmelen som skifter farge, skodda som driver inn fjorden, men akk. Han smatter fransk geitost og et blad ruccola henger ytterst på gaffelen der vi sitter to online-gubber og knatter på dibbeduttene våre. Vi to, de gamle vennene, som har prøvd å få til en lunsjavtale i seks uker.

Og jeg tenker på timeglasset, på den fine sanden som sildrer stadig raskere ned i den nederste delen.

Og ett eller annet om mot og det å våge brenne noen forutsigbare broer stanser på leppene. Jeg ser på alle de hippe redde menneskene som vaker rundt på Fru Hagen der vi sitter. Alle disse som har kommet til byen for å søke lykken. Mange av dem sikkert fra et slikt lite fjordhøl i nord jeg nå skal flytte til. Ja, jeg gjorde det selv en gang for flere tiår siden. Og lykken? Jo da, jeg fant lykken etterhvert. Og nå tar jeg den med meg og reiser videre. Jeg og mitt eget kunstneriske selvmord. Eller kanskje ikke? Jeg har en teori på at det handler om å finne seg selv opp om og om igjen. Og etter å ha f. eks sett Grünerløkka forvandle seg fra slum (som den var da jeg kom til Oslo i 1971) til å bli en hipp bydel for de kule er jeg lei hele dritten. Og de har for fanden meg ruccola og chevre, pinjekjerner og olivenolje på Coop’n der jeg flytter også, om det er det det står på. Jeg tror jaggu meg de har internett også? Men sikkert litt treigere da…Men WTF, om litt drar jeg til New York, for selv om basen er flytta bor jeg fremdeles i verden.

Advertisements

2 kommentarer om “MITT EGET KUNSTNERISKE SELVMORD

  1. Min kjære Sven!! Dine ord er like forfriskende som vinden utenfor Oslo. Det er trist å tenke på at noen virkelig tror at Oslo er verdens navle. Men godt å vite at andre vet bedre. Etter å ha reist kysten fra Oslo til Krikenes, skjønner jeg godt at ikke alle vil bo i Oslo 🙂

    BTW, sees i verdens største eple!!

  2. Jeg er fra Løkka og tilbake igjen etter å ha bodd rundt omkring i Oslo og Verden. Stortrives og føler meg for første gang Hjemme, altså «Lokal» hjemme, nettopp her på Løkka. Elsker Oslo, men synes det du skriver er bra og viktig, og navlefokus er et problem som gjelder for de fleste storbyer, land og en del miljøer (f.eks. «Vestkanten»). Utrolig velskrevet! Keep up the good work!:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s