TWITTERFITTER OG MEDIEPAPEGØYER

Debatten går om det meste, er det ikke været, så er det politikken.

Eller politikk? Diskuterer man egentlig politiske saker lenger? Er det ikke mer politikere og personer som er dagens agenda? Og moral ikke minst? Er vi i ferd med å bli fem millioner prippmoralske synsere?

Vi hyler opp om politikere som ikke gjør noe, mens vi hele tiden passer på at de må være overmennesker som ikke bør heve stemmen, hisse seg opp, ikke trampe over eller eksplodere. Ja, vi er mer opptatt av at Liv Signe Navarsete gikk fra konseptene enn å finne ut hvorfor hun gjorde det, er vi ikke? Og selvfølgelig er det mye festligere å harselere over Mitt Romneys manglende geografikunnskaper enn å finne ut hva han mener om diverse saker, hva som skiller ham fra Barack Obama.

Og ikke minst, det handler om å slå fra seg i debatter, om å få siste ordet, men det spiller ikke så stor rolle hva man sier bare man får punchlinen til å sitte. Det handler om å lage godt fjernsyn i debattene, spisse situasjonene, skape en spennende dramaturgi. Og derfor forstår jeg ikke hvorfor redaksjonene ikke våger å slippe flere «løse kanoner» til på direkten, disse upolerte farlige som man ikke aner kan komme til å lire av seg. For vi vet hva Erna og Siv mener om det meste, det går i loop mellom traverne i debattene. Hvorfor ikke slippe til «vanlige» folk i debatter om integrering? La grasrota slippe til, de aller mest ihuga innvandringsmotstandere, de virkelige synserne, la dem få snakke seg varme, la dem få møte motargumenter? Ikke bare disse matleie forutsigbare mediepapegøyene som henger rundt i alt fra Dax18 til Debatten på NRK? For jeg er så drittlei av at Kyrre Nakkim skal stå og døvetolke nyhetene for meg at jeg av og til holder på å spy.

For vi vt jo alle innerst inne at politikere ikke stiller i debatter for å diskutere saker.

De er der for å sanke stemmer og sympati. For å bygge seg opp som partiledere. Jeg er mye mer hypp på å høre en innvandrerkvinne fra Groruddalen snakke om integrering enn en politisk broiler. Jeg er mer opptatt av å høre hva en ungdom mener om ungdomssaker enn en eller annen forsker fra et institiut forteller fra sine tørre tall og statistikker. For det er vi som er demokratiet, vi, de unge, de middelaldrenede, de gamle, ikke bare disse oppblåste karrierejegerne som elsker å se seg selv på tv, som har etterpåfest på Twitter og klapper hverandre på skulderen og deler ut ris og ros i perfide vendinger. Av og til kan jeg få følelsen av at det offentlige Norge styres fra Twitter.

Jeg er lei av politikere som er rystet og dypt sjokkert.

Jeg orker ikke høre mer svada om at alt skal bli så mye bedre om den eller den kommer til makta. Jeg vil ha diskusjon om politiske saker. Jeg vil vite hvorfor man lover gull og grønne skoger og så gir velgerne en in the face så fort man kommer til makta. Liv Signe Navarsete kan brøle så mye hun vil for meg bare hun leverer den politikken hun lover. Og jeg stemmer da for svarte ikke Venstre for å få dem inn i Oslo Bystyre fordi de lover å ta vare på kulturen i byen, og så flår de vekk scenegulvet under beina på oss som har sørget for at de fikk slippe til.

Og tenk om pressen hadde tatt sitt ansvar som samfunnets voktere og ikke bare moralens. Vi skoleres og opplyses av en gjeng snerpete presse-jomfruer som går for sensasjon og ikke politisk innhold. Og hadde de gitt kred til de som fortjener det, og ris til de som måtte trenge det så hadde det lignet på noe.  Men det er vel blitt slik at et vestlandsbrøl selger mer enn tørre tall som viser at det rød/grønne Norge stort sett går på skinner. Men for øyeblikket ser den politiske journalistikken ut slik som Gelius rapporterte hjem fra USA i går: «Nå ligger Mitt og Barack så likt på meningsmålinge at det er den som makter å mobilisere flest som vinner valget!» Man trenger ikke være Einstein for å fatte det.

Men har du hørt at Erna har kjøpt ny drakt?

Den er lys blå med innsvinget jakke. Hun kan gå i slikt nå fordi hun er blitt så slank og lekker. Jeg gleder meg til å se den bli diskutert av panelet på Twitter i kveld.

En kommentar om “TWITTERFITTER OG MEDIEPAPEGØYER

  1. Fullstendig enig! Å være journalist og stikke en mikrofon opp i tryne på dem de alltid har gjort (de samme kildene, over and over again) er ingen kunst, men å få «hvermansen» i tale er en mye bedre ide. Jeg er også drit lei av å høre det samme tyte (uttrykk fra Vestlandet) hele tiden,det er ikke til å holde ut. De må gjerne hisse seg opp, da skjer det i hvert fall noe, selv om folk er like mye opptatt av hva vedkommende var kledd i, enn i det vedkommende sa! Jeg har ennå ikke oppfattet HVA Navarsete hisset seg opp over, bare at hun hisset seg opp! Og er det noe jeg driter i, så er det nå det. La folk hisse seg opp, om de er politikere eller hva de måtte være. Skal alle være så kontrollert hele tiden? Hva er det vi er redd for? Politikere som er mennesker med følelser, kjøtt og blod? Akkurat som meg og deg? Hvem orker å være politiker til slutt? Alt personifiseres. Det er fullstendig uinteressant hva vedkommende har på seg eller hva hun spiser til middag!!! Jeg simpelthen driter i det, men saken er den at til slutt orker jeg ikke høre på HVA de sier heller……. det får skure å gå. Slank eller tykk, drakt eller kjole, sexy eller usexy,…!!! Så folkens på grasrota; Ser dere en mikrofon; løp bort å si din mening om alt du har greie på og ikke greie på! (akkurat som en politiker). Jeg gleder meg til å høre…… Takk Sven for at jeg fikk hisset meg opp! Ha en strålende dag 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s