HUFFA MEG DET ER SÅ MYE FÆLT ATTE!

Fredrikstadbrua i solnedgang.

Jeg bor og jobber for tiden i Fredrikstad.

Tar lokalbussen langs riksvei 111. Det er en hyggelig og opplevelsestung øvelse. Er litt på hils med sjåførene. Hyggelige folk. Ja, det er noe med dialekten i Østfold, jeg har jo Raymond på øret hele tiden, sitter og ler litt i skjegget. Men folk i Fredrikstad er veldig hyggelige og blide, og ikke minst hjelpsomme når du spør om veien. Ja, du skjønner, sa en dame til meg på bussen, folk blir jo så forvirra når dem kommer hit for ælva går på begge sider av byen, så det ække så lett å finne fram!  Men du går bare over den store brua, og vips så erru i byn vettu, og den nye gangbrua går over til Kråkerøya!

I dag havnet jeg ved siden av to skikkelig burugler foran i bussen, de var godt polstret med handleposer og vesker, og den ene av dem hadde en liten hund på fanget. Bussen stopper og inn kommer det to unge muslimske damer i full mundur. De to damene som kakler frenetisk stilner et øyeblikk, du hører kjevene klappe igjen med et smell. Når de to muslimske damene får satt seg bakerst i bussen begynner smella å gå igjen.

Nei, nå erre mye rart ute og reker du! Ja, Gud bedre, jeg tøkke åpne døra jeg nårre ringer på jeg asså, er ille livredd. Ja, det er så mye fælt atte! Leste du om hu dama som tente på gubben sin? Tente på gubben? Hæ, her i byen? Nei, nerri der! Å ja, nerri der, ja det er så fælt atte, at dem ikke kan holde fred! Ja, før kunne en jo sleppe ut bikkja, men ikke nå, dem stæler bikkjer også har jeg hørt. Ja, det vakke sånn før i tida.

Jeg kremter, damene kvepper, ser på meg som om de ikke hadde lagt merke til at jeg satt der like ved.

Unnskyld, sier jeg, men nå er det vel slik at muslimer ikke rører hunder. Hæ? Hva sier du? Jeg sier at muslimer ikke rører hunder? Å? Gjør dem ikke det? Nei, sier jeg, det gjør de ikke. Å ja? Jasså? Men det er mye rart som er ute å reker for tida. Ja? spør jeg. Damene ser på meg. Vi ække rasister altså, men nå erre veldig mange av dem. Vel, sier jeg, jeg bor ikke her, men jeg synes stort sett folk er ganske hvite her i forhold til i større byer. Å ja, der inne i Oslo, der er det jo blitt livsfarlig! Nei, sier jeg, det er det ikke, jeg har bodd der i snart førti år og har aldri opplevd noe som helst fra den kanten.

Damene snurper munnene sammen, den lille hunden nyser. Den heter Sara og er fem år. Vi snakker om noe hyggelig, vi snakker om Sara som er så sliten, lille nusket har vært i byen i hele dag for mamma har vært hos doktoren, så Sara hakke fått luren sin. Vi duver over Fredrikstadbrua, sola dupper over elva, bjørk og or lyser gult og brannrødt langs bredden. Vi nærmer oss der jeg skal av, jeg samler sammen sakene mine og sier ha det bra til damene og smiler. De nikker. I det jeg skal til å gå av hører jeg en av damene si: Du det der var en rar skrue du! Ja, sier den andre, det er mye rart ute for tida.

Jeg sitter her og skriver dette, ler litt i skjegget igjen. Ute er vinden så sterk at eplene rives av trærne i hagen. Himmelen er violett og vakker. Det er noe med landsbygda. Rett fra levra uten  kryss og b. Jeg kan ikke si annet enn at jeg liker det. Det er så rolig og fint her i dette lille huset teaterproduksjonen har leid til meg. Jeg koser meg. Og det er litt spennende å være en del av alt det rare som er ute og reker for tida. Må jo tilstå det.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s