LAMBDA

Munch i Paris

Jeg er positiv til alt som er skakt. Det er derfor jeg vil ha Lambda.

Jo flere som hyler opp om at dette er det støggeste mest grusomme bygget de har sett og skriker nei nei nei, desto sikrere blir jeg på at det bør bygges. For historien kan fortelle, det er disse rare skakke stebarna innen arkitekturen som har blitt våre største darlings i ettertid. I Barcelona ble det bygget en kirke som «ikke var som kirker skulle være», det samme skjedde i Paris når Sacre Coeur sto ferdig, en slags restemiddag med innslag fra all verdens religioner i seg. Hyl og skrik dag og natt, men hva skjedde? Denne katedral-moskeén er en av Paris’ aller største severdigheter.

Det er slik med mennesker også. Hva skal det bli av dette barnet stakkar, det er jo ikke som folk flest? Men den grimme elling transformerer seg ofte til en svane og svømmer forbi de med fjør og nebb i orden rett før målstreken og blir en dark horse vi husker for all tid. Som alle disse opp igjennom som gikk rundt og følte at de var havnet «på feil klode» men som etterlot seg trøst for generasjoner som skulle komme etter dem.  Vel, jeg gidder ikke å gjenta at flertallet tar alltid feil. Men det er noe i det.

Den Norske Opera i Bjørvika var også et slikt stygt arkitektonisk stebarn, skakt og  rart, lignet ikke på slik det norske kulturhus skal være. Nei og nei, og for et pengesluk bare for at fruer med blått hår og kulturperlekjeder, og operagale homoer skal sitte å høre på at feite kjerringer gaulet og døde i timesvis? De gamle og de syke stakkar! Tenk på dem! Hvor mange enerom kunne man ikke fått for alle disse pengene? Men hva skjedde? Grunnmuren ble støpt, bygget steg mot himmelen, og en hvit svane materialiserte seg i vannkanten. En fremmed elegant fugl som straks ble verdensberømt, som publikum trykket til sitt stolte bryst. Selv det politiske partiet som motarbeidet det mest ba i ettertid om å få holde valgnattvake der. Og rikskringkasteren sender feelgoodtalkshow derfra i sommersesongen. Selv Justin Beaber fikk innta taket sist sommer. Samt at folk av alle slags valfarter med unger og fandens oldemor til den hvite marmorplassen når de er i hovedstaden og elsker å la seg avfotograferes der sammen med sine utenlandske gjester. Jo da, det meningsløse pengesluket var ikke så borti natta tross alle dystre spådommer. Og at billettene til forestillingene inne i huset rives vekk i samme stund som de legges ut for salg tyder vel på at huset snarere er for lite og ikke meningsløst stort?

Så er det Edvard Munch, vår verdenskunstner. Han tilhører ikke bare oss, han tilhører verden, som kunstneren AK Dolven skrev i en artikkel her om dagen. Ja, det stemmer. Jeg har sett Munch i New York og i Paris. Folk køer seg opp, men her hjemme ligger han nedstøvet og fuktig i en kjeller, og det har han gjort i over femti år. Ok, han har et «museum» på Tøyen som mange mener han fortsatt skal ha. Men kan man ikke bare lappe og skjøte litt på det? sier de. Ja? Dette «museet» som ser ut som en nedlagt barneskole fra 60-tallet som trenger sterkt til modernisering og mer plass for å kunne kalle seg for et museum for en av verdens aller største kunstere.

Nå er drakampen og debatten i gang igjen. Det krangles og treneres. Og historien kjenner aldri seg selv igjen. Det er de samme argumentene som alltid, om beliggenhet, utseende, pris og nytteverdi som det alltid er når det skal bygges et kulturbygg i et av verdens rikeste land. For når kulturbygg skal bygges i Norge skal det også handle om byutvikling. For skal man redde Munch må man også redde stakkars Tøyen som ligger med brukket rygg? Og skal man bygge dette stygge skakke Lambda i Bjørvika, burde ikke ungene også få et Badeland? Hva med butikker? Kjøpesenter? Et gamlehjem? For kultur i Norge er litt sånn «alle skal med!» Hørte en reportasje om det famøse Prøysenjubileet i går, der også «alle skal med» for å kunne forsvare den skarve millionen som kulturministeren greide å hoste opp fem på tolv. For å hedre en kunstner alene ligger ikke i nordmenns natur. Vi liker bedre å hedre krigsseilere, sportsmenn og andre viktige personer som har gjort en innsats for fedrelandet. Men for all del, sett gjerne en stor statue av en idrettsutøver på taket av Lambda om det mot alle solemerker blir bygget. Hva med en syklist?

oktober 25, 2012oktober 25, 2012 by svenhenriksen 1 kommentar