Jeg er ikke gammel ennå, men jeg har begynt å øve meg.
Ikke sånn med stokk langs veien, men etter fylte femti begynner det å tikke en litt mer høyfrekvent klokke i ørehøyde.
Når jeg ser gamle gubber på bussen med beige jakker, sandaler og skyggelue tenker jeg, skal jeg bli slik? Jeg får litt hetta og henter fram indre bilder av Keith Richards og Jack Nicholson for ikke å tilte helt. For hvem vil bli en slik satt gubbe som klamrer seg fast på fremste sete i bussen, med en dobbeltspent skinnveske der det klukker i ei halv Golden på fanget? Men hva vet jeg, kanskje det er hyggelig å være en slik gammel gubbemann? Kanskje de koser seg gjennom dagene, sitter ved kjøkkenbordet, legger kabal mens Nitimen surrer, og scenografien ser ut som klippet ut av en film av Bent Hamer? Vel, det er sikkert mange ulike skjebner. Noen vakre og andre triste. Men ja, jeg tenker litt «generalprøve» av og til når jeg ser dem. Om en stund er det deg, snart er du der.
Men alder er ikke lenger hva den var? Eller er det noe folk bare sier for å trøste seg selv og andre? Jeg vet ikke.
Og så er det det med kroppen. Før når man fikk vondt et sted tenkte man, pytt, det er over i morgen, slapp av! Her om dagen fikk jeg vondt i det ene kneet, så rett etterpå i det andre. Jeg tenkte, nå er det alvor, det er nå det begynner. Snart kan jeg ikke gå. Jeg som elsker, for ikke å si er avhengig av å gå. Pytt, smertene i knærne var vekk neste dag, men det var den nye angsten om engster meg. For en kropp er jo som en vaskemaskin, den er konstruert for å være i x antall år. En vaskemaskin har forsåvidt noen skarve års garantitid, men det har jo ikke et menneske. Når som helst kan kroppen slå seg vrang.
Uff, det er mange nye tanker å forholde seg til etter fylte femti.
For jeg bekymret med aldri for fremtiden da jeg var veldig ung. Man sto opp, ristet på hodet, så seg i speilet, ta ta, og så sprang man ut i livet uten problemer. Nå for tiden er det, uff, jeg sov visst ikke nok i natt? Burde jeg kjøpe en bedre og dyrere madrass? Jeg må le, jeg som kunne sove seks timer på en fremmed sofa etter et heidundrende nachtspiel. Og så er det, uff nei, jeg kan ikke drikke kaffe etter klokken seks, da får jeg ikke sove. På gode dager tenker jeg, slapp av, sove kan du gjøre senere, du lever så kort og skal være død så lenge. Men så kommer gubbetankene. Spiser jeg for lite frukt, fisk, grønsaker? Burde jeg begynne å løpe? Nei, det er ikke bra. Så for fire måneder siden begynte jeg å løfte vekter i god gammel femtiårskrise-tradisjon. Og vet du hva, jeg har fått muskler i overarmene som aldri har vær der. Ikke jugekors.
Alkohol sluttet jeg med for fire år siden, og nå har jeg ikke røkt på tretten måneder.
Ok, det hender at jeg stapper en god snus under leppa og skeier ut med en Firkøver, men ingen øl, ingen sigaretter. Jeg er nesten en helgen som kommer til å bli gammel som alle hauger? Bare jeg ikke begynner å kjede meg? For jeg har aldri kjedet meg et sekund i livet. Men jeg tenker på gubbene på benker i parken, de som sitter og mater duene på Løkka. Det ser litt ut som de kjeder seg. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Men om hodet ikke svikter, det ville være det verste, så kan jeg skrive. Skrive kan man gjøre om man ikke kan gå? Ja, det kan man.
Og det rare er at etter fylte femti begynner man å huske ting man har glemt. Altså fra barndommen. Hm, lampene lyser på rødt. Er ikke det et sikkert gubbetegn? Men wtf, det er en stund til alt dette her, får vi håpe. Det får gå som det går. Tiden jobber godt med ansiktet. Det treffer lyset på en ny og pussig måte, avdekker skrukker og folder som ikke var der for litt siden. Men man må ta det med godt humør. Kan hende om ansiktet mitt blir riktig interesant får jeg en rolle i en Bent Hamerfilm? Vel, om han ikke sitter med skinnveske på fanget og er gubbe på en eller annen buss. Det kan skje med de beste av menn. Men min venn skuepilleren Kari Winge er 72 og danser seg verden rundt. Så ja?
Og uansett hva som skjer, jeg kommer alltid til å være femten år yngre enn Tina Turner!
SVEN HENRIKSEN 