Noen mennesker eier ikke volumbryter. Selv når de står tett oppå hverandre må de skrike og rope. Eller på buss og tog der de sitter og roper inn i mobilene sine.
Her forleden sa jeg til en dame som satt i stillevognen på toget fra Oslo til Fredrikstad: «Du det er en liten mikrofon inne i den telefonen din som tar på seg jobben med å frakte stemmen inn i øret til den du snakker med, bare så du vet det.» Og så mumlet jeg ett eller annet om at vi på grunn av alle disse nye oppfinnelsene ikke behøver å stå på en varde og rope over til en annen. Men dama ble fly forbanna og ba meg passe mine egne saker. Men jeg fikk siste stikk da konduktøren kom og sa at hun ikke kunne snakke i mobil i en stillevogn. Hva? kvekket hun. Men han var en streng konduktør slik konduktører skal være:) Han ba henne flytte seg over til en annen vogn. Men toget er fullt! peip dama. Ok, sa konduktøren, da får du stå ute i gangen om du på død og liv må snakke i den der, her inne skal det være stille!
Så kan man sikkert si, er dette noe å bry seg om?
Sikkert ikke, mener mange. I Italia f. eks er volumet i det offentlige rommet så høyt at du må ha øreklokker når du skal kjøpe deg en togbillett, for ikke å snakke om på kaféer og i gatene. Men tross alt, de viser hensyn. Og det er det det handler om. Du sitter ikke 20 cm fra et menneske og skriker detaljer om underlivet ditt og siste natts seksuelle eskapader så det gjaller i øregangen på alle som sitter rundt deg. Selvfølgelig er dette mat og manna fra himmelen for en blogger, men det er slitsomt å høre på, for ikke å si pinlig når detaljer om slimhinner og «han brukte ikke kondom» flagrer rundt ørene på deg.
Og så er det dette med folk og levende musikk. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått en konsert ødelagt av folk som ikke kan klappe igjen når de tross alt har betalt flere hundre kroner for å gå ut for å høre på musikk. Og som utøvende selv er det en pest og en plage og av og til spille for folk som heller burde ha sittet på et konditori enn i et konsertlokale. Noen ganger tenker jeg at den eneste forklaringen må være at folk tror at vi som står på scenen ikke kan høre dem, eller at de rett og slett glemmer at de ikke sitter hjemme foran flatskjermen. Og er det ikke snakk, så er det godteposer når det spilles seriøst teater der de fleste vil lytte til teksten. Jeg husker særlig en gang vi spilte Strindberg for voksne, men også hundrevis av elever fra videregående, og de kaklet og knitret så fælt at det klikket for meg. Jeg satt tilfeldigvis med en pistol i hånden, et våpen som i følge handlingen i stykket var «ladd». Jeg reiste meg opp, gikk ut på scenekanten og rettet den mot publikum mens jeg stirret dem i kvitøyet. Lenge. Det ble dørgende stille. Og de satt virkelig som tente lys resten av forestillingen.
I går mens jeg satt på kino og så «Liv&Ingmar» ringte en mobil rett bak meg. Damen tok den. «Hei, jeg sitter på kino, hva? Den har vel holdt på en times tid, er du hjemme, ja, ok, nei det har jeg ikke tid til, kan jeg ringe deg etterpå, jeg er på kino sier jeg, Liv Ullmann og Bergman, ja, nei, ok, ja den er fin?» Men da var det en ung fyr som ropte: «Men hold kjeft da for faen!» Og på fredag mens jeg satt på «EVITA» på det Det Norske Teateret og hovedrolleinnehaveren sang «Gråt ikke meir Argentina» og var midt inne i det laveste og mest sårbare partiet av sangen var det en dame på benkeraden rett foran meg som fant det livsnødvendig å fortelle venninnen at «hun der Evita Peron egentlig var fra Fredrikstad og at tanten hennes hadde vært nabo med familien» en eller annen gang.. Jo da, sangen fikk en litt annen dimensjon, det står ikke til å nekte.
Men det hender jo festlige saker også. På 90-tallet da jeg var ute med min første Tom Waits-forestilling og sto og sang en sår versjon av «Christmascard from a hooker in Minneapolis» bare kompet av flygel og kontrabass var det en litt halvdrita dame som kom svaiene opp til scenekanten og skreik: «Dø! Kan du den derre Smoke on the water??? Vi må ha litt rock’n roll her!»
Ja, dere skjønner?
SVEN HENRIKSEN 
.Skrevet av et bymenneske for bymennesker……
og når de er i butikken og handler og det er en kø bak dem og de får en telefon MÅ de bare ta den. Køen bak får værsågod bare vente
For det første er jeg ikke et bymenneske, jeg kommer fra landsbygda. For det andre et dette et problem på landet også, bare så du vet. Og bønder i byen er heller ikke spøk:) Men blir så lei disse by/land fordommene. Alt er ikke bedre på landet, og alt er ikke galt ikke i byen.
Glimrende, som jeg skulle sagt det sjæl. Jeg har irritert meg så infernalsk på alle kulturarenaer og i det offentlige rom av folk som ikke kan snurpe igjen smella. Takk, Sven.
Hehe, fint innlegg. Hyling inn i mobiltelefonen som om man stod på et flytende isfjell og mottakeren stod på fastlandet er spesielt heldig på åpent kontorlandskap og lesesaler 🙂
For meg ser det ut til at du snakker om to ting:
1) Snakking der snakking er uakseptert, dvs stillevogn, teater, konserter osv.
2) Snakking om uakseptable temaer, dvs slimhinner osv. der snakking er akseptert, dvs ikke stillevogn, på gata, café osv.
Helt enig i det første. Vi betaler ekstra for å få disse lyd-opplevelsene, så folk får holde kjeft!
Helt uenig i det andre. Jeg forstår ikke hvorfor så mange irriterer seg over temaer folk snakker om ute blant folk, istedet for å overhøre det. Kanskje jeg er velsignet en likegyldighetsgardin, som jeg kan trekke ned ved behov… Dessuten er det svært sjelden at jeg overhører slikt. Kanskje jeg har hatt litt flaks også?
Du skriver godt….ja kvar vert det av «folkeskikken» ? Siste ekstremopplevelse var julekonserten i kyrkja der skrikande,springande ungar fekk utfolde seg fritt 😦 Eller i haust da eg med mine døtre for ein gong skuld reiste til Bergen for å gå på Dagfinn Lyngbø-show…det vart ødelagt av to karar som hadde hatt eit laangt forspiel. Det enda med at den eine landa oppi fanget på meg og slo øla si utover finkleda mine..GRR ! DA vart dei fjerna av vakta,men da var showet over,surt når du har betalt mange hundre kroner for billetten !