MITT EGET KUNSTNERISKE SELVMORD

 

Er du helt sprø eller? Flytte fra Oslo? Ja men det er jo som å ta livet av seg, kunstnerisk altså!

Min venn løfter en dobbel cortado til munnen mens han venter på at den lille salaten av løvetannblader og geitost fra de franske alpene whatever skal komme til bordet. Vi sitter på Løkka og lunsjer oss, to menn i vår verste alder. Jeg har akkurat droppet nyheten om at jeg skal flytte fra den kulturelle verdensbyen Oslo og sette bo i et fjordhøl ved Nordpolens dørstokk. Det er nesten så blodet koagulerer i årene på min venn der sjokkbilder av torsketunger og fiskeslo flimrer over ansiktet hans. Han bøyer seg fram: Hør her, alle kunstnere MÅ bo i Oslo? Å? Ja vel? Jasså.

Hvorfor må alle kunstnere bo i Oslo? Jeg har bodd i Oslo i snart 35 år, men jeg jobber sjelden der. Jeg jobber i utkanten, i Sverige og mange andre rare steder. Ok, jeg jobber i Oslo når jeg gjør tv-produksjoner eller filmer, men teater jobber jeg så og si aldri med. Selvfølgelig kunne jeg sikkert skreket til meg en liten rolle som «fjerde bever fra venstre» på et stort teater i Oslo, men hvorfor det når jeg kan spille store roller i ingenmannsland? Og så blir man så lei mange av disse snobbene i hovedstadens walk of fame som mener at vi som er «forvist» til provinsen ikke er så gode som de priviligerte som hever lønn i området rundt Spikersuppa der alt det viktige skjer.

Vel. Som dramatiker er det også deilig å ikke være avhengig av Oslo.

På de små teatrene i provinsen får du komme inn og titte i sjefsøyne, du får legge fram prosjektet ditt osv. Det er kortere vei fra idé til produksjon, men det ligger i sakens natur selvfølgelig, i store byer må man han større og mer langsiktige planer. Men jeg klager ikke, alldeles ikke, jeg har vært mer enn heldig. Men nå flytter jeg altså til det store intet. Dit anmelderne ikke kommer og tåka ligger tjukk langs rullebanen på den alt for korte flystripa og det er «långt til nærmsta hus». Dit der det faktisk også finnes kaféer og et teater og musikkmiljø. Selvfølgelig ikke så fint som det ordentlige miljøet i hovedstaden, selv om min nye hjemby avvikler en av Norges største teaterfestivaler hver vinter, der det er en stor rockefestival om høsten osv. Vi har kino, bank, kjøpesenter, og spisesteder der de ikke bare serverer salt sild og stekt krigskålrabi. Og så er det én ting til. Det er stillhet og ro der. Menneskemøter og litt bedre tid til å leve livet. For øyeblikket føler jeg stor trang til å leve. Bare være.

Min venn vipper med skotuppen på skoen som sikkert koster fem tusenlapper. Men, sier han, tenk om det går til helvete, og dere kommer tilbake med halen mellom beina? Og vinteren, er ikke den tøff? Har du vært nordpå? spør jeg. Nei, Gud bedre, hva skal jeg der? Nei, si det, sier jeg. Jeg mumler ett eller annet om det å stå opp og sette på kaffen, titte ut av vinduene å se utover fjorden som aldri er lik seg selv fra den ene dagen til den andre. Om linjen på fjellene, himmelen som skifter farge, skodda som driver inn fjorden, men akk. Han smatter fransk geitost og et blad ruccola henger ytterst på gaffelen der vi sitter to online-gubber og knatter på dibbeduttene våre. Vi to, de gamle vennene, som har prøvd å få til en lunsjavtale i seks uker.

Og jeg tenker på timeglasset, på den fine sanden som sildrer stadig raskere ned i den nederste delen.

Og ett eller annet om mot og det å våge brenne noen forutsigbare broer stanser på leppene. Jeg ser på alle de hippe redde menneskene som vaker rundt på Fru Hagen der vi sitter. Alle disse som har kommet til byen for å søke lykken. Mange av dem sikkert fra et slikt lite fjordhøl i nord jeg nå skal flytte til. Ja, jeg gjorde det selv en gang for flere tiår siden. Og lykken? Jo da, jeg fant lykken etterhvert. Og nå tar jeg den med meg og reiser videre. Jeg og mitt eget kunstneriske selvmord. Eller kanskje ikke? Jeg har en teori på at det handler om å finne seg selv opp om og om igjen. Og etter å ha f. eks sett Grünerløkka forvandle seg fra slum (som den var da jeg kom til Oslo i 1971) til å bli en hipp bydel for de kule er jeg lei hele dritten. Og de har for fanden meg ruccola og chevre, pinjekjerner og olivenolje på Coop’n der jeg flytter også, om det er det det står på. Jeg tror jaggu meg de har internett også? Men sikkert litt treigere da…Men WTF, om litt drar jeg til New York, for selv om basen er flytta bor jeg fremdeles i verden.

oktober 22, 2012oktober 22, 2012 by svenhenriksen 2 kommentarer

HAR VI MISTET VÅRT GODE HUMØR?

Jeg har en teori på at det skjer noe viktig i Norge for tiden. Vi gjennomgår store forandringer, er i ferd med å tilpasse oss resten av verden. Nei, jeg snakker ikke om EU, jeg mener en global virkelighet. Siden jeg har levd en stund tar jeg meg den frihet å være så frekk å si at alt var ikke bedre før.

Alt var mye vanskeligere før.

Vi var fattigere, ting tok lenger tid, busssen gikk ikke så ofte, vi måtte skrive våre små beskjeder til verden på et papir, putte dem i konvolutter, klistre på et frimerke og så gå til en postkasse for å sende dem. Og om vi ikke rakk å handle brød og melk før klokken ett på lørdag, så hadde man ikke brød eller melk før mandag morgen. Slik var  livet. En annen kuriositet fra way back er at fra fredag ettermiddag og fram til mandag morgen var det forbudt ved lov å selge kondomer. Noen kunne få umoralske anfektelser:) Vi hadde ikke mobiltelefoner heller. Om du ikke var hjemme og tok telefonen fikk folk ikke tak i deg. Tilgjengelighet var ikke oppfunnet. Enten var du hjemme eller så var du ikke hjemme. Og om du skulle en tur ut på byen måtte man bare håpe på at man traff kjente. Og ikke kunne vi ringe for å fortelle at vi satt på bussen på vei hjem, og var det noe vi skulle handle i butikken på hjørnet? Gud bedre så isolerte og ensomme vi må ha vært.

Jeg husker da jeg fikk min første mobil. Det var en lekker Nokia på størrelse med en pariserloff. Men jeg følte meg som et meget moderne menneske. Og nå har jeg Macbook, stasjonær Mac hjemme, iPad og iPhone. Jeg har en i-sky over hodet der jeg kan hente ting ned fra, jeg har en box der jeg kan droppe ting i, jeg har all verdens musikk i baklomma, kan se tv på fem ulike skjermer til enhver tid, jeg har tilgang til all verdens aviser (unntatt Fævennen) selv når jeg sitter på en fjelltopp. Og jeg kan chatte med venner over hele verden på Facebook, og ved hjelp av 140 tegn kan jeg delta i debatten på Twitter med gutta boys og jentene girls. Hele verden ligger for mine føtter. Nei, ingenting kan ha vært bedre før!

Men jeg tenker, hvor ble alle de vakre drømmene om fremtiden av? Hvorfor er vi ikke lykkelige? Vi går hele tiden med en følelse av at det er noe vi har krav på som vi ikke har fått. Ja, hvorfor er vi så misfornøyde? Har vi rett og slett mistet vårt gode humør? Vi som en gang var havfolket, sjømenn og bønder? Noen hardhauser som stirret mørketida i kvitøyet, men som nå bukker under bare det regner fem dager i strekk? Vi er fem millioner mennesker i et lite land i en avkrok av verden som trakk lykkeloddet. Ok, noen av oss er fattige, og noen sliter, men stort sett er det bra. Jeg har opplved å være ganske alvorlig syk, og jeg ble tatt vare på. Jeg fikk hjelp. Så det siste jeg vil gjøre er å klage på verdens beste helsevesen. Men selv om vi har det så bra i dette landet er det legitimt å klage på det vi ikke har, rope opp om alt det som ikke fungerer. Mitt eget liv falt på plass da jeg plutselig forsto at det handler om å fokusere på det man faktisk har og ikke det man ikke har.

Men vi kan takke oss selv. Vi har fostret en generasjon av politikere som ikke tør trå feil. Vi og pressen jakter på de folkevalgte 24/7, så i redsel for å gjøre feil er det bedre å ikke gjøre noe som helst. Under Skavlan i går mens Liv Signe Navarsete var gjest i studio skrev en «venn»  på Facebook: «Naverste er ei drittkjerring, en totalt ubrukelig statsråd, få den kjerringa vekk!» Akk, noen ganger kan man få følelsen av at Norge styres fra sofakroken der det sitter fem millioner besserwissere som vet hvordan ting skal være. Humørløse bortskjemte mennesker som lekker gift og dritt fra fingertuppene uten at ordene har vært innom hjernen.

Men når det er sagt. Jeg tror vi er i endring. Mange har begynt å være mer positive. Stadig fler ser «bak» nyhetene, ser mennesker, individer og enkeltskjebner. Stadig fler går ut og forvarer de som utsettes for urettferdighet. Jeg har selv vært negativ i mange år. Vært sur og bortskjemt, tenkt stakkars meg, jeg får ikke det jeg har krav på. Men som jeg sier, når jeg begynte å titte nærmere på det jeg har, og ikke hyle opp om det jeg ikke har ble alt så meget bedre. Og gode ting begynte å komme min vei samtidig med at jeg fikk mitt gode humør tilbake. For vi sitter på toppen av ei kremkake de fleste av oss, er forspiste og velfødde.

Kanskje derfor mange av oss er så sure?  Så et hjerte til dere i dag folkens. Det er lørdag, det er sprutregn her jeg sitter, men livet smiler. Det er jo for fanden nå vi lever, er det ikke det? Du er skipper, og styrer skuta. Og om en stund er seliasen over,og da er alt for sent. Jeg sier som salig Ibsen: «Kan hende jeg seiler min skute på grunn, men dog er det da deilig at seile!»

oktober 20, 2012oktober 20, 2012 by svenhenriksen 3 kommentarer

JÆVLA BLADFYK

 

Jeg ønsker meg en avis som forteller meg nyhetene, ikke hva de mener om dem.

Jeg vil tenke selv, ikke at andre skal tenke for meg. Og jeg gir blanke i hvor mange penger naboen har i banken, og at Ari Behn har tapt hele formuen sin er synd for ham, men det er info jeg ikke behøver.

Det hadde vært deilig med aviser og tv-kanaler som forteller meg at en ordfører står i retten tiltalt for eventulle overgep mot et barn, og at han skal dømmes eller frifinnes, men fram til da får vi alle vente å se hva utfallet blir. Jeg sitter her og lurer på hvor fanden det ble av folkeskikken? Hva er det med folk for tida?

Så fort noen er siktet for noe og navnet lekkes stilles vedkommende i offentlig gapestokk. Facebook og Twitterkontoen outes og blir klasebombet med hatmeldinger om kastrering og det som verre er. I dag sto det en artikkel om vår nyslåtte kulturminister Hadia Tajik som forklarte seg om tvangsekteskap, men bare etter noen timer måtte kommentarfeltet stenges fordi folk ikke kan styre seg. Ja, hva fanden feiler det folk? Har de glemt at ord har godt av å ta en tur innom hjernen før de renner ut av fingertuppene og videre ut på nettet?

Er det kanskje pressen som er en dårlig rollemodell? I går, bare et døgn etter at Jens Stoltenbergs mor var død smurte VG denne overskriften over toppen av forsiden: HUN TRODDE ALDRI PÅ JENS! Hva rører seg i hodet på folk som skriver slike overskrifter? Har de ikke en mor, en far, en søster eller en bror? Hvordan hadde de selv reagert på å lese noe slikt om sin egen mor rett etter at hun var død? Jævla bladfyker!

I mitt yrke lærte jeg ganske tidlig å ikke stole på journalister. Aldri la seg rive med når de byr på kaffe og høye smørbrød, bøyer seg vennskapelig over bordet og sier med kattemyk stemme, fortell da? For en fjær blir til ti høns, og jeg har opplevd å våkne opp om morgenen og finne meg selv som nervevrak i en avis. For om en bladfyk spør deg hvordan det f. eks er å spille overgriper eller morder må du holde tunga rett i munnen, om ikke kan du lese at du har en morder eller en overgriper i deg. For du værer når du har sagt noe litt på kanten i et intervju, hvordan journalistleppene krøller seg og du vet at de har funnet headlinen sin.

Jeg har nære venner som har blitt ristet kraftig av pressen, av et hundekobbel som ikke gir seg før du ligger med brukket rygg og blodet renner. For øyeblikket kan det virke som om pressen er mer opptatt av å jakte på drittsekker og å felle politikere enn av selve nyhetene. Så jeg zapper forbi norske nyheter, jeg avstår fra tabloidavisene, jeg stenger av babbelet. Jeg som lærte hjemmefra at man må holde seg orientert, være samfunnsbevist og våken.

Ta seg kraftig sammen skrivende folk. Ta fokus om det som er viktig. Jeg bryr meg døyten om at Tone Damlie Aaberge har nappa øyenbrynene på en ny måte eller at Bettan endelig har funnet en slankekur som funker. Ja, jeg vet at jeg er avhengig av pressen for å få promotert arbeidet mitt. Men når jeg f.eks skal selge inn et nytt teaterstykke spør de: Hvordan skal vi vinkle dette da? Og når jeg sier: Kan dere ikke bare skrive om teaterstykket da? Å nei, det er ikke juicy nok. For som Dagbladets anmelder skrev om regissøren av spillefilmen «90 minutter»  «Lurer på hva hun har opplevd i livet sitt siden hun er så sinnsykt opptatt av vold?» Skjønner dere hvor fucked up pressen av og til er?

oktober 19, 2012oktober 19, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

VISE MENN FISKER IKKE HER.

Du sier at du kjenner meg, at det er du som kjenner meg aller best.

Jeg vet hvem du er, sier du, ikke skap deg. Jeg vet hvordan du egentlig er, så bare pass deg!

Du ser på meg over bordet med vennskapelige privilegier jeg ikke har gitt deg.

Tramper inn i mitt innerste rom, tar for deg av alt som er mitt.

Vi sitter ved bordet, klinker glass, ser på hverandre med det store nådeløse venneblikket.

Vi forestiller oss ikke. Ja, du kjenner meg best, men du vet ikke hvem jeg er.

Du kaller alt det som har vært for evige sannheter.

Hvem bryr seg om sanhhet? Og forandres ikke sannheten seg? Lar den seg ikke tilpasse?

Jeg setter glasset tungt på duken, stetten knekker. Vinen skvalper over. Lager flekker.

Jeg tenker på blod, på store giftige orientvalmuer med mørke øyne.

Ja, du vet vel hvem jeg egentlig er, ja, du har kjent meg lengst, du sannhetens profet.

Jeg bøyer meg over bordet, spør: Og hvem i helvete er du?

Sven Henriksen 2012

oktober 17, 2012oktober 17, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

SOLENS SØNNER OG MÅNENS DØTRE.

Kautokeino by night – Photo: Sven Henriksen.

Samehetsen er igjen i ferd med å blomstre opp. Det er hetsen mot homofile også. Grove episoder mot begge grupper er avdekket i den senere tid. Det er ikke bra. I kommentarfeltene under tekster om begge emner er temperaturen høy, det er mye hat og enda mer usaklighet og faktafeil. For det har tikket inn som en slags sannhet blandt alt for mange at samene er noen sytete folk som bare grafser til seg alt fra fisk og multer til store landeområder de egentlig ikke har krav på. Jeg blir aldri lei av å se mennesker på fjernsynet med et så samisk utseende at herkomsten ikke lar seg bortforklare sitte og rakke ned på samefolket i debatter. For ved kysten er samene noen ganger så fornorsket at de ikke en gang forstår at de er samer.

Ok, jeg vil gjerne tenke litt høyt rundt dette. Ikke for å legge stein til byrden, men for eventuelt å finne noen svar. Så: Er det slik at samene grafser til seg alt de kommer over? Det kommer selvfølgelig an på hvem du spør. Om du ikke tror at samene var først ute i områdene, kan det synes så. Men om du tror det motsatte er det nordmenn og andre som tar for seg. Og nå er det faktisk slik at selv kongen har bedt samene om unnskylding for hvordan den norske stat har behandlet Norges urbefolkning, og den unnskyldningen var basert på fakta. Men er samene bare uskyldige i bildet som er dannet av dem? Nei, mener jeg, det er de ikke. Veldig mye, for ikke å si hovedvekten av hva som siver ut fra Sametinget og samiske medier er negativt ladet, og bidrar til at samene «er noen misfornøyde sytere» som klager på alt. Men nå ligger det heller ikke i medias natur å fokusere på gladsaker, så det er ikke samene alene om. Men jeg tror vi samer hadde tjent litt på å fronte alle de positive gladsakene som også finnes i Sapmi. På samme måte som verdens medier burde slutte med å fremstille f. eks hele Afrika som et sultent og elendig kontinent som ligger med brukket rygg.

Så: Er samene sytete? Ja, kanskje litt for mye noe ganger. Men ikke mer enn mennesker flest. Men på sosiale medier responderer samer litt for ofte  kun på samiske saker og deltar sjeldnere i den brede offentlige debatten. Og det er dumt. Og det kan resultere i kommentarer som: Å disse samene og de helvetes reinsdyra!!! Kan de ikke snakke om noe annet?

Så er det dette med hets. Jeg forsvarer ikke hets av noen, overhodet ikke.

Og jeg har selv blitt hetset, både av nordmenn og samer. Jeg er samisk, har samisk far og norsk mor. I barndommen sørpå ble jeg hetset fordi jeg ikke så ut som alle andre, jeg passet ikke inn. Når jeg i voksen alder søkte tilbake til samekulturen ble jeg hetset der også, jeg var ikke ekte, jeg passet ikke inn. Selv om jeg er den ytterste konsekvens av fornorskningsprossesen blir jeg hetset av samer som mener jeg ikke er ekte. Min familie ble i sin tid tvunget til å oppgi sin etnisitet for å kunne eie jorda de allerede hadde hevd på. Jeg har sluttet med å gå med samekofte etter at en folkevalgt i Sametinget sa til meg: Du skal ikke gå i kofte, du er ikke ekte same for du snakker ikke samisk!!

På dette områder bærer mange av «supersamene» stor skyld, og det må de skjerpe seg kraftig på. Jeg vet også om tilfeller der andre etniske grupper har måtte forlate sitt hjem i samiske kjerneområder på grunn av hets og mobbing. Og det harmonerer dårlig med rollen som mobbeoffer. Det er mulig mange vil mislike dette jeg nå sitter og skriver, men jeg mener det godt. Vi kommer ikke videre om vi ikke vender speilet mot oss selv. Den samiske selvtilitten øker blandt både unge og gamle i disse dager, men noen fordommer sitter langt inne. Særlig når det gjelder «annerledeshet» som f.eks homofili, for der er samepolitkken helt på jordet, eller fullstendig fraværende. Og det må også gjøres noe med. Samene er som folk flest, det er good and bad i alle leire. Og ja, jeg har kjent på den norske hetsen mot samer selv. For ikke så mange år siden ble jeg spyttet på av to menn i en taxikø i Tromsø fordi jeg gikk i samekofte. Jeg forsto ingenting. Spytte på meg? Jeg er jo en voksen mann som har aksept i de fleste leire. Men det var den kofta, noen skarve meter med tekstil. Så mitt råd er, ikke døm i noen leire. Vi er alle mennekser som vil bli sett og respektert. Og noen er faktisk identitesløse, slites mellom to kulturer.

Så, husk at vi er solens sønner og månens døtre. Vi skal spre lys, ikke mørke.

oktober 16, 2012oktober 16, 2012 by svenhenriksen 2 kommentarer

FrP, VELKOMMEN INN I VIRKELIGHETEN!

A gay marriage in New York City

Jeg våkner til «sjokket» over at FrP har gjort en snuoperasjon og sier JA til at homofile skal få gifte seg og til og med få lov til å adoptere barn. Det er jo en god nyhet forsåvidt, men jeg blir litt fnisete. Får litt den følelsen som når noen rapper brura på kirketrappa rett før vielsen/valget. Men for all del, man jo si tusen takk til FrP, dere er så snille med stakkars oss som har hatt det så fælt så veldig lenge.

FrP er et parti som prøver veldig hardt, vil så gjerne bli likt av litt fler enn de som liker dem nå. Så da stokker man litt om på stokken for å gjøre seg klar til å spille mot farlige og store motstandere ved det runde bord. I den ene enden sliter Siv Jensen med alle de som søker til henne på grunn av partiets stempel som innvandrerfiendtlig, og i den andre sliter hun med alle som renner ut med badevannet og stemmer Høyre som FrP håper å danne flertall med etter neste valg. Nå er agendaen: Bli stueren og spiselig. Og når det gjelder homofilt eksteskap og adopsjon har FrP stått steilt på sine meninger. Det har vært mot i hele partiets historie. Og nå altså denne snuoperasjonen i siste øyeblikk. Men jeg tror neppe at en horde med gifte og verpesyke homoer og lesber kommer til å storme til FrP etter dette. For FrP har rappet et av venstresidens en gang mest kontroversielle kort, tatt stilling på en enkel måte til noe de har motarbeidet i mange år, kamper som venstresiden har kjempet og grått for med flertallet mot seg før de endelig maktet å sprenge lydmuren. For å si det rett ut, jeg synes det er ganske så frekt og freidig. «Det er mange som mener at verden har tatt et skritt videre» sier FrP i kunngjøringen om endret ståsted. Tenk det Hedda, noen har slått inn stengte dører, og nå labber dere rett inn.

Men på den annen side, dette er godt nytt. Ikke minst for alle ungdommer som søker til FrP. De behøver ikke lenger være redde for at deres seksuelle preferanser skal hindre dem i å få en politisk karriere. Nå kan en fylkesleder eller en leder av FrP godt være en homofil mann, med ektemann og barn. Eller en lesbisk kvinne vil kunne lede partiet. Har jeg forstått det rett? Eller er dette bare en holdningsendring på papiret? For jeg sitter med en følelse av at dette er litt slik: «Vi har aldri likt sushi, men siden alle er så begeistret for det, så får vel vi også late som om vi liker det!»

Og en ting til. Det er et punkt alle politikere bommer på. Vi homoseksuelle er IKKE en homogen gruppe. Vi er ikke alle like giftesyke, verpesyke, vi sliter ikke med psykiske problemer, ikke alle av oss har hatt en dårlig barndom og strever med å få aksept i arbeidslivet når vi står fram. Ja, verden har tatt et stort skritt videre, og det er fordi mange av oss har kjempet harde og lange kamper for å flytte den videre. Noen av oss har ofret svært mye. Og ja, det er fint at FrP henger seg på. Men det er også litt trist når et kristent parti finner seg selv med buksene på knærne i en verden som for lengst har gått forbi dem.

Vi skriver 2012. Så Frp, velkommen inn i virkeligheten.

oktober 16, 2012oktober 16, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

DON’T FUCK AROUND WITH LOVE

Den gamle garnisonbyen i Fredrikstad. Høst.

Går i en gammel by. Vasser i gult høstløv. Tenker på kjærligheten.

Jeg liker å gå i byer. Store eller små. Man tenker så godt i fremmede byer. Lange tanker.

Høst. Høsten er jo årstiden for melancolia de lux. Løvet som faller. Hjemlengsel. Jeg har vært på veien i nesten to måneder. Jeg går langs vollgravene i denne gamle garnisonbyen og terper tekst. Snart premiere. Jeg skal snakke og synge på to språk. Engelsk og norsk. Og jeg spiller en prinsesse i en gul, litt for trang silkekjole. Vi probematisere monarkiet, kjønnsrollene, det trange rommet for hva som er lov å gjøre om du er mann eller kvinne, og alt det hjemløse som ikke har et navn.

Sånn privat kunne jeg aldri tenke meg å være prinsesse. Jeg har heller aldri drømt om å være kvinne. Jeg føler meg vel hjemme i en mannskropp. Men til daglig sjokker jeg rundt på scenen i tolv cm høye hæler og en glinsende kjole med korsett. Jeg synger sanger om prinsessedrømmer. Jeg lar kjolen falle ned, blir meg selv og henter fram bilder fra egen oppvåkning som menneske. Det er derfor jeg går her og tenker på kjærligheten som vi alle er opptatt av. Og de fleste av oss har en hang til å problematisere kjærligheten også, er så lite flinke til å la den få være i fred, leve, puste for å holde seg frisk og levende.  Vi har så store forventninger, så mange krav, lengsel og rygger ofte ut før vi har tatt den ut i svingene. Jeg tror kjærlighet er en av de tingene i livet som tar lengst tid å finne ut av. Og kjærlighet er et stort ord. Charles Bukowski skrev i et dikt: «Kjærlighet er ord ord som brukes for ofte, og alt for tidlig.»  Jeg tror det er noe der.

Jeg har egentlig ikke noe å skrive om. Jeg sitter bare her på denne kaféen og tenker på kjærlighet.

Det er regn, og et gløtt av sol bak noen store trær med enorme gule løvkroner. En katt sniker seg forbi ute på fortauet med halen opp. Ellers ikke så mye å melde fra en søvnig høstby i Østfold. Og jeg nynner på en gammel slager som heter «Don’t fuck around with love» og tenker at jeg skal bli flinkere til å si noe hyggelig til den jeg elsker litt oftere. Løfte dagene til noe bedre. Som skuespiller og teaterarbeider blir man ofte så jævla selvopptatt der man er inne i sin egen lille boble. Men det gikk fint ute på scenegulvet i dag, vi er i ferd med å nærme oss noe.  Se der, der kommer det en gammel mann med en rutete trillebag etter seg på foratuet. Det stikker opp en bukett blomster fra bagen. Kanskje han skal hjem til kona og overraske henne? Eller så bor han alene og vil pynte opp hjemme med litt blomster? Eller er han på vei til kirkegården som ligger rett på andre siden av vollgravene? Han går forsiktig over de gamle brosteinene, kledd i frakk og en liten hatt på snei. Jeg kjenner noe svi bak øynene. Har en soft spot for gamle mennesker som strever seg fram gjennom en by. Og om noen tiår er jeg like gammel som denne mannen som akkurat nå forsvinner rundt hjørnet ved torget. Håper at det er like mye trøkk i meg da som i ham. At jeg kjøper noen blomster for å glede noen andre, eller meg selv.

Men nå sitter jeg her og tenker lange gode tanker om kjærligheten. At jeg var så heldig at den fant meg. Jeg var på vei et helt annet sted, men så var det noe som stoppet meg, jeg vet ikke hva, så jeg snudde og gikk inn i en annen gate enn det jeg hadde tenkt. Og der sto den, kjærligheten selv. Men resten av historien om akkurat det, er stillhet.

oktober 15, 2012oktober 15, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

HEVN

Johan Willner på Fotografiska Stockholm.

Jeg tror tanken om hevn ligger latent i alle mennesker og utløses i visse situasjoner. Og jeg tror hevntanker kan være sunne for sjelen, men kanskje ikke så veldig konstruktive. Jeg sier at jeg tror, ikke at jeg vet.

Jeg sitter her og ser på dette fantastiske fotografiet av Johan Willner som i disse dager stiller ut i Stockholm. Dette er iscenesatt scenografi, film eller teater om du vil. Det har et nemesis over seg, noe urovekkende, og noe om hevn.

I en verden der ondskapen stadig eskalerer nekter jeg å la meg fortvile. Jeg tenker stadig. Hvorfor?

Jeg tror at ondskap ofte er drevet av en hevngjerrig motor. At mange av oss har trang til at ting skal være rettferdige. At om noen gjør noe grusomt mot oss, føler vi trang til å svare med samme mynt. Det være seg i små familieanliggender, eller i store politiske eller religiøse konflikter.

Jeg vet ikke hvilke tanker fotografen har bak dette fotografiet. Men det bringer fram tanker hos meg. Litt om hevn, men mest om tilgivelse. Jeg får en følelse av at gutten har tent på huset for å hevne seg, mens faren står og har vareopptelling med seg selv, og en fremmed forsøker å slukke brannen. Selv var jeg i unge år veldig drevet av hevn mot egen barndom, gikk med en trang til å sette fyr på alle vonde minner. Men etter som årene går og det legger seg et mildt lys over sårheten begynner alt det lyse fra oppveksten å samle seg som de bildene som er verd å huske. Og tanken om hevn fordunster.

Jeg tror ikke på hevn lenger. For hva er det å hevne? Og hva vinner man på hevn? Tingene havner muligens på rett plass i den rette skuffen. Men? Ja, hva får en ung skoleelev til å gripe til et våpen og skyte ned og drepe en gjeng ungdommer? Hva får et barn til å drepe sine foreldre? Hva får en voksen forvirret mann til å skyte mennesker han ikke kjenner på en sommerøy? Jeg vet ikke, men jeg tror ondskap er drevet av hevn. Ikke alltid, men ofte. For vi har alle noe å hevne, de fleste av oss har blitt dukket  en eller annen gang i livet. Og av og på-bryteren som heter ACTION slites ned hos noen svært få av oss og virker derfor ikke lenger.

Som sagt, jeg vet ikke hvilke tanker som har drevet til fotografen til å stage dette bildet. Men jeg blir både redd og rolig når jeg ser på den. Mest rolig. Får meg til å tenke. Løp vekk fra ondskapen, redd deg selv. Og tilgi.

Jeg så en scene på en flyplass her om dagen. En mor leverte et lite barn til faren som kom ut av et fly som mellomlandet og faren skulle ta barnet med videre. Den lille jenta kastet seg i armene på faren. Da han skulle gå ut til flyet gjorde han et utfall mot moren, ville klemme henne, men hun så på ham med et iskaldt blikk før hun snudde på hælen og gikk ut av terminalen. Den lille jenta ropte MAMMA! med tynn stemme, men kvinnen snudde seg ikke.

Ok, kjærligheten dør kanskje, men barn satt til verden er for bestandig. Noe mennesker bør ikke ha barn, og noen får dem for tidlig. Mine foreldre var nesten bare barn selv da de fikk meg. Det er derfor jeg ikke hevner, men tilgir. Man må ta vare på de aller minste av oss, gi dem kjærlighet og omsorg. Det er de som skal overta verden.

oktober 14, 2012oktober 14, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

EN NÆR DØDEN OPPLEVELSE

Jeg blir alldeles fjollete når jeg møter mennesker jeg beundrer.

Jeg stammer og hakker, tungen vokser som en røyksopp i munnen, og jeg føler noe som er sterkere enn feber rase gjennom kroppen, sier dumme usammenhengende ting, står som et gudsord fra landet i et limbo mellom «jeg må komme vekk fra dette fortere enn svint, og kan ikke dette øyeblikket vare evig?»

Men det gjør det som regel ikke fordi offeret for min beundring sørger for å redde seg vekk fra dette mennesket som ser helt tilbakestående ut der det står med utbrudd av røde hunder og helvetesild og kulrunde øyne.

Vel, her er historien om da jeg møtte min all time favorite Ingmar Bergman.

Det gikk litt mindre enn passe bra.

Det hadde seg slik at min gamle venn, den amerikanske danseren og koreografen Donya Feuer kjente og arbeidet med Ingmar Bergman. Og etter at hun hadde vært i Norge og gjort en oppsetning jeg var med i inviterte hun meg med til Paris der Bergmans oppsetning av Kung Lear skulle gjeste Theatre de Odéon. Og som ikke det var nok skulle mesteren motta en orden av den franske presidenten som den gang het Francois Mitterand. Og dette var heller ikke en hvilken som helst Kung Lear-oppsetning. Rollelisten var fetere enn fløte. Lena Olin debuterte som Cordelia. Ewa Fröling fra Fanny och Alexander som nettopp hadde tatt verden med storm spilte den mellomste datteren. Det var Börje Ahlstedt og Jarl Kulle. Og på toppen av det hele var Mikael Persbrant og Peter Stormare blandt statistene, ja du skjønner, dette er teaterhistorie.

Jeg fløy til Paris og møtte min venn og resten gjengen der.

Første dag reiste vi med buss ut til Theatre du Soleil og fikk spise lunsj med Arianne Mnuskine, og om kvelden var det duket for gjestespill. Etter forestillingen havnet vi alle på restaurant. Jeg satt mellom Lena Olin og Mikael Persbrant som fniste hele tiden. Og etterpå havnet vi på nattklubb og krabbet oss hjem mens pariserne var på vei til jobb neste morgen. Så var det stor mottakelse og forestilling neste dag. I løpet av natten hadde jeg bondet med Ewa Fröling, så jeg klamret meg til armen hennes da vi trippet forsiktig inn på marmorgulvene i marmorpalasset der den franske presidenten skulle dekorere Bergman. Jeg glemmer det aldri. Jeg var en ung mann fra landsbygda som hadde ramla rett i grøtfatet. Sto med et fårete blikk mens berømthetene defilerte forbi på den røde løperen. Det var Jeanne Moreau og det var Catherine Deneuve. Og så kom president Mitterand med frue, og helt til sist i følget kom mester Bergman med sin fru Ingrid.

 Seremonien gikk i gang. Og så var det champagne. Jeg sto og snakket med Lena Olin som sa at hun hatet slikt som dette. Hun holdt meg i armen mens jeg kjente svetten renne på innsiden av dressjakken. Og det var da det skjedde. Jeg kjente noen pikke meg på skulderen. Jeg snudde meg, og der står en bitteliten dame med det rødeste håret i verden. Jeg ser på henne, tenker at nå blir jeg kastet ut fordi jeg har gjort noe galt, man blir jo så paranoid i bakfylla. Men hun sier: Du måste följa med mej, Ingmar vill tala med dej! Hva? Hva? Med meg? Ja, med dej! Og så drar hun meg tverrs over marmoren som for øyeblikket er som et speilblankt og tilfrosset Atlanterhav. Noen øyeblikk senere står jeg og stirrer opp på Bergman som tårner seg opp som en skyskraper foran meg. Gud, tenkte jeg, han er så høy, og jeg er jo så veldig liten.

Her følger en komprimert dialogbit fra scenen jeg spilte med Bergman.

Bergman: Er du skådis? Du påminner mycke om den finska skådespelaren Toivo Pawlo.

Gudsordet fra landet: Ja, jeg forsøker, eh, så godt jeg kan.

Bergman: Men du vet vel hvem han är?

Gudsordet fra landet: Eh, nei?

Bergman: Men du har et fantastisk ansikte! Perfekt för hvita duken! (tar hånden til gudsordet)

Gudsordet fra landet: Eh, tusen takk…

Bergman: …du ser redd ut, är du redd?

Gudsordet fra landet: Eh, ja, litt.

Bergman: Bra! Alla bra menn skal va rädda. Jag är rädd hela tiden!

Gudsordet fra landet: Å?

Bergman: Ta kontakt om du är i Stockholm? Ja?

Gudsordet fra landet: Ja?

(Fru Ingrid Bergman ser på meg som om jeg var en spyflue som har satt seg på rekesmørbrødet hennes)

Bergman: Tack, du kan gå unga mann!

Så viftet han meg av. Catherine Deneuve kom raslende, og jeg ble dratt tilbake over Atlanter-marmorhavet av damen med verdens rødeste hår. Jeg kjente feber og helevetesild gallopere under ansiktsmusklene, så meg reddslagen rundt etter noen kjente å forsvinne sammen med, og på fra andre siden av det enorme rommet sendte Lena Olin meg et blendene nifst smil som bare Lena Olin kan. Så nei, jeg må aldri møte mennesker jeg beundrer. Jeg får det simpelten ikke til.

Mange år senere møtte jeg Ingmar Bergman i korridorene hos SVT i Stockholm, han gikk i stor fart forbi meg. Og da jeg snudde meg etter ham så jeg at han hadde stanset og sto og så på meg med en dyp rynke i pannen. Øynene våre møttes i noen lange sekunder, og så slo han ut med armene og gikk inn i studio. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle tatt kontakt, men det ble aldri slik. Og noen år senere så jeg den finske skuespilleren han mente jeg lignet på på scenen, og ja, vi var veldig like. Og jeg øver meg stadig på å oppføre meg som folk når jeg møter mennesker jeg beundrer, men det går ikke så bra.

For ett par år siden traff jeg Liv Ullman på en Statoilstasjon da våre respektive turneer møttes. Hun var ute med Lang dags ferd mot natt og vi med Strindberg. Den scenen er verre fordi jeg tenkte at jeg liksom skulle være litt kvikk og vittig, så jeg sa: Vi traff hverandre i et selskap for tusen år siden. Hun så på meg med disse kloke Ullmannøynene og så sa hun snurt: Jeg er en gammel dame, men for tusen år siden var ingen av oss født lille venn! Og så gikk hun for å kjøpe en baguette. Skjønner?

oktober 13, 2012oktober 14, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

DU MÅ VENTE TIL FREDDAN!!!!

Vi nordmenn er noen underlige skruer. Vi er fredagsbarn. Helgebarn. Hver eneste fredag når jeg logger meg på flommer nettet av utsagn med hauger av utsopstegn: ENDELIG FREDAG!!!!!

Vi sparer oss til fredagen, til helgen. Om du sitter på kafé med et digert stykke kake på en mandag heter det «Jasså, du sitter her og skeier ut?» For ikke å snakke om når man blir tatt på fersken med en pils på en onsdag formiddag, da er det «Jøss, det var da veldig?» For vi nordmenn er et nøkternt folkeferd som bare koser oss når vi har fortjent det. Derfor belønner vi ungene med lørdagsgodterier og oss selv med ei skikkelig helgefyll. For nordmenn eller skandinaver drikker ikke som folk ellers i helgene, da løftes glasset til munnen i rekordfart og byen ser ut som når bonden slipper kyra ut etter en lang vinter på båsen, mens franskmenn og andre tar sin lille pastis uten at noen gjør noe nummer av det. Men bestiller du to små pillekvintere på morgenkvisten i Paris ser kelneren nøye på deg og kan spørre: «Det er vel ikke noe galt min herre?»

Det sies at en nordmann bare har god samvittighet når han sitter på en vond stol, og det er det noe i. Vi må fortjene alt det gode vi tar for oss av. Vi kan ikke kose oss uten at vi har slitt oss opp på en fjelltopp eller to, eller gjort bikt på sykkel eller tredemølle. Vi må lide, ha det litt vondt før vi tillater å la det gode slippe inn. For alle som koser seg midt i uken lever et ryggesøst liv. Vi liker ikke sånt i dette landet. Nei, en usunn pizza skal være en belønning i helgene, men ellers er det det groveste brødet, den magreste osten osv for at samvittigheten skal være intakt. I begynnelsen da jeg begynte å reise så jeg med forskrekkelse på hvordan franskmenn og italienere satte seg til med en treretters lunsj på vanlige hverdager. Men jeg tenker at hverdager finnes det jo flest av, så det er de som burde gjøres litt ekstra stas på.

I helgene kan man jo bare slappe av, hvile, gi litt blanke i maten. Man trenger ikke så mye mat når man ligger på soffan, og man kan heller bruke litt penger på å gå ut og spise om man ikke tar seg tid eller råd til å være så råflott i uken ellers. Men det er i løpet av en hard arbeidsuke man trenger mye og næringsrik mat, litt ekstra kos og hygge for å kunne levere. Helgene er bonusen, der vi kan ta det med ro. Men jeg ser stadig kolleger sitte hele uken gjennom med vannflasker og noen ynkelige salatblader, to tørre knekkebrød til lunsj. Og i totiden er de så sultne at de svaier av svimmelhet.

Jeg tror Norge hadde blitt et bedre land om vi tok fri en time midt på dagen og satte oss ned og spiste et skikkelig varmt måltid. Kropp og sjel trenger litt ro i løpet av en stressende arbeidsdag, og om man bare dytter i seg ett eller annet i farta mens man løper avsted til neste møte er det ikke bra, man legger på seg og blir i dårlig form.

Men nå er det altså fredag.

Jeg har ikke ventet eller gledet meg spesielt til den. Jeg gleder meg til alle dager. Alle dager som kommer og går er en gave. Og alle dager bør gjøres stas på. Og jeg tror man har mye mer igjen for å kose seg litt hver eneste av dem, ikke bare gi den utslitte kroppen et alkohol, fett og karbosjokk i løpet av helgen. For ikke så lenge siden satte jeg på en svær gryte med får i kål på en søndag kveld og inviterte på festmiddag mandag kveld. Folk ble bestyrtet, får i kål på en mandag, Gud bedre, dere altså, vet å kose dere!!!! Men er det ikke bedre å hylle starten på en lang arbeidsuke med god mat istedet for å klasebombe kroppen når den allerede er utslitt av en lang slitsom uke?

Ha en god fredag:)

oktober 12, 2012oktober 12, 2012 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar