CUPCAKE GENERASJON FLINK

Jeg sitter på kafé, sitter tett ved to unge kvinner med hvert sitt spebarn hengene i puppen.

Slurp og gulp, helt ok, de små ungene må ha mat. De to sitter og småpludrer om livene sine, om alt som plutselig er blitt anneledes, litt om avføring og ammetider, klesvask og fedrene til de håpefulle. Begge er flinke menn som tar ansvar, som baker brød, rydder, triller, vasker opp, tar fedrepermisjon, ja det er liksom ikke måte på. Og jeg faller i tanker over kaffekoppen, tenker tilbake til egen mor, egen barndom, da mor og nabokjerringene ikke gikk av veien verken for sigaretter eller en gin tonic i solveggen. Jeg fikk ikke pupp. I mine spede barneår var det morsmelkerstatning. En grusom og hard start på livet, men her sitter jeg og blogger, en livsglad, frisk og sunn 57-åring i min beste alder.

For ingenting var farlig før. Ungene kom tett som haggel, det var ingen kjære mor. Og middag var det så som så med. Og en mann skulle ha seg frabedt å tøtche en barnevogn, du skulle vel tatt seg ut å bli sett trillende som ei annen kjerring i nabolaget? Far var på arbeid, og mor stelte hjemme. Ja, jeg faller i tanker her jeg sitter på en kafé i Gamlebyen i Fredrikstad, tenker på alt som er vunnet, alt som er gått tapt. Det som er vunnet er valgfrihet for mødre, plikter og valg for fedre. Moderne mennesker gitt fordeler av moderne politikere som går foran og lever slik de lærer til stor støy fra enkelte konservative fløyer i det «moderne» Norge anno 2012.

Og jeg hører disse to unge kvinnene ved nabobordet.

De er så unge, de ser så slitne ut, har så mange krav på seg for å fylle rollen som gode mødre, får så mange råd. Og jeg får lyst til å si høyt i rommet der en av dem sitter med en kake hevet i luften: Slapp av, det går bra. Folk får barn i en ørken, på jordgulv, i slummen verden over. Du er bra, du er god nok, du gjør ikke feil.

«Jeg har så dårlig samvittighet» sier den ene «for at jeg pumper meg for å gå på kino» Hun sukker.

Jeg tenker, ta det med ro, et lite barn på tre måneder vet ikke at du er du. Far er hjemme. Eller noen andre. Men jeg ser på de to askegrå mødrene som sitter på kafé og kjenner på min egen status som barnløs og tenker at jeg kunne vært bestefar til disse to klumpene som gulper og raper i ettermiddagssola som strømmer inn gjennom vinduet. Jeg bøyer meg fram og smiler til dem, de ser engestelig på meg, som løvinner som værer i luften etter fare.

Og noe om selve livet, redsel og ensomhet synker et sted dypt inne i meg.

Mor og barn er et hellig rom som ikke kan fattes av andre enn de som er i det. Og slik skal det kanskje være. Men slapp av, det går bra. Om noen tiår sitter dere som eldre kvinner ved et nabobord og ser unge kvinner med spebarn ved puppen, og dere vil tenke, ta det med ro, ikke styr, det går bra. Og dere vil tenke på ungene deres som nå er voksne, og vil spørre dere selv, hvorfor nøt jeg ikke livet som småbarnsmor bedre? Hvorfor hørte jeg på alle de tusen rådene? Hvorfor lot jeg alle fortelle meg hva jeg skulle gjøre eller ikke gjøre? Hvorfor var jeg så opptatt av å være så flink?

Å få unger er en utmattende affære. Du trenger ikke bedrive VM i cupakes eller ha huset plettfritt til enhver tid. La det seile, la det ligge. Vi som vokste opp i den upedagogiske steinalderen overlevde, det ble folk av oss også. Og det var lenge før cupcaksene kom til Norge og papirbleier var oppfunnet. Og vi måtte drikke tran i svære slurker, og torskehoder, sild og andre grusomme greier måtte spises opp ved bodet mens de sultne barna i Biafra tok fra oss nattesøvnen. og om vi ikke gjorde som mamma sa ville den stygge mannen komme å ta oss.

DERFOR OG SLIK

  Pressen er for tiden forelsket i to ord. DERFOR og SLIK.

Avisenes forsider skriker mot oss. DERFOR GRÅTER DRONNING SONJA! og SLIK BLIR HØSTEN DIN!!!

Jeg vet ikke hvorfor, men «derfor» og «slik» går igjen nesten hver eneste dag. Og bak overskriftene finner du en liten delikatesse av en nyhet, en abort eller et langtidsvarsel som sjelden medfører riktighet. Denne fortettede og fordummende måten å servere nyheter på kan selvfølgelig handle om trangen til raske og enkle svar. I disse dager trenger vi ikke lagre informasjon i hjernen lenger, den er bare et tastetrykk unna. Så kanskje pressens invitasjoner om DERFOR og SLIK appelerer til leserne, men ikke for eget vedkommende. Jeg vil ikke ha enkle og raske svar. Jeg vil ha lange ressonementer, lange tanker, veloverveide og grundige konklusjoner, ikke kortreiste tanker og kjapp kjapp journalistikk.

Jeg vil heller ikke ha DETTE ER DE SNIKENDE DEMENSSYMPTOMENE DU IKKE MERKER FØR DET ER FOR SENT! til morgenkaffen, Om jeg er dement vil jeg helst ikke vite det. Og om sykdommen kommer snikende uten at jeg merker det, hva faen skal jeg med en slik overskrift? Og DERFOR gråter dronningen, vel, jeg er ikke så opptatt av det, men et menneske som har blitt 75 år gråter vel en skvett av og til? Men det er sikkert ikke lett å være avis i et lite land der det ikke skjer så mye. For det meste i dette lille landet er jo ikke nyheter. Det meste er antakelser, eller pressens tolkning av små uviktige ting. En liten fjær blir til ti høns, og så jakter alle på hønsene selv om det er dem selv som har lagt egget.

Så i det siste har jeg stengt av for norske mediers inntrenging i livet mitt. Jeg kjøper ikke Dagbladet for å få vite at Tone Damlie Aaberge er såret fordi noen har gjort narr av blogginnlegget hennes der hun promoterer kompisen sin som er så «råsuper-fantastisk-gude-bra» til å nappe og forme øyebrynene hennes, eller VG for å få vite at Trond Giske har røkt sigar på et nachtspiel etter Amanda utdelingen i Haugesund. Jeg går til aviser og fjernsyn for å bli litt klokere, lære, forstå, man akk.

Hjemmefra fikk jeg tidlig lære at man måtte lese aviser, høre nyheter, holde seg informert om hva som rører seg ute i verden. Og det har jeg vært lydig sønn og gjort i mange tiår. Men nå føler jeg at hjernen er i ferd med å koke over og renne utover skjortesnippen hver gang jeg åpner en avis eller ser nyheter på fjernsyn. Selvopptatt navlebeskuende sutring, et medielandskap som elsker seg selv til det pinlige, som kjører snapp snapp utenriksnyheter fra hele verden på 60 sekunder, mens resten er kverning og oppgulp av «viktige» norske saker i loop. Og som om ikke det er nok så skal en eller annen fjott av en kommentator fortelle oss «hva som egentlig har skjedd» Det er til å bli sprø av. Jeg tenker, kan ikke media bare fortelle oss nyhetene og ikke hva de mener om dem? Eller har evnen til å tenke selv gått av moten?

Men man kan selvfølgelig stenge av. Slå av all den meningsløse støyen.

Og det har jeg gjort. Nå ser jeg tv på nett. Jeg klikker meg bare inn på de programmene jeg vil se. Og jeg leser nyhetssaker på nettet også. Derfor gidder jeg ikke å klikke inn på saker om Linnie Meister nye liv, eller Tone Damlie Aabergenytt selv om man må skrolle seg ganske langt ned for å komme til saker som er virkelige nyheter. Men for all del, godbitene finnes. Her forleden kom jeg over denne overskriften: KOKK KOKTE KONA!!! Det er jo det rene fonetiske festbordet for et skrivende menneske. Det er nesten: NAKEN GREVE JAGER NEGER MED ØKS! Men bare nesten. For hvor er viddet blitt av, hvor er alle de gode pennene vi hadde før? De som nailet et menneske i portrettintervjuer? Som skrev reportasjoer som fikk tårene til å sildre? De virkelige ordets håndtverkere? Hvor ble det av alle disse?

Så til slutt, en konklusjon på hvorfor løssalget av papiraviser stuper:  SLIK kjører du avissalget  i grøfta, og DERFOR gidder ikke folk lese den dritten mer. Men for all del, det er gullkorn og bra tekster i de fleste aviser, men innpakningspapiret stinker. Og desken er på vakt 24/7 og sovner aldri på nattevakt. Og noen sider er alltid blanke og klare for påkommende tilfeller. Man vet aldri. Når som helst kan en katastrofe inntreffe. Tenk om Linnie Meister vrikker ankelin i «Skal vi danse?» og avisa ikke har plass. Om så skjer, så får heller intervjuet med fredsprisvinneren vente. Nobelprisvinnere er det så mange av, men det er jo bare én Linnie.

DERFOR VRIKKET LINNIE ANKELEN!!! Side 2.3.44.45.46. og 47.

DRAMAQUEEN UTEN NYKKER

I dag vil jeg blogge om en god venn og kollega. Wenche Bakken er tildelt Kulturprisen i Rana. Jeg er stolt og rørt over at denne kvinnen som trekker i de fleste kulturelle tråder i Mo i Rana endelig får slike mentale roser som det er å få en slik pris.

Wenche Bakken har et strengt hjerte som brenner for kultur. Et av de sterkeste minnene jeg har fra mitt venneskap og arbeidsforhold til henne er når vi var i Paris og så musikalen Le Roi Lion (Løvenes Konge) på Theatre Mogador og hun satt med kulrunde øyne og stirret mot den enorme scenen der elefanter og alle Afrikas fugler gjorde entré. Og når den gamle løvekongen døde og hodet hans materialiserte seg på stjernehimmelen, ble fadet sakte ut og drysset ned over savannen som lysende støvkorn ble det for meget for den gamle inspisient og produsent, så hun reiste seg rett og opp der hun satt på andre benk orkester, rev av seg dressjakken og ropte på klingende nordnorsk: «DÆVEN HAN STEIKE ALTSÅ!!!!»

Denne scenen er Wenche Bakken i et nøtteskall. Hun lar seg begeistre, blir rørt, og hun viser det alltid. Og når du vasser rundt på tidlige prøver og sliter med å finne ut av det er det bare å ta en titt bort der hun sitter så ser du om du er underveis eller om du har gått deg vill. Wenche er en veiledende kritiker av rang, men hun gjør det på sin myke psykologiske måte. Og når hun sitter i salen under forestilling eller konsert får du lyst til å vise deg fra din beste side, strekke deg så langt som fellen rekker. For ros og gode ord fra henne er som manna fra himmelen i en tung prøveperiode som ofte  kan virke som en ørkenvandring. I Wenches kunskapsrike favn er det som om du endelig er fremme ved en oase av friskt vann og ro. Men hun kan også være streng, og kom aldri for sent til en teaterprøve som Wenche leder, og om du gjør det, så gjør du det bare en eneste gang.

Wenche Bakken har rent teaterblod i årene. Teater og dans er hennes liv. Det lages ikke slike som henne lenger, eller det er svært sjelden. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Uten Wenche stopper verden. Ihvertfall den lille magiske verden som er vår. Teaterets verden. Så kjære Wenche, jeg er deg evig takknemmelig for at du er den du er. Du er en bauta i nordnorsk teaterliv, du er festivalgeneral, du er en gründer, og du er en Pandoras eske som aldri slutter å overraske. Og du er et sprell levende menneske, generøs og uhøytidelig seriøs til ytterste fingerspiss. Og som nær venn føler jeg trang til å takke.

TAKK – for alt det alle vet, og alt det store og lille som bare vedkommer oss to. TAKK!

Bilde

NO MERCY IN WONDERLAND!

Hva feiler det oss? Hva er det vi lider av? Er myndighetene så redde at de må sette strips på en småbarnsmor som skal skal kastes ut av Norge etter tolv år? Som har født tre barn her i landet og mistet et av dem. Som har blitt sveket av ektemannen på feil dato i følge reglementet, og er nå et offer for det rigide byråkratiet? Når jeg sier: Hva feiler det oss, så mener jeg meg selv, deg og alle oss andre. Hvorfor stormer vi ikke ut i gatene? Hvorfor kaster vi oss ikke mot vinduene i Stortinget? Slår oss vei inn hos kringasterne og krever åpen mikrofon og taletid?

Ok, vi hyler på Facebook og Twitter, vi lager støttegrupper osv, men for denne kvinnen er løpet kjørt. Hun er bare en «vanlig» mor, hun er ingen Maria Amelie med forbindelser, et forfatterskap bak seg. Hun er en av de usynlige, en vanlig stemme, som ikke blir hørt. Så lett å ofre selv om hun oppfyller alle krav som selv den verste motstander av innvandring har. Hun snakker norsk, hun har arbeidet, hun har betalt skatt. Hun er rett og slett en mønsterborger av kongeriket, men endte sitt liv i Norge med armene snørt hardt sammen der hun satt i en taxi og ikke engang fikk gå ut å gi familien en klem før hun måtte forlate landet. Ja, hva feiler det oss? Og hva er det vi er så redde for?

Og hva feiler det pressen i dette landet?

Jada, jeg skjønner at de må kommentere statsbudjettet, at de må dra over til Svinesund og få tatt nærbilder av alt kjøtt nordmenn kommer til å handle fordi regjeringen har øket avgiftene atter en gang. Og ja, vi må ikke gå glipp av Skal vi danse? eller Stjernekamp! Og ja, det er sikkert viktig at vi skal få med oss siste Tone Damlie Aabergenytt og at Ellen Arnstad er blitt ny redaktør i Se&Hør. Men det jeg ikke skjønner er hvorfor pressen som ellers er så gravende, så nitidig og iherdig ikke spør Siv Jensen og FrP: «Ja, hva synes dere da? Er det ikke flott at Jens Stoltenberg leverer? At han ikke viser nåde, og nå er det faktisk slik at det Norge dere ønsker dere begynner å fungere?» Og hvorfor finkjemmer ikke pressen lovene om menneskerettigheter og andre regler? Jeg vet ikke, det kommer vel en en kjendis-gucciveske eller en ikke innrapportert taxiregning i veien?

Det eneste positive i dette er at det reiser seg en kraftig stemme fra folkedypet. Stemmen som ser enkeltmennesker, som er naboen, vennen, alle oss andre som ikke forstår at en mønsterborger ikke er god nok for dette landet. Det er der vi vanlige mennesker skiller oss fra politikere. Politikere sier alltid: Vi kan ikke forholde oss til enkeltindivider. Nei? Tenk om vi skulle svare med samme mynt når politikerne er ute og frir etter stemmene våre? Si: «Jeg hører hva du sier, og det var en flott tale med mange fagre løfter du holdt der, men sorry, jeg kan ikke forholde meg til enkeltindivider, og som gruppe, vel, da synes jeg ikke dere leverer noe særlig.» Så herfra og ut stemmer jeg kun på politikere som roper fra berget: Hva faen feiler det oss???

For something is rotten in the state of Norway. Og Danmark orker jeg ikke å tenke på.

Bilde

NÆMMEN, SÅ FLOTTE KNIPLINGER!

Bilde

En støttegruppe for menn som elsker Downton Abbey?

Ja, i England er det et faktum. Menn som elsker Maggie Smith og flotte kniplinger har fått sin egen støttegruppe der de kan sippe og hulke sammen med andre kultur-hooligans mens denne engelske storsatsingen ruller over flatskjermene.

Forleden så jeg Bokprogrammet på NRK2 som sendte fra en eller annen kafé, du vet en sånn hyggelig kafé med bokhyller på veggene, grønn te i store bestemorkopper, cupcakes og andre kulturelle ting. Vigdis Hjorth var gjest og ble intervjuet om sin siste roman «Leve posthornet!» Og langs vegger og tak satt disse «kulturkjerringene» og lyttet med blanke øyne. Ikke ett eneste mannebein i sikte. Bare damer kledd i fifty shades of grey.

I følge de siste tallene fra Agderforskning er den norske kulturkonsumenten en kvinne over førti uten hjemmeboende barn, en kvinne med høy utdannelse og inntekt over gjennomsnittet. Det er altså disse kvinnene du ser på bokbad, teater etc. Og i de fleste kulturlederstoler i Norge i dag sitter det en kvinne. Så ja, jeg mener vi burde trenge en støttegruppe for menn som elsker kultur og slikt i dette landet også! Altså, for å gjøre det helt klart, jeg ser ikke noe galt i at kulturen blir styrt av kvinner og blir sett av kvinner. I alt for mange århundrer har historien blitt skrevet av menn, for menn, om menn. Men? Nå må kulturen fri litt til den andre halvparten av landets befolkning aka mannfolk.

Det er en almenn vittighet at opera f.eks er det bare homoer og Frognerfruer med blått hår som liker.

Vel, nå har ikke fruer fra Frogner blått hår lenger, og sannheten ligger vel sånn omtrent på midten. Men det er en «sannhet» at seriøst teater er en «kjerringgreie» i enkelte kretser. Og «folk flest» (legg merke til gåseøynene som betyr at jeg ikke mener alle) tror all kultur er noe fint som de ikke skjønner, som går over hodet på dem. Og er det noe folk hater så er det å bli undervurdert eller å føle seg dumme. Og ja, jeg føler meg utenfor mange ganger selv, og jeg er kulturbög til ytterste fingerspiss. For jeg har sittet sammen med dameligaen på utallige kulturarrangementer og tatt pulsen på den klamme stemningen der alt er «så fint, så nært, og så viktig…» Og man nikker megetsigende til hverandre osv…

For det er jo slik at der det er for mye av én ting kommer vekta litt ut av vater.

Og en støttegruppe for menn som elsker kultur? Ja? For hvem er det vi vil være? Og hvem vil vi henvende oss til? Ok, vi har babyteater, barneteater og ungdomsteater. Hvorfor ikke manneteater? For når man f.eks lager musikal om fotball strømmer mennene til teatersalongene. Og filmer som Max Manus og Kon Tiki oppnår et mye mer sammensatt publikum enn «damefilmer» med Julia Roberts og Sarah Jessica Parker.

Men hvorfor konsumerer kvinner mer kultur enn menn? Tallene sier altså at de gjør det. Men jeg har ingen enkle svar. Kanskje det er noen sementerte holdninger rundt kultur vi bør se litt nærmere på? Og vi vet at de finnes mange Billy Elliot’er i det ganske land, gutter i bygder og fjorder som ønsker å danse ballet, synge eller spille teater. Men det er fotball og sport som er comme il faut i hjembygda, og ordet HOMO sitter ikke langt inne om du er en sart sjel som sitter i veikanten og lukter på blomster.

For i Norge har kultur blitt en feminin greie, noe damer og ikke menn driver med. Så alle damer og menn som leder den norske kulturen, fokuser litt mer på kjønnsidentitet i reportoiret. La det klinge i pressemeldinger at alle er velkomne i teateret. For ofte er menn en rase som må trues inn i teatersalongene. Ofte unge beilere som utsettes for «kulturtesten» av sine unge kjærester. Og som en venninne av meg sa her forelden: «Jeg kan ikke date en fyr som ikke liker kultur, da er det kjørt!»

Og kjære mannfolk. Det er ikke på nattklubb og singelfestivaler du finner de flotte damene. Ta deg en tur på bokkafé eller på teater. Der finner du dem. Vakre, modne kvinner i alle aldere som er på leit etter meningen med livet:) (smiletegn) Som en teatersjef skrev på Facebook her om dagen: «Vårt teater er byens hotteste datingsted.» For jeg mener, kan man ikke friste menn med flotte kniplinger, så kan man friste dem med det som er inne i dem. Og så kan det jo hende at interessen for kultur våkner?

For kultur er ikke bare grønn astral-te og triste dikt. Kultur er faktisk ganske sexy!

JEG SÅ SKOGEN RØDME.

 Bilde

Jeg tenker på farger.

Alle tenker på farger. Vil gjerne bli forbundet med en farge. Noen vil være røde, noen grønne, andre vil være blå. De fleste vil være blå for tiden, kan det synes. I dag ville skogen være alle farger. Men skogen? Skogen er ikke lenger bare en skog. Den har blitt et must, et statussymbol, et sted du må gå i fritiden for å vise hvem du er, at du er sunn og frisk, at du er en ekte nordmann.  Et sted for å se og bli sett, leste jeg at en venn skrev på Facebook i dag.

Høst. Det er som om alle ting holder pusten. Venter på at årstiden skal snu et blad. At det skal bli vinter. Også landet holder pusten. Vil ha noe nytt. Vil ha forandring. Verden er rød/grønn og sliten, lider av materialtretthet, sier mange. Vi vil at verden skal bli blå!! Lys blå. Mørk blå. Neste sesong er det blått som er in. Isblå. Kongeblå. Blått. Lilla. Ikke skittengrønnt og vulgært rødt. Nei, blått skal det være. Neste år. Neste høst.

Jeg står i skogen. Jeg spør: Skog, hvor kommer alt hatet fra? All forakten? Men skogen har det ikke med å snakke. Den er ordknapp og slipper bare fra seg et lavt sus i trekronene. Kanskje skogen rett og slett ikke bryr seg om hva vi andre kortlivede raser sysler med på jorden? Jeg vet ikke hvor enkelt eller hvor slitsomt det er å være et tre, og man må ikke snakke for høyt med eller til trær. Det kan lett føre til en diagnose. Men jeg klemmer trær i smug. Legger kinnet mot ru bark, hard og myk på samme tid, som en bestefarkjake som forstår alt. Du tre, kan jeg spørre, er det viktig om verden er rød eller blå, jeg mener sånn politisk? Treet svarer ikke. Om trær svarer er man syk i våre deler av verden. Stillhet, stillhet i skogen i dag. Men når jeg går noen skritt innover, kommer ut på en åpen slette og ser skogen litt på avstand.

Det er da jeg ser det. At skogen rødmer.

Ja da , jeg vet alt det der med klorofyll eller hva det heter. Men i dag i skogen var det som om verden forsvant. Som om alle de tingene vi styrer med ikke var viktig. For hva spiller det for rolle om damen har rød eller blå drakt? Solen går opp og ned uansett, og trær vil fortsatt være trær. Tause vesener enn så lenge.

Ja, det er noe med høsten. Når året snur, alt blir gult og bladene begynner å falle til jorden. Man kjenner seg så liten i en skog. Og man begynner å telle år som har gått, og år som kanskje skal komme. Mennesker burde gå mer alene inn i en skog. Ikke bare løpe fort forbi for å vinne tid. Jeg tenker på den gamle eika et sted jeg liker å gå. Den har kanskje stått der i tusen år. Og jeg tenker at om et tre kan stå så lenge, være så taus, så tålmodig, så har den noe å lære bort. Jeg tror trær har forstått noe som vi har glemt. Men jeg skal ikke gå videre i disse baner for slike tanker er på linje med: Hvorfor er vi her? Og da begynner gulvet å gynge. Så, blått eller rødt. Frankly my dear, I don’t give a damn. Men i dag har jeg sett skogen rødme. Og det kommer den til å gjøre på disse tider neste år også, uansett hva som ellers skjer. Noe er gudskjelov evig og uforanderlig.

Har du noengang sett en politiker klemme et tre?

STJERNEKAMP

Vi føler oss ikke helt vel om vi ikke får kvittet oss med et eller to mennesker i løpet av uka.

Er det ikke en politiker, så er det en realitydeltager eller en proff artist som ryker ut i en sangkonkurranse. I går røyk Anneli Drecker ut av stjernekampen på NRK. Jeg satt litt måpende foran flatskjermen mens en av de flotteste stemmene i sin sjanger leverte en gammel Kate Bush-slager der hele opptredenen ble ødelagt av at to dårlige dansere med tomme blikk og i noen triste jazzballettkjoler sto og viftet med armene uten mål og mening og tok fokus fullstendig fra artisten selv.  Og på toppen av det hele må vi lide oss gjennom seansene der Carola «lærer» toppskjiktet av norske artister sangteknikk og sceniske tips.

Selvfølgelig er det stor underholdningsverdi å se Jenny Jensen gå på en smell og drite seg ut mens hun gjør cover av en Lady Gagalåt. Lady Gaga er en knallhard og selvbevist dame fra New York som har kontroll over virkemidlene, mens Jenny Jensen er ei snill mor godhjerta fra Nord-Norge, og aldri skal de to møtes i scenisk forståelse. Og der Jenny’s reportoir stort sett er enkle køntrilåter som går i fire flate, er låtene til Lady Gaga mastodont-hits som i utgangspunktet høres enkle ut, men som krever en stor sceneartist for at de skal løfte seg og leve. Jenny Jensen er et sjarmtroll av klasse, men hun er ingen stor artist, og er sikkert valgt ut for å sprite opp konseptet med litt humor og folkelighet, der store stemmer som Tor Endresen og Rita Eriksen dekker inn seriøsiteten i andre enden av fjøla. Og så tar Tuva seg av rollen som underdogen som går inn og overrasker hver eneste lørdag med sine fantastiske tolkninger av låter i alle sjangere. Jeg heier på henne.

Når alt dette er sagt, jeg liker Stjernekamp. Og jeg har ingen motforestillinger mot at artister er med på dette. Men jeg har to store innvendinger. Hvorfor disse danserne? Ok, i noen nummer fyller de rollen sin, men stort sett er de i veien og ødelegger og tar fokus vekk fra artisten. Ja, jeg forstår at NRK sikkert har tenkt at de skal lage en slags showpakke og at dette skal være mainstream underholdning for hele familien på lørdagskvelden, men da burde de ha jobbet litt mer med hele greia, og gode dansere finnes det flust av i Norge.

Og så er det dommerpanelet. Hva vet rapperen Ravi om sang? Og snurte Ole Evenrud? Den eneste som framstår som ekte og med en slags integritet er den tidligere programlederen av Lydverket Mona ett eller annet. Men ellers, jeg vet ikke? Handler det om å holde liv i egen kjendisstatus, holde seg på tv? Hvorfor kunne ikke NRK ha skaffet et skikkelig ekspertpanel som kunne gi skikkelige tilbakemeldinger, ikke bare «Dette var jævlig kjedelig!» eller «Men kjolen er helt fantastisk!»?? For det er noe helt annet når Andrew Lloyd Webber sitter i et lignende panel i England. Han gir folk «tunge» tilbakemeldinger som er enkle å forstå, ok, tøffe å ta, men han vet hva han snakker om.

Men Stjernekamp er langt bedre en f.eks X-faktor og Idol.

Og her får artistene vist seg i all sin bredde, eller mangel på sådan. Men når det skjærer seg får jeg litt følelsen av «kjente mennesker gjør ting de ikke kan» men det er jo det som er hele konseptet. Og om vinneren vil komme stryket eller svekket ut av dette gjenstår å se.

Nei, jeg holder heller en knapp på TV2’s «Nå gråter jeg litt mens du synger hitlåten min» aka «Hver gang vi møtes.» For det er så deilig med denne roen ved bordet, de blanke øynene, generøsiteten, og ikke minst at noen ikke stemmes ut en gang i uken. For er det ikke konkurranse nok i verden som det er? Men hva vet jeg. «Jenny Jensen tolker Lady Gaga» kan jo bli en sikker vinner på turne? Jeg har faktisk sett «Jennys julete jul» og er varm i hjerterota fremdeles. Den dama byr på seg selv. Og ja, jeg heier litt på henne også! Man skal ikke sparke et menneske med blanke øyne som hele tiden insisterer på å være positiv og glad. Go girl! Det er nok av sure kjerringer og gubber i verden, og mange av dem setter dessverre dagsorden her i lille trange Lykkeland.

Og så heier jeg selvfølgelig mest på Rita Eriksen som kanskje har den største stemmen i hele Norge.

(Og hvorfor dette bildet av Grace Jones? Vel, er det ikke lekkert?)

 Bilde

ET LITE HVITT TREKORS PÅ FJELLET

Svarta Bjørn? Svarta hva? Aldri hørt om, sier du. Ok, jeg skal forklare.

Den gangen toget ble oppfunnet var det like sensasjonelt som nanoteknologien. Plutselig kunne folk suse avsted til det store utland, eller ihvertfall opp til Eidsvoll i første omgang. Så kom Bergensbanen, og Norge ble aldri mer det samme. Vel, nå hyles og skrikes det om at det skal bygges spor for lyntog slik at strekningen over fjellet til Bergen bare blir fire timer og vil bli et fornuftig alternativ til det å fly. Ok, alt dette er sørlige deler av kongeriket. Over til Nord-Norge.

Nord-Norge, da særlig kysten og store handelsteder som f.eks Tromsø var den landsdelen som først ble urbanisert og fikk tråder til kontinentet via havet. De fine fruene i Tromsø gikk i siste mote fra Paris mens det som nå er hovedstaden lå i en usentral bakevje langt inne i en trang fjord. Men Nord-Norge var ikke «koblet på» resten av verden via bakkenett selv om rikfolket levde high life på nes og i fjorder, seilte til Bergen med jektene sine og handlet inn det de trengte. Men så, i 1902 sto Ofotbanen ferdig, og fiffen kunne ta toget fra Victoriahavn (Narvik) over til Kiruna og videre til Stockholm og nedover kontinentet. Og ikke minst kunne man få fraktet jernmalmen ned til havet for å bli fraktet videre. Og som Oscar II sa da banen ble åpnet: Nå har Sverige og Norge fått en ny pulsåre mot verden!

Så får det heller være at kongen glemte å takke alle de som hadde utført den tunge jobben med å bygge togsporet. Menn og noen fåtalls kvinner. Mange av dem ofret livet, ble drept i sprengningsulykker, frøs ihjel eller rett og slett sleit seg ut under de umenneskelige forholdene der oppe i fjellene. Begynner det å ringe en bjelle? Ok? Jeg sier det igjen. Svarta Bjørn? Nei?

Når store ting bygges må arbeiderne ha mat. Og på Ofotbanen ble det ansatt kokker for å sørge for at arbeidskarene fikk næringsrik kost. Stort sett var dette unge piker fra Nord-Norge, men også fra andre deler av landet. En av disse var en nitten år gammel pike fra Offersøy på Helgeland. Hun het Anne Rebekka Hofstad aka Svarta Bjørn. Hun var en stolt staut vakker ung kvinne med ravnsvart hår. Bare 21 år gammel ble hun slått ihjel oppe i fjellet av en sjalu rivalinne. Det sier seg selv at i en unntakstilstand når det gjelder klima og andre forhold, at når det er 98% menn og 2% kvinner er det duket for drama og konflikter.

Det er altså denne unge kvinnen jeg og Bodvar Drotninghaug Moe (komponist) har skrevet en ny musikal om.  Og denne forestillingen er en hyllest til alle arbeiderne som var med på dette. Som var med på starten av det nye Norge, som slet seg ut i et umenneskelig arbeid, og ofret liv og helse. Ja, både stier og jernbanespor gror så fort igjen, og mennesker glemmes så lett. Det vi i dag tar som en selvfølge var ikke en selvfølge en gang i tiden. Nå river vi av oss håret om et tog er fem minutter forsinket, og blir hysteriske om mobilnettet er nede i en halv time.

Under arbeidet med denne teksten har jeg fått ny erkjennelse om at det er viktig å huske de som gikk foran og tråkket opp stiene, la skinnene, utviklet industrien, som bygde landet der jeg har sittet og knattet på min superhippe Macbook Air og kan sende ordene mine ut i verden bare ved hjelp av et tastetrykk. Og her forleden var det en som sa: Kan det bli en god musikal av å legge noen togskinner? Ja, det kan det. Togskinner er et symbol på lengsel. Hugge seg vei gjennom et fjell, lengte etter å finne lys på den andre siden er fine metaforer som utløser gode sangtekster. Vite at noen andre jobber nede ved kysten i et annet land, og en vakker dag skal linjene møtes, er mye inspirenende tankemat for en dramatiker.

Selvfølgelig er historien spritet opp med en spektakulær kjærlighetshistorie. Og ikke minst er den med på å løfte fram kvinnene som var med på dette tunge arbeidet. Historien er stort sett skrevet av menn, om menn, for menn opp igjennom. Dette er et lite håndslag for å hente fram en kvinneskjebne av mange. Kvinner som går i glemmeboken i en verden av   selvfølgeligheter. Av og til blir jeg rasende når jeg hører unge kvinner si: Jeg blåser i kvinnesak, likestilling, og hva skal vi med kvinnedagen? Og jeg blir oppgitt når unge jenter sitter på nettet og blogger om fjas og legger ut halvnakne bilder av seg selv mens vår egen historie renner ut med badevannet.

Så, Anne Rebekka Hofstad aka Svarta Bjørn! Neste år går hun ut på scenen i musikalen om seg selv i regi av Stein Winge. Sammen med 14 skuespillere og til ny musikk av Bodvar Drotninghaug Moe vil hun fortelle deg hvordan det hele gikk til. Hennes liv var ingen søndagstur. Og oppe i fjellet ved Abisko står det et lite hvitt trekors igjen etter henne. På dette ydmyke lille korset står det: Anne Norge. Men nå får hun altså sin egen musikal. Premieren er 16. mars under Vinterfestuken i Narvik der det hele begynte. Produsent er Nordland Teater. Regi: Stein Winge. Scenografi: John Kristian Alsaker. Kostymer: Karin Sundvall. Koreografi: Lars Jacob Holm. Svarta Bjørn spilles av Ingvild Holthe Bygdnes. Resten av castet offentliggjøres ganske snart.

Foto: Maiken Johansen/Nordland Teater

Ingvild Holthe Bygdnes og Stein Winge.

Bilde

NORDNORSKE JUNGELTROMMER

Bilde

Foto: Bjørn Leirvik.

I GÅR SÅ JEG NORDLAND TEATERS VERSJON AV JUNGELBOKEN.

Av med hatten, selv om dette er en høyst inhabil «anmeldelse» av en forestilling der gode venner og kolleger lyser på scenen. Nok en gang viser mitt «eget» teater at de mestrer øvelsen musikkteater/musikal på sin forholdsvis lille scene. Denne gangen er det veteran Trond Lie som har satt i scene, og resultatet er særs vellykket der ensemblet imponerer over hele fjøla, fra jungelens siste skadeskutte tiger ned til minste sommerfugl.

Nordland Teaters JUNGELBOKEN er full av god musikk.

Stor sett er sangerne stødige og flotte. Frank Robert Andreassen fyller scenen med sikker tigerpondus og kraftfull stemme. Johanne Fossheim åler seg rundt på scenen med sensuell stemme og funklende øyne som slangen Ka, og Hilde Stensland og Stein Hiller Elvestad er et helt lite stykke i stykket som to gribber med ubetalelig kroppspråk, lavt blodsukker og sleazy undertekst i punchlinene. Det er gøy for unga, men like gøy for oss voksne som oppfatter alle lagene i den spenstige dialogen. Kristian B Winther er en kamelon som blir rosa når han blir stressa, og når det skjer mot slutten av forestillingen er det ikke til å bære. Han er kostelig og ser ut som ei dårlig stappa julepølse der han defilerer over scenen i all sin rosa prakt. Og i tillegg synger han som ei kule når han gjør cover av en gammel Boy Georgelåt. Roger Opdal Paulsen viser seg som god skuespiller med mange karakterskift som svart panter, og Johannes Winhter Farstad er proff til fingerspissene som den vaggende pelsdottbamsen Baloo, også han vokalist av klasse. Og på toppen av det hele tar de fire danserne fra breakegruppa ABSENCE fra Bergen kaka. De er noen smidige og sexy scenedyr som tar scenen hver gang de viser seg, enten som sommerfugler, apekatter eller lysende insekter i jungelnatten. Hatten av for dem også! Og gutten som spiller Mowgli fyller også rollen godt.(Eiric Mubarak Lien)

I går var det en liten gutt i salen som ropte i applausen: Å, kan de ikke spole tilbake og spille en gang til! Og ja, det hadde den tålt. JUNGELBOKEN på Nordland Teater er musikkteater for barn i alle aldre, flott levert av fylkets eget teater. Og lampen lyser rødt for uendelig mange forestillinger i ukene som kommer. Etterpå drar forestillingen ut på turne. Jeg anbefaler den på det varmeste. Men som sagt, dette er en høyst inhabil «anmeldelse» av egne venner og kolleger. Men i dag er jeg stolt av «mitt eget» teater som har levert en vare av ypperste klasse. 1000 takk til fineste folka. Noen av dere er så jævlig bra at det er skikkelig irriterende!

KJENDIS?

Kanskje man burde bli kjendis?

Jeg mener sånn skikkelig kjendis som alle snur seg etter på gaten? Sånne som får et rom til å utstøte et høyt gisp når de gjør entré. Som sitter i alle tv-sofaer og snakker om krig og fred. Som blir ringt opp på morrakvisten og blir bedt om å uttale seg om årets fredsprisvinner på grunn av at de har deltatt i Robinson-ekspedisjonen. Bli en åpenhjertig og folkelig smørblid fyr som forteller Allers og Norsk Ukeblad om urinlekkasjer og samlivsbrudd, gikt og selvmord? Rett og slett bli en rød løper sliter, en VIP som får oppmerksomhet og en masse fordeler bare fordi man har vært på tv, men ikke gjort en damn dritt?

I egne øyne er jeg en D-kjendis.

Jeg er på «har ikke vi møtt hverandre før-stadiet» eller «bodde ikke du på Torshov i gamle dager?» Så jeg er ikke særlig kjent selv om jeg har skrevet fjorten helaftens teaterstykker og spilt sikkert femti roller på teater. Og ja, jeg har vært masse på tv. Jeg har spilt i dramaserier, sitcoms og vært nisse i en realityparodi. Jeg har forsørget meg på kultur i førti år. Men jeg er ikke kjendis. Og jeg har aldri villet bli kjendis. Og sånn sett har jeg vel gjort for mye for å kunne bli det om jeg hadde villet. For i Norge er det så lett å bli kjendis. Du trenger f.eks bare å ha litt dårlig engelsk i et refreng under Melodi Grand Prix og synge «my hard» istedet for «my heart» og vips, så får du eget program på tv. Eller om du ser ut som ei Barbiedokka som har fått en trykk-koker på kjeften og snakker med babystemme, så får du eget program der NRK leter etter mora eller faren din ett eller annet gudsforlatt sted i verden.

Men noen ganger føler jeg en slags trang til å være kjendis.

At jeg våkner opp til en forside i VG som forteller verden med krigstyper at jeg har en stor vorte på penisen min. Og at jeg blir invitert til alt fra Førkveld til Skavlan for å fortelle om denne vorta som hele Norge er opptatt av. Og så blir det mer skriverier, og jeg får kallenavnet VORTE-SVEN i alle kanaler. Og så får VORTE-SVEN eget program på tv der han hjelper traumatiserte mennesker med å forbedre hagene sine, eller er program med syngende hunder, katter, marsvin eller noen annet tacky. Og når jeg har vært kjendis sånn ca to år så vil jeg lekke til Skavlan at jeg har skrevet en haug med teaterstykker. Og alle vil bli meget forskrekket. Og VG vil skrive: VORTE-SVEN HAR LURT HELE NORGE I ÅREVIS, ER EGENTLIG DRAMATIKER!!! Og når de ringer for å be meg om kommentar sier jeg: Ingen kommentar!

Nei, jeg vil ikke bli kjendis.

Jeg vil heller være han som kanskje bodde på Torshov i gamle dager, eller han noen tror de har møtt i et selskap. For det er noe trist med kjendiser som har blitt kjendiser for ikke å ha gjort en dritt. Jeg tenker på hun lille dvergen som var inne i Spielberg’s ET som Armestead Maupin skrev romanen «Maybee the moon» om, hun som alle elsket, men som ingen visste hvem var. En sånn kjendis vil jeg i så fall være, en som forfører en hel verden uten å vise ansikt. Ikke en sånn som sitter i en tv-sofa og renner svada om politikk og slanking bare fordi jeg lekte bonde på en liksombondegård og var den som greide å sage en vedkubbe i to først.

Ok, jeg var litt A-kjendis da jeg var med i første sesong av Hotel Cæsar og en fremmed dame holdt på å rive av meg den ene armen på trikken og skreik i øret mitt: «I GÅR VAR DU FÆÆÆÆL!!!» Nei, takke meg til et stille liv som dramatiker der du reiser rundt og har opplesninger for godt voksne damer som lytter med stjerner i øynene og sier etterpå: «Når jeg hører deg lese tenker jeg at du skriver om meg og mitt liv.» Men for all del, jeg kunne nok ha latt en replikk falle om noen hadde ringt og spurt om dette og hint. Og jeg er talefør nok til å slå fra meg i Nytt på Nytt. Men jeg får takke meg selv her jeg sitter i mitt hus ved havet. Jeg er ikke så taktisk som Linnie Meister, sikkert ikke så smart heller.

Bilde