NATT TIL MØRK MORGEN.

Når jeg skriver om empati, om det å vise solidaritet og om å dele her på denne bloggen holder mange et ekstra godt grep om egen lommebok. Det sier noe om hva som regnes som verdier her i dette landet. Men empati koster ingen penger. Ikke solidaritet heller. Om du ikke vil gi, ikke vil dele med deg, så kan du gi et smil, en utstrakt hånd. Det er helt gratis. Å gi penger er et valg. Og alle må få lov til å velge det selv. Men å legge sten til byrden og tråkke på og hate de som allerede ligger nede er en mekanisme jeg ikke helt kan forstå nødvendigheten av.

For jeg hører stadig syke nordmenn ynke seg i den offentlige debatten om at de ikke blir sett, ikke blir tatt vare på, ikke får den respekten og behandlingen de har krav på. Ja, for vi lever i et land der vi har krav på ting fordi vi bidrar via skatteseddelen. Og vi vil alle bli sett, verdsatt og få det vi har krav på. Men noen ganger blir vi ikke det, og det er forferdelig når vi opplever det. Særlig når vi er som svakest og ikke har krefter til å heve røsten for å bli sett og hørt når dagen er mørk, og bare det å komme seg på beina kan være som å krysse et verdenshav.

Det er grusomt for et menneske som har vært selvhjulpent et helt liv å måtte ta i mot hjelp. Oppleve at helsen svikter eller at økonomien raser sammen. Det er nedverdigende og knusende for sjelen. De fleste av oss har gått i veggen og fått oss en på kjeften her i livet. Og jeg kan ikke forstå annet enn at tiggere som sitter i regn og frost har det samme følelsesregisteret som alle andre mennesker? Jeg har selv vært så fattig en gang i livet at jeg måtte stjele mat i butikker. Har måttet velge om jeg skulle kjøpe brød eller dopapir. Jeg har samlet flasker en gang for lenge siden. Nå, som jeg tjener godt og er en av de priviligerte som ikke alltid behøver å se på prisen synker det fremdeles et sted dypt inne i meg når jeg ser disse ynkelige menneskene som sitter på en pappbit på gaten med et krus foran seg. Jeg husker følelsen fra den gangen jeg ikke hadde noe, da det var ingen fremtid, og natten bare var tid som tikket mot en enda mørkere morgen, og dagen bare var angst.

For noen mennesker lever i land der det ikke går an å jobbe seg opp fra fattigdom til normal levestandard, der det ikke finnes trygd eller andre velferdsgoder. Og derfor søker de lykken andre steder. Tilfeldigvis ble dette landet et av målene. Vi har selv vært fattige, og vi burde huske. Og mange gjør det, og mange gjør det ikke. Jeg ser ikke ned på mennesker som ikke gir, men jeg forakter deg som tråkker på folk som er uten forsvar, uten rettigheter og muligheter. For som jeg sier, et smil er gratis, et ømt blikk, en liten prat. Vise at man ser, hører og forstår.

For hva er det vi alltid sier etter en stor krise? «Hadde jeg ikke hatt alle de gode menneskene rundt meg når det blåste som verst ville jeg ikke ha sittet her i dag!» Ja, alle trenger noen. Særlig når alt håp er ute.

Har du prøvd å lukke øyene, drømme deg inn i denne situasjonen; at du satt alene igjen på et fortau når alle menneskene gikk hjem til sine varme trygge stuer, at du visste at det skal gå åtte timer før dagslyset kommer tilbake, at det begynte å snø, at kulda begynte å sive inn gjennom det tynne tøyet ditt? Følg hele denne tankerekken til veis ende. Legg noen mynter på bordet, se på dem og finn ut om du klarer deg uten dem før du slukker lyset og drar dundyna over deg med en bønn for deg selv og dine kjære på leppene. Selv gir jeg, når jeg kan og vil. Man sover godt om natten av det faktisk. Kall det gjerne investering i egen samvittighet. Men det er ikke rettferdig at jeg har råd til å kjøpe et par sko til syv tusen mens andre ikke har noe som helst. Ja, jeg har jobbet rævva av meg for å komme dit jeg er nå. Men så er jeg født i et land der en klassereise er mulig. Men uansett, om jeg skulle bli styrtrik, jeg vil alltid huske det jeg kommer fra. Ydmyke bønder og fiskere som gikk stille gjennom livet. Mine forfedre som spinket og sparte, vendte på hver krone for å få endene til å møtes. Som lærte meg evnen til å vise empati og solidaritet. De fleste av oss har den samme historie her i dette lille landet i verdens avkrok. Det er ingen grunn til å få anfektelser.

Advertisements

2 kommentarer om “NATT TIL MØRK MORGEN.

  1. Takk for at du skriver dette. Det trengs stemmer som deg, og jeg ser du har vært, og jeg har vært der, da det var ingenting igjen, annet enn smuler, og man måtte innordne seg på måter, man bare kan drømme om. Nei, sånt glemmer man ikke, og jeg deler dine tanker rundt dette, og ja, jeg gir når jeg har mulighet.
    Bibbi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s