UNNSKYLD AT JEG SKRIVER.

Jeg har skrevet og fått oppført 14 teaterstykker. Det har vært en lang reise som har tatt nesten 20 år.

Nå forsøker jeg å skrive for fjernsyn/film, og reisen har såvidt begynt. Selvfølgelig hadde livet vært enklere om jeg hadde fortsatt med det jeg vet mest om, nemlig teater. Teater er det eneste jeg har jobbet med i livet. Men jeg er skrudd slik sammen at jeg blir trigget av ting jeg ikke vet om jeg får til. Jeg må finne ut av det, se om jeg fikser det.

Mitt møte med film og tv-verdenen har vært så som så.

På teateret får du stort sett komme innenfor døren for å legge fram prosjektet ditt.

Og et ja eller et nei sitter ikke så langt inne. Men når du f. eks søker NFI om støtte til utvikling av en manusidé må du sende en digital søknad, og så får du et tørt svar på en to tre linjer i en mail om at søknaden ikke er innvilget eller evt det motsatte. Når avslaget kommer får du ikke detaljert beskjed om hvorvidt hele manuskriptet stinker, hva som er styrken eller svakheten i det. Et par ganger har jeg fått hyggelig beskjed om at jeg er «flink» til å skrive og at jeg «tydeligvis kjenner» det miljøet jeg skriver om. Vel, jeg søker ikke NFI om penger for å få høre at jeg er flink til å skrive. Jeg vet at jeg er skrivefør. Jeg søker for å få vite om denne teksten har livets rett, om den har muligheter, og om bør tas videre til filmduken.

Hvorvidt konsulenten liker historien  burde ikke vedkomme saken. Men man møter hele tiden smaksdommere i det offentlige systemet. Og hvorfor skal jeg som dramatiker ha tillit til en konsulent som bruker egen smak som grunn for å avvise det jeg har skrevet? Hadde det ikke vært mer redelig å svare tilbake at denne tematikken, dette stoffet pirrer ikke meg, men det er godt skrevet, så jeg sender det videre til en annen konsulent?

I Danmark kvitter man seg mer og mer med dramaturger og manuskonsulenter. Forfatterne er adelskapet i tv-produkjsonen. Sjefen for NRK Drama og hans hoff har vært hos danskene for å lære, og konkluderte med at det var mye fint å se og høre i Danmark, men her i Norge har vi vår egen måte å gjøre det på. (i følge Rushprint)  Ok?

Men hvem besitter historien? Det er forfatteren. Det er forfatteren som får idéen, som tenker de lange tankene, som har visjonen, som først ser bildene i eget hode, som kjenner på stemningen, som tenker på konkrete skuespillere og ansikter når han sitter ved skrivebordet. Og når han skriver tenker han ikke på rating, på seere, på sendetid, marked eller profil. Han jager historien til historiens ende. Og til slutt ligger teksten der og skal møte verden.

Og da kommer synserne på banen med alle sine spørsmål. Hva slags sjanger er dette da? Hvem er det skrevet for? Er det drama? Er det krim? Er det feelgood? Kan du ikke gjøre dette litt mer happy? Er ikke den kvinnelige hovedrollen litt for eh, ukvinnelig? Kvinner er da ikke slik? Kan du ikke legge dette til Norge, det blir så dyrt å filme i Paris? Og forfatteren sitter som en skygge av seg selv etter kanskje ett eller to år ved skrivebordet og opplever at ingen er opptatt av fortellingen men bare hva den skal selges som og hvordan den skal tilpasses markedet. – Men kan du ikke skrive noe a ala Berlinerpoplene da? sier produsenten. Nei, sier forfatteren, det kan jeg ikke, Berlinerpoplene er blitt skrevet og sendt, jeg vil skrive dette.

Og da sier produsenten tusen takk, ikke ring oss, vi ringer deg. Og resten er stillhet.

Men nå vet vi altså at en av grunnene til at dansk tv-drama slår så veldig er at forfatterne har kommet på banen, at de er sluppet inn i makthirarkiet rett ved kamera. At de får lov til å blande seg opp i foto, casting og viktige fagfelt du ikke må pirke borti i Norge der vi tviholder på maktposisjonene og  «har vår egen måte å gjøre tingene på!»

Kanskje vår måte å gjøre tingene på er feil? For vet en produsent mer om historiefortelling enn en forfatter? Vet en manuskonsulent mer enn forfatteren? Men det er merkelig nok de som aldri har skrevet et eneste ord som mener, tror, synser og vet mest om å skrive i Norge, er det ikke?

Vel, jeg er ikke sint, jeg er bare veldig veldig skuffet.

Og på den annen side selges kinoene til pengemakta slik at de små filmene ikke slipper til. Alle de gode lavbudsjettfilmene som ikke orket å forholde seg til systemet i NFI og bransjen ellers. Filmer som via trang fødsel og motarbeidelse fra miljøet får oppmerksomhet på festivaler i utlandet. Så, etter min korte reise som filmforfatter har jeg en teori på at bransjen er mer opptatt av å holde på sin egen måte å gjøre det på enn å slippe fram de unike historiene som kan gjøre norsk film og tv-drama til det den bør være. En sterk og tydelig stemme som forteller verden hvem vi er. «Som du ser meg» er et hederlig unntak.

Men om det først og fremst handler om troféer og inntjening. Så er det bare å si det rett ut, er det ikke det?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s