HJEM TIL JUL

 

God morgen? Vel, alt er relativt.

Våre respektive morgener ser vel høyst forskjellige ut vil jeg tro? Selv sitter jeg her med en kaffe og knatter som sedvanlig på tastaturet. Vinteren har satt klørne i hovedstaden og himmelen er koksgrå der ute. Og helt plutselig kjenner jeg at jeg at jeg gleder meg til jul. Ja, vi har flyttet til et hus i nord. Jeg har fått et bord jeg kan sitte ved når jeg skriver, et vindu med utsikt til fjord, fjell og høy himmel. Nye store rom som skal flyttes inn i med liv og sjel. Hvor skal juletreet stå? Jeg tenker slike enkle deilige tanker i dag. Amaryllis og hyasinter. Tente lys og trygghet. Nå skal det bare spilles litt mer teater, noen få konserter, reises litt til, så er det hjem til jul. Og etter jul skal jeg være skuespiller på «mitt eget» teater i hele vinter og vår. Det skal bli fint.

Det er merkelig å jobbe i Oslo nå når jeg ikke bor her lenger. Bare det å se 37-bussen gjør meg litt melankolsk. Jeg har ikke de fine rommene i det røde sveitserhuset lenger, ikke den deilige hagen med klatreroser og ripsbusker heller. På Kampen har noen andre flyttet inn, og jeg  håper de ikke skjærer ned rosene før de er helt sikre på at det ikke kommer nattefrost. Vel, roser er hardføre, finner sine veier mot lyset hvert eneste år. Og om temmet natur glemmes av menneskehender vokser den seg tilbake til sin egen ville fasong, naturen er smart sånn sett, den tilpasser seg bedre enn mennesker.

Jeg tror det er smart å flytte på seg, brenne noen broer og gjøre ting du egentlig ikke tør.

Jeg har røttene mine nordpå, og nå vender jeg tilbake til dem. Da jeg søkte til hovedstaden for veldig lenge siden hadde jeg ingen annen plan enn å komme inn ved teateret. Jeg husker jeg gikk av toget på gamle Østbanen, vandret engstelig gjennom gatene til jeg kom til ærverdige Nationaltheatret. Der stilte jeg meg opp foran mester Ibsen og hvisket lavt: «Her er jeg!» Mesteren sto der med en due på sitt kloke hode og så ikke nevneverdig imponert ut.

Nå har det gått fire tiår. I går gikk jeg forbi mesteren igjen, jeg stilte meg ikke opp og sa noe som helst, men jeg kjente blikket hans i ryggen der jeg gikk bortover i Studenterlunden med mitt fjortende teaterstykke i vesken. Jeg skulle vel egentlig ha sagt «takk, det var du som startet det hele» men jeg gjorde ikke det. Voksne menn bør ikke stå foran landets hovedscene å snakke høyt med døde menn på en sokkel, kjentfolk kan jo tro at det er restene av en ukelang fyllekule de ser.

Nei, livet ble ikke det jeg håpet på der jeg gikk av et tog for lenge siden, det ble mye bedre. Men en flamme ble tent da jeg så teater for første gang. Jeg var fjorten år og så Riksteateret spille Ibsen. Og siden det møtet har den flammen holdt seg levende. I teateret fant jeg et sted å høre til. Nå sitter jeg her og tenker på den tiden vi lever i, der kultur ikke verdsettes eller støttes av alt for mange politikere slik den bør. At det finnes søkende sjeler blandt oss som leter etter et sted å høre til, unge mennesker som leter etter sin vei. Men når jeg er i teateret og ser alle de unge som fyller salene tenker jeg at det finnes håp for kulturen. For når vi har hus og mat, når velstanden øker søker mange av oss etter noe dypere etter en stund.

Jeg fant kunsten da landet vårt var et helt annet enn det det er nå, den gangen Norge var lite og lukket. Og her jeg sitter ved enden av en tankerekke som begynte med en lengsel etter jul tenker jeg at jeg er heldig som får oppleve at mitt eget land er i endring. At det som en gang var forvandles til et brokete lappeteppe av mange kulturelle virkeligheter som evner å leve side om side, og at det er brytning og hard debatt i kultursektoren. Det er sunt. Og bare slik kommer vi videre.

Ok, hvor juletreet skal stå finner vi nok ut av.

Fire dager til i hovedstaden, så sier jeg takk for meg, og teppet går opp for nye akter i dette merkelige skuespillet som ble mitt liv. Jeg spiller fremdeles hovedrollen i det, og jeg er alle dramaturgers drøm. Min karakter startet et sted, gikk seg vil, fant tilbake, har endret seg underveis, tatt noen meningsløse men ikke unyttige stikkveier, noen twist and turns, ikke alle scenene har vært like vellykkede, men han er stadig underveis mot noe han ikke helt vet hva er.

«Slutten er alltid verst» skrev August Strindberg da han reflekterte over sitt forfatterskap. Ja, jeg vet. Men vi får ta den når den kommer. Om det blir paljetter eller sakrale toner, jeg vet ikke. Vi skal nok finne ut av det.

Ps. Tror juletreet skal stå borte ved de store vinduene som vender mot fjellene. Ja, det blir fint.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s