TRUSLER MOT OSS ALLE?

Politisk redaktør Harald Stanghelle skriver i en kronikk at «trusler mot journalister er trusler mot oss alle» og det kan jeg være mer enn enig i. Her om dagen fikk Nina Johnsrud i Dagsavisen heder og ære for sitt mot som gravende journalist. Dette synes jeg også er veldig bra. For pressen skal tørre uten å frykte for sin egen sikkerhet.

Men så kan man spørre seg. Hvorfor skjer dette så sjelden? Hvorfor blir ikke journalister truet oftere? Kan det være fordi svært få i pressen jager de viktige sakene? For du blir ikke truet på livet om du produserer endeløse saker om at Trond Giske har venner eller at Åslaug Haga ikke har betalt skatt av et stabbur eller hva det nå er pressen til stadighet graver i?

Jeg har observert pressens rolle som aktør med stor uro i de siste årene.

Toppsakene blir stadig mindre relevante. Og pressens selvhøytidlige oppfattelse av seg selv er noe mange av oss både diskuterer og skratter av i selskapslivet. For når pressen stadig duller og daller med uviktige saker som de fleste av oss ikke bryr oss om blir rommet for hva man kan skrive stadig trangere. Og det ligger også  i politikkens natur å ha fokus på de små uviktige tingene slik at de store alvorlige ikke blir avdekket. Og når pressen følger på bidrar de til at dette blir legitimt. Slik blir de uviktige tingene viktige, blåses opp, og når en enslig svale i pressen setter bjelle på katten kalles det mot og styrke.

For om alle journalister hadde vært like modige og uredde kunne vel ikke hele pressen blitt utsatt for daglige trusler, våknet opp til kuler gjennom vinduet osv? Jeg har sluttet å lese de fleste papiraviser for lenge siden, vel, jeg sjekker dem ut på nett, men når jeg går inn for å se hva som skjer møtes jeg av pupper og lår, kjendisers opp og nedturer, slanketips og annet fjas. Så er det rart at det skal lite til for å bli truet i dagens pressevirkelighet?

Jeg er skribent og dramatiker. Jeg har en blogg. Når VG av og til legger den ut på nettet vet jeg at helvete er løs. Sist skrev jeg noe positivt om romfolket. Og i kommentarfeltet ble jeg titulert som Qusling og det som verre er. Noen av kommentarene var så ille at jeg så meg over skulderen i ett par dager. Selvfølgelig er det selvvalgt å blogge, og jeg vet godt av de er mye gærne folk der ute som trigges av visse ord du bør unngå når du skriver blogg. Men når de fleste blogger om cupcakes og sminke skal det ikke mye til før bloggen din oppfattes som modig og kontroversiell. Er du med?

I går hadde Dagbladet eller var det VG, en sak om at en viss mann med et skummelt skjegg fikk støtte fra NAV. Da tenker jeg, er disse pengene fra NAV viktigere enn å komme selve problemet med trusler mot vår sikkerhet til livs? Og skal NAV sile ut potensielle terrorister og andre farlige individer før de gir penger? Og hvordan skal det gjøres? Hva pokker er det avisen mener? Men pressen lager for tiden alt for ofte hypotetiske «set ups» der leseren dras i en retninger som fører til forkludring og tåkelegging av vanskelige problemstillinger.

Her om dagen skrev ABB et klagebrev til myndighetene om soningsforholdene der han sitter, og dermed fikk folk og fe vann på mølla. Og på nettet flommet dritten i store elver om hva de kunne tenke seg han skulle få som svar og takk for sist. Poenget mitt er, hvorfor graver ikke pressen mer i mekanismene som skapte denne massemorderen? Hvorfor trykker man ikke hardere på disse som spyr gørra si ut i kommentarfeltene i avisene? Er man for redd for sin egen sikkerhet? Og hvorfor blir jeg selv kalt landssviker og Qusling bare fordi jeg skriver at de som sitter på gaten og tigger også er mennesker med det samme følelsesregisteret som alle oss andre? At jeg blir kalt en JÆVLA SOPERSOSIALIST fordi jeg lurer på hva som hendte med empatien? Ja, Nina Johnsrud er sikkert modig og uredd, og ære være og kudos til henne for det. Men en svale gjør som kjent ingen sommer. For som regel kommer det alltid en kjendis i veien som fjerner de viktige sakene fra forsidene. Men det er vel strengt tatt viktige hva som skjer av dramatikk på parketten i Skal vi danse? Og selvfølgelig også at journalistfiffen får sitte i fred og klappe hverandre på skulderen når dagens dont skal oppsummeres på Twitter? Wake up and smell the coffee!

Av og til lurer jeg på om det er pressen selv som er den største faren i dette overflatiske samfunnet vi lever i.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s