OPP FRA PAPIRET, UT PÅ SCENEN.

Ingvild Holthe Bygdnes som Anne Rebekka Hofstad (Svarta Bjørn)

Jeg venner meg aldri til det. Selv om det er fjortende gang jeg ser et eget stykke dramatikk går til scenen, nei, jeg venner meg aldri til det. At det du har sittet og slitt med alene ved et skrivebord plutselig materialiserer seg foran øynene på deg. Når koreograf begynner å fortelle meg hva han har tenkt, når maskøren kommer med innspill, kostymedesigner står foran deg med skisser og stoffbiter. Du er litt sånn nybakt far på fødestuen mens barnet trilles ut av rommet og et hoff av mennesker duller med det før det skal sendes ut i verden. Det er vakkert og litt trist, men det er slik det må være når en tekst løfter seg opp fra papiret og blåses liv i, når karakterene blir levende rett foran øynene på deg.

«Svarta Bjørn» er et stykke nordnorsk historie.

Da Ofotbanen mellom Narvik og Kiruna sto ferdig i 1902/3 sto Kong Oscar og hans dronning på perrongen og klippet snoren, men han glemte å takke arbeiderne som hadde gitt blod, svette og tårer for at denne nye pulsåren mot verden kunne bli virkelighet. Nordområdene ble koblet på resten av verden vi landjorda, og folk og malm kunne fraktes fra kyst til kyst og videre ut i den store verden. Og rallarne og alle kokkene på banen ble spredd for alle vinder, og mange av dem døde der oppe i fjellene under arbeidet. Den unge kokka Anne Rebekka Hofstad var en av dem, en unge pike fra Helgeland som dro ut for å søke lykken er blitt et symbol for alle disse som slet seg ut og døde under arbeidsforhold som ikke kan kalles for annet enn untakstilstand. Men slik har det alltid vært, folket sliter, og de høye herrer tar æren.

En av grunnene til at denne gamle historien pirret meg er at jeg ville løfte fram alle kvinnene som søkte seg til Ofotbanen. De kom fra alle kanter av landet, fra Sverige og Finnland. Som oftes jobbet de som kokker. Det var hardt og stritt, et knippe svært unge jenter sammen med alt for mange råtasser av noen menn. Legenden sier at Svarta Bjørn ble slått ihjel i et sjalusidrama oppe på fjellet, men man vet ikke sikkert. Men et kjærlighetsdrama er manna fra himmelen for en dramatiker, så jeg beit på det agnet. Og dette er ikke «sannheten» om Svarta Bjørn, det er en diktet historie. Selv historikerne strides om Anne Rebekka Hofstad virkelig var Svarta Bjørn.

Men som sagt, jeg venner meg aldri til det.

Nå sitter jeg med fjorten konkrete skuespillernavn, med Stein Winge på regi, og det beste av det beste i alle fagfelt i crewet, og i januar begynner prøvene. 16. mars er det premiere under i Narvik under Vinterfestuka. Nordland Teater er produsent. Da skal Anne Rebekka Hofstad i Ingvild Holte Bygdnes tolkning gå ut i scenelyset og synge til Bodvar Drotninghaug Moes nykomponerte musikk:

Æ va her, vi la stein på stein

Det va is, det va marg og bein

Det va sno over Rombakk elv

og kvelden va mørk og sein

I fra sør og nord, vi ranka oss

med våpen, spett og bor

og mot fjellene vi sleit og sloss

vi la veien gjort av stål

og Västerhavet var vårt mål!

Slik drakk vi Nordens skål!

Slik drakk vi Nordens skål!

Det gjaldt å holde fast

og aldri, aldri sakke bak

Mens håpet stadig brast,

og bare himmelen var tak

Her dugde ingen tvil

Her var det bare gå og gå

Vi la veien gjort av stål

og Västerhavet var vårt mål

Slik drakk vi Nordens skål!!

(Tekst: Sven Henriksen. Musikk: Bodvar Drotninghaug Moe)

Advertisements

En kommentar om “OPP FRA PAPIRET, UT PÅ SCENEN.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s