I DAG ER VI ALLE KALKUNER

I dag ligger 50 millioner av disse tynt an.

Hvert år rundt Thanksgiving benåder den amerikanske presidenten en kalkun.

Det forhindrer ikke at 50 millioner av disse fuglene av fasanfamilien finner seg selv på bordet med små hvite papirmansjetter rundt føttene og buken stuffet med all verdens lekkerier. I fjor var jeg i Atlantic City og feiret Thanksgiving med mine venner fra Puerto Rico, og det var et festmåltid jeg aldri kommer til å glemme. Ikke nødvendigvis fordi maten var så god, snarere at det var alt for mye mat, og at familiens overhode, moren, truet meg til å forsyne meg tre fire ganger. Så uten å mukke satt jeg og spiste potetstappe gratinert med marshmallows, maispudding og poteter stekt i hjerneslag til det tøyt ut av ørene på meg.

De er et syn å være i USA rett før Thanksgiving, se hvordan amerikanerene køer seg foran slakterbutikkene, og menn og kvinner piler gjennom gatene med de store beistene av noen fugler under armen. Uten kalkun stopper Amerika på den fjerde torsdagen i november. Og det er ganske så vakkert å sitte ved et amerikansk matbord denne kvelden, for her handler det om å takke, holde taler, ikke snakke om vanskelige ting, aldri politikk. Hos mine venner var det snørr og tårer. Du sitter midt i et latinamerikansk såpedrama der alle holder tale, hulker og kaster seg rundt halsen på hverandre mens de forteller hvor høyt de elsker hverandre. Ganske så uvant fra et menneske fra Norge første gang du opplever det.

Kalkun er mest utbredt i Nord-Amerika og på Yucatanhalvøya samt Guatemala. Og de spanske erobrerne tok den til Europa for cirka seks hundre år siden sammen med tomaten. Her i Norge har den fått feste som spise på julaften eller ved nyttår.

Jeg lager kalkun en gang i året. Men jeg fyller den ikke, jeg deler den i to og legger den flatt i en langpanne sammen med poteter og gode grønnsaker, hele kinesiske hvitløk, løk og urter. Så heller jeg over litt hvitvin og baker hele herligheten i stekovnen. Slik blir kalkunen jevnt stek og aldri tørr. Har prøvd den tradisjonelle måten med stuffing og alt det der, men jeg synes det blir tørt og fælt. Til min oppdelte kalkun serverer jeg cranberry-saus og om jeg ikke har potetene i ovnen lager jeg potetstappe, og selvfølgelig rosenkål som fast følge. Fint og skjære noen skråsnitt i kalkunen så stekes den lettere helt inn mot beinet. Og jeg pensler den med en blanding av smør og honning. En gang hadde jeg sweet chili-saus i penslingen, og det var helt fabelaktig, dog litt asiatisk. Jeg har også bakt epler sammen med kalkunen i formen. Godt det også. Men den triste Walldorfsalaten kan jeg styre meg for. Prøv heller en frisk og litt syrlig fruktsalat, og evt en sherrysaus.

Dear friends in USA, happy Thanksgiving. Og til oss her hjemme, ha en fin dag.

Og i morgen er det Black Friday over there, en handelsdag da folk står opp i otta for å kapre de beste tilbudene i butikkene. Vel, her i Mo i Rana tente de julegrana to uker før tiden, så vi er ikke så verst vulgære her på berget heller.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s