DET ER LOV Å PRØVE SEG STAKKAR….

DUNDERLAND Foto: Fredrik Holmin

Det pågår en debatt om norsk film, om mangfold og sentralisering. Det er blitt sagt at norsk film stort sett lages av hvite menn bosatt i Oslo, og at fanden hjelper sine. Jeg vet ikke, jeg er ikke så involvert i filmmiljøet, men jeg har fulgt det tett i mange år, og i disse dager spiller jeg en bærende rolle i en ny norsk film som ikke har mottatt støtte av det offentlige apparatet, og som nå sliter meg å få kinovisning bortsett fra i Nord-Norge der den er laget. I går ble tre fulle saler revet vekk på to timer. Filmen heter DUNDERLAND og er laget av duoen Finn Erik Rognan og Nils Johan Nesse.

Under vårpresentasjonen av nye filmer på Filmens Hus overhørte jeg denne replikken fra en sentral person i maktpyramiden i filmmiljøet: «Ja ja, det er lov å prøve seg stakkar!» etterfulgt av megetsigende blikk i kretsen som løftet kanapéene til munnen mens smalltalken gikk lett i foajeen. Jeg snudde meg og gikk tettere på dem og sa: «Hei, jeg heter Sven Henriksen og jeg spiller i den filmen dere nettopp snakket om, og ja, det er lov å prøve seg, er det ikke det vi alle driver med?» Jeg ble stående å stirre på fem åpne munner, fem menn i sin beste alder som ikke helt visste om de hørte det de hørte. Så sa jeg «Ha en god dag, og lykke til med de nye filmene deres, det blir sikkert fint!»

Siden jeg jobber mest med teater, som dramatiker og skuespiller skriver jeg dette uten redsel for repressalier. Nei, jeg er ikke paranoid. Jeg har hengt med i kulturlivet i Norge i fire tiår, og jeg vet hvordan filmbransjen fungerer. Det er tette skott og det bygges nettverk, ikke noe galt i det, men det jeg misliker er hvordan alt som lages utenfor rammene oppfattes som amatørmessig, og om det blir en suksess blir det regnet som en trussel. Og det jeg misliker aller mest er hvordan provinsen latterliggjøres av disse «hvite herrene/damene i Oslo» som får lage den ene filmen etter den andre, og selv om mange av disse filmene flopper har det ikke innvirkning på videre kred fra støtteapparatet. Vi hjelper hverandre videre, gjør vi ikke det da?

Ok, nå etterlyses mangfold i norsk film. NFI sitter på pengesekken, og er også smaksdommer og partisk synser for hva som skal få komme på den hvite duken. Manuskonsulenter sitter og bestemmer hvilke historier som skal få utviklingsstøtte. Ja, jeg har sendt inn noen ganger og fått avslag, og én gang har jeg fått ja. Jeg er verken snurt eller bitter, jeg trives med å skrive for teater. Men jeg vet at jeg er en god forteller, at jeg konstruerer gode historier. Og det er her dette med mangfold kommer inn. Jeg synes norsk film er i manuskrise. Det lages bra filmer, men historiene er ofte ikke relevante og speiler ikke Norge i dag, selv om det finnes gode unntak som «Som du ser meg» og noen andre.

Her er en tanke.

Når jeg skal presentere eller pitche en historie vil jeg ikke forholde meg til en datamaskin.

Jeg vil inn på teppet, titte inn i levende øyne, snakke meg varm om prosjektet mitt, finne ut om noen andre er like entusiastiske for denne historien som jeg selv er. Jeg søker ikke NFI for å få vite at jeg skriver godt, eller at jeg kjenner det miljøet jeg skildrer, jeg søker for å få vite om denne historien har muligheter for å bli film, og om den har det, vil jeg vite hva som skal jobbes med for at den skal bli best mulig.  Slik det er nå sender du inn søknaden på nettet med alle vedlegg og så kommer det tre linjer tilbake fra en konsulent du aldri har truffet. Så kjære NFI, bli litt mer menneskevennlig. For det er mennesker og deres historier alle gode filmer handler om. Og til bransjen ellers, selv en provinsiell høne eller en dark vestlands-horse kan vinne priser og få suksess, det har historien vist gang på gang. Og at fanden hjelper sine er noe vi alle vet. Men la oss heller slippe forfatterne til og gi fanden i å støtte hverandre for enhver pris? Selv skriver jeg ikke for å få en trofast vennegjeng. Jeg skriver for å røre publikum.

Det skulle forresten vært interesant med en rapport som viste hvor mange gode historier som har smuldret og dødd i møte med smaksdommere og byråkrati. Det gjelder ikke bare i filmbransjen, det gjelder i teateret også.

Advertisements

3 kommentarer om “DET ER LOV Å PRØVE SEG STAKKAR….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s