DE NÆRE TING

– Ditt sinn monne flyve så viden omkring, det er som du glemmer de nære ting, det er som du aldri en time har fred, du lengter bestandig et annet sted, står det i en gammel sang. Er det Kurt Foss og Reidar Bø?

Ja, jeg er et prakteksempel på lengsel.

Jeg liker å være i bevegelse, være på vei både fysisk og psykisk et sted, videre. Hvor tar du energien fra? spør venner og bekjente. Energi er ikke noe man tar, sier jeg, det er noe man får av å utfordre seg selv, være åpen for forandring. Selvfølgelig liker jeg å være hjemme. Forholde meg til de nære ting. Nå har jeg vært hjemme i litt over en uke. Det har vært deilig. Gjøre de «små» tingene, bake brød, vaske, stelle, ordne og fikse de tingene du lengter mest etter når du er på reise og jobber langt hjemmefra. For det er ikke helgene på sofaen foran gullrekka du savner mest når du er langt borte, det er de vanlige hverdagene, stillheten om morgenen, utsikten til fjorden, din kjære som sover på puten tett ved, alt det som ikke gjør utslag på bankkonto eller karriere, de viktige tingene som gjør oss til mennesker med tilhold og feste.

– Den stolen, det bordet du satt ved kommer ikke til å savne deg når du er borte, skrev poeten. Og Karen Blixen skrev: «Vi må forme livet mens vi har det, så det ikke lukker seg bak oss uten spor.» Det er noe der. Selv tok det meg nesten femti år før jeg byttet ut lengsel med handling. Jeg våknet en morgen og var lei av å vente på det som aldri kom, så jeg gikk ut av døren og tok tak i det livet som jeg følte jeg ikke deltok i. Ja, jeg har sagt det før, men jeg tror livet går i stadier, og jeg tror det handler om å finne seg selv opp gang på gang.

Når jeg ser på bilder av meg selv fra den gangen jeg var liten gutt tenker jeg:

Hvem er dette  lille mennesket, og hvor ble han av?

For det finnes ingen bue av minner tilbake dit. Jeg husker glimt av noe om dugg i gresset, en smak av skog og markjordbær, skrubbsår på et kne, men ingen hele følelsesrekker. Et liv er en spennende reise. Vi bør ta den på alvor og ikke stivne i fasong i den vante trygge stolen. Og jeg tror at om du er hjemme i deg selv spiller det ikke så stor rolle hvor du er. Selv trives jeg de fleste steder.

Nei, jeg har ingen klare minner fra egen barndom, det er uskarpe tåkebilder og noen udefinerbare smertepunkter ytterst i huden. Av og til tenker jeg at min barndom aldri har hendt. Det eneste jeg mener å huske er en slags form som alle ville at jeg skulle passe inn i. Men jeg ville ikke det, jeg hadde andre drømmer enn det mine foreldre hadde for meg. Derfor ble jeg en vagabond, litt hjemløs, trygg på veien, men redd når jeg møter meg selv i den samme døren for mange ganger. Er det flukt? Mulig. Men det er min flukt, og jeg lever godt med den. Det er noe som heter «tamme fugler lengter, ville fugler flyr…»

Men «de nære ting» – jeg er ikke så opptatt av ting. Jeg bryr meg ikke. Bare ta den greia der, sier jeg til venner som liker noe jeg har i huset. Og når tingen ikke lenger er min kan jeg leve godt med det. Og jeg får mer tilbake enn jeg trenger. Ikke for å bli snusfornuftig, men et menneske kan ikke spise seg mer enn stappmett. Vi er stappmette de fleste av oss her i dette fredelige kongeriket i et av verdens ytterste hjørner. Før vi flyttet nordover begynte vi å spise oss ut av fryseboksen vi hadde i Oslo. Det tok oss fire måneder.

Men akkurat nå sitter jeg her midt i de nære ting.

Sitter ved eget bord, ser utover fjorden der fjelltoppene ligger i et slør av tåke. Lyset er blått og vakkert. Måkene ligger på vinden. Jeg hører radio og drikker kaffe. På disse tider om en uke sitter jeg på et fly over Atlanterhavet. Gleder meg til det. Og etter det er det jul, og så blir det lyst igjen, så kommer våren og en ny sommer. Hva annet er det enn å si takk for at man får være med på alt dette? Ja, det tok meg nesten femti år å innse hvor heldig jeg er, at det er viktig å takke for alt man har, og ikke bare konsentrere seg om det man aldri fikk. For det er faktisk ikke før alt er slutt at regnestykket skal gjøres opp, og hva som er over og under streken er ikke så viktig den dagen. Kjell Askildsen skrev i en novelle: «Når du dør spiller det ingen rolle hva slags liv du har levd.»

Nei, livet er ikke noe som kan vente til i morgen. Det er nå.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s