RENE HENDER?

DSC02938

I Norge bør man ha rene hender.

Og aller helst bør man ikke kjenne noen, ikke ha nettverk, ikke ha venner med penger og makt. Og klapper du terrieren til et av medlemmene i stipendkommiteen i parken kan det sitte en bladfyk i klatrestativet som roper AHA! i avisa dagen etter.

Jeg har jobbet i kulturen i snart førti år. Jeg møter nye folk hver eneste dag, og de fleste av dem blir aldri venner. Men av og til skrus følelsesapparatet på, en slags gjenkjennelse oppstår, du begynner å omgås et menneske, og det blir en venn. Og dermed er den profesjonelle  konflikten i gang enten du vil det eller ikke.

Om VENNEN din gir deg jobb, sier noen, ja, selvfølgelig, de er jo så gode venner! Og når vennen din ikke gi deg jobb tenker du selv: Hva er galt med meg? Er jeg ikke god nok? Men du spør ikke venner om slikt, det blir for tett, for nært, for vanskelig. Det er alltid en pris for venneskap. Og prisen er høyere når penger og makt er involvert.

En gang sa en venn til meg da hun skulle begynne i sin nye jobb som teatersjef: Skal jeg ikke ha venner nå da liksom? Jo, sa jeg, det skal du ha, men du må bare tenke deg litt om før du ansetter dem. Og, sa jeg videre, i dette lille landet er det vanskelig å ikke pådra seg vennskap, særlig i en så liten sektor som kulturen.

Men i politikken har de det verre. Vi leter hele tiden etter perfekte politikere. De skal ha kunnskap, tyngde og alt det der vi mener politikere må ha, men de skal ikke ha nettverk, ikke venner, ikke familie, de skal være «statsløse» når det kommer til privatliv. Og slikt går jo ikke her i denne lille avkroken. Du vil alltid finne ei laksemære for mye, en drink som ble drukket i smug på en «hemmelig» bar der avtalen ble signet mellom gode «venner» Og jeg skjønner det godt, jeg hater å jobbe med folk jeg ikke kjenner, som jeg ikke er sikkert på at leverer varene ved døren.

Nå bedriver media en heksejakt på den minste lille ting de mener kan være gråsonetilfeller, kameraderi etc, en evig runddans som bare fører til paranoia der folk ikke våger så mye som å klappe hverandre på skulderen i den offentlige rom i redsel for å bli beskyldt for å være korrupte. Og ja, det er viktig å avdekke korrupsjon og kameraderi, men det er også kjipt å bli sendt ut i kulda når en venn plutselig sitter som sjef i fire eller åtte år, og han ikke tør å ansette deg fordi det blir bråk av det.

Kanskje jeg bør få meg nye venner? Venner uten makt?

Eller drite i alt det der med mennesker? For trenger man egentlig venner?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s