STILLE NATT, HELLIGE NATT

Julegata her jeg bor er på plass. Og julematen formelig glefser etter meg fra hyllene i butikkene. Det er seks uker til jul, men handelstanden fallbyr varene sine kompet av panfløyter og juggel. Hanne har vunnet «Skal vi danse?» og SAS er på randen av konkurs. I Palestina dør folk som fluer i bomberegnet, og i kommetarfeltene i avisene renner dritten i svære elver fra anonyme besserwissere som vet hva som skal til for at verden igjen skal komme seg på rett kjøl. Selv sitter jeg her og ser ut på en violett himmel som henger over en blikkstille fjord og lurer på hva pokker det er som skjer med oss? Har vi mistet alt som heter solidaritet og empati?

«La SAS dra seg sjøl ned i møkka!» leser jeg på nettet «jeg flyr Norwegian uansett, så jeg driter i det korrupte selskapet!» JEG? Det er alltid «jeg jeg jeg» og «what’s in it for me?» her i dette landet for tiden. Leste en artikkel om at Høyre synker på meningsmålingene, og i kommentarfeltet under artikkelen mener en anonym viking at dette er sludder og løgn fra AP som styrer norsk presse. Ja? Hvor paranoid går det an å bli?

Fjorden ligger som sagt stille. Noen måker sitter lutrygget på hustakene, det er lett regn i lufta. Hvor ble det av poesien? Hva hendte med de mjuke hendene? Hvor tok lengselen etter ei trygg framtid veien? Ja, hva hendte med oss som sitter i hver vår myke sofa og er digitaliserte til det latterlige, men som er så sure og misfornøyde med den minste lille ting?

Hva jeg ønsker meg til jul? Ingenting annet enn at du skal se meg i øynene, smile til meg på gaten om det faller seg slik, reise deg for den gamle damen som klamrer seg fast på bussen fordi du har okkupert to seter med alle pakkenelikkene dine, huske at du også skal dø en dag og at du ikke kan ta med deg alt det du eier i graven. Ja, hva pokker hendte med barnelærdommens ABC? Hva skjedde med undringen under en regnbue? Ja, hva skjedde med alle regnbuens farger som må til for at den skal bli seg selv, en regnbue? Hvorfor er verden svart eller hvit for tiden?

Om det blir snø til jul? Hvem bryr seg?

Snart skal vi drasse fram julepynt og nisser, dekke bord og stappe i oss mat til vi ligger og raller på overmadrassene. Samle flokken vår rundt oss, og kaste et blikk mot Sølvguttene som synger føkkings julen inn! Hvorfor jeg er så sint? Jeg er ikke sint, jeg er lei meg! La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke? Nå er 600 000 barn sprerret inne i Midt-Østen, så om SAS går konk er det en fis på en flaske selv om det er trist for de som berøres av det. Men fokus folkens. Sist jeg var inne på dagbladet.no fikk jeg denne infoen jeg ikke trengte: «Slik svarte Aqua-Lene da hun ble spurt om hun var våt i trusa!» Snart er det jul, og noe er råttent i kongeriket Norge! Men ingen medalje til jøde og homohateren Lindstad, alltids noe.

For fem timer siden var jeg gammeldags lykkelig etter en lang gåtur ved havet i vakkert blått lys. Ok, så lenge var Adam i paradis. Men paradis må vel skapes minutt for minutt? Det er vel derfor vi er her på jorden? Nå er kaffen blitt kald også. Ja, der ser du:)

OPP FRA PAPIRET, UT PÅ SCENEN.

Ingvild Holthe Bygdnes som Anne Rebekka Hofstad (Svarta Bjørn)

Jeg venner meg aldri til det. Selv om det er fjortende gang jeg ser et eget stykke dramatikk går til scenen, nei, jeg venner meg aldri til det. At det du har sittet og slitt med alene ved et skrivebord plutselig materialiserer seg foran øynene på deg. Når koreograf begynner å fortelle meg hva han har tenkt, når maskøren kommer med innspill, kostymedesigner står foran deg med skisser og stoffbiter. Du er litt sånn nybakt far på fødestuen mens barnet trilles ut av rommet og et hoff av mennesker duller med det før det skal sendes ut i verden. Det er vakkert og litt trist, men det er slik det må være når en tekst løfter seg opp fra papiret og blåses liv i, når karakterene blir levende rett foran øynene på deg.

«Svarta Bjørn» er et stykke nordnorsk historie.

Da Ofotbanen mellom Narvik og Kiruna sto ferdig i 1902/3 sto Kong Oscar og hans dronning på perrongen og klippet snoren, men han glemte å takke arbeiderne som hadde gitt blod, svette og tårer for at denne nye pulsåren mot verden kunne bli virkelighet. Nordområdene ble koblet på resten av verden vi landjorda, og folk og malm kunne fraktes fra kyst til kyst og videre ut i den store verden. Og rallarne og alle kokkene på banen ble spredd for alle vinder, og mange av dem døde der oppe i fjellene under arbeidet. Den unge kokka Anne Rebekka Hofstad var en av dem, en unge pike fra Helgeland som dro ut for å søke lykken er blitt et symbol for alle disse som slet seg ut og døde under arbeidsforhold som ikke kan kalles for annet enn untakstilstand. Men slik har det alltid vært, folket sliter, og de høye herrer tar æren.

En av grunnene til at denne gamle historien pirret meg er at jeg ville løfte fram alle kvinnene som søkte seg til Ofotbanen. De kom fra alle kanter av landet, fra Sverige og Finnland. Som oftes jobbet de som kokker. Det var hardt og stritt, et knippe svært unge jenter sammen med alt for mange råtasser av noen menn. Legenden sier at Svarta Bjørn ble slått ihjel i et sjalusidrama oppe på fjellet, men man vet ikke sikkert. Men et kjærlighetsdrama er manna fra himmelen for en dramatiker, så jeg beit på det agnet. Og dette er ikke «sannheten» om Svarta Bjørn, det er en diktet historie. Selv historikerne strides om Anne Rebekka Hofstad virkelig var Svarta Bjørn.

Men som sagt, jeg venner meg aldri til det.

Nå sitter jeg med fjorten konkrete skuespillernavn, med Stein Winge på regi, og det beste av det beste i alle fagfelt i crewet, og i januar begynner prøvene. 16. mars er det premiere under i Narvik under Vinterfestuka. Nordland Teater er produsent. Da skal Anne Rebekka Hofstad i Ingvild Holte Bygdnes tolkning gå ut i scenelyset og synge til Bodvar Drotninghaug Moes nykomponerte musikk:

Æ va her, vi la stein på stein

Det va is, det va marg og bein

Det va sno over Rombakk elv

og kvelden va mørk og sein

I fra sør og nord, vi ranka oss

med våpen, spett og bor

og mot fjellene vi sleit og sloss

vi la veien gjort av stål

og Västerhavet var vårt mål!

Slik drakk vi Nordens skål!

Slik drakk vi Nordens skål!

Det gjaldt å holde fast

og aldri, aldri sakke bak

Mens håpet stadig brast,

og bare himmelen var tak

Her dugde ingen tvil

Her var det bare gå og gå

Vi la veien gjort av stål

og Västerhavet var vårt mål

Slik drakk vi Nordens skål!!

(Tekst: Sven Henriksen. Musikk: Bodvar Drotninghaug Moe)

HVEM FAEN TROR DU AT DU ER LIKSOM?

Å blogge er en rar ting. I begynnelsen tenkte jeg, hvem driver med sånt?

Nå har jeg blogget i et par år, og har forstått et par ting om fenomenet. Regel nummer 1: Styr unna kommentarfeltet på dårlige dager. Regel nummer 2: Ikke forvent at alle kan lese. Regel nummer 3: Vær forberedt på at uansett hva du skriver vil noen bli fornærmet, sinte eller rasende. Og noen kan også komme til å true deg.

Da jeg begynte å blogge tenkte jeg at mitt eget liv ikke var særlig godt stoff for daglige tekster. Jeg er en helt vanlig mann som henger i stroppen 24/7, ok, via yrket mitt som dramatiker og skuespiller er jeg mer eller mindre synlig av og til, men jeg er ikke på A-listen av kjendiser, og ikke vil jeg være det heller. Men jeg begynte altså med denne bloggen, og her sitter jeg igjen og skriver til dere fra et hotellrom i nordlige deler av Norge.

Som blogger er det tre temaer du må passe seg for: Småbarnsfamiliers oppførsel i det offentlige rom, rasisme og romfolket. Skriver du om uhøflige unger får du så hatten passer av foreldrene som nettopp har satt en nytt vidunder til verden, et himmelsendt individ som får Jesus til å bli en ynkelig statist i bibelhistorien. Småbarnsforeldre er hellige, perfekte og du må ikke finne på å pirke såvidt borti dem før de eksploderer. Vel, jeg stanser her, men det er faltisk ingen som truer disse folka til å føde unger, det er selvvalgt. Så til rasisme. Om du skriver så mye som et positivt ord om innvandring til Norge kaster det anonyme hylekoret seg over deg på nettet. De som sitter klar og scanner blogger og avistekster for ord som – muslim, asylsøker eller innvandring. Og da hagler det av påstander at du er Quisling, landssviker og en jævla idiot som kjører ditt eget land på rævva. Og romfolket, vel, sist jeg skrev om romfolket fikk jeg over 300 kommentarer, de fleste negative og en åpenbar og ganske ekkel trussel.

Så hva er det igjen å blogge om?

Om jeg skriver om alle reisene mine får jeg høre at jeg er en priviligert bortskjemt fjolle som burde holde meg for god til å bruke pengene på dyre flybilletter og heller gi pengene mine til de stakkars rumenske tiggerne som jeg er så frenetiske opptatt av! Og hvem faen tror jeg at jeg er som ikke skjønner at alle ikke kan sitte på fortauskafé og meske meg med franske oster og dyr kaffe??? Så av og til tenker jeg at nå skal jeg gå litt smalt og skrive om ny norsk dramatikk og dens levekår i norsk teater, men da får jeg høre at jeg er en selvopptatt snylter som har et sugerør rett inn i statskassen, og hvem pokker bryr seg om mine skriblerier liksom?

Det er bare når jeg skriver sånne triste melankolske tekster om høst og regn, der jeg går i den trygge høstfrakken og hører løvet som knaser rundt anklene, når jeg fråtser i klisjeer og adjektiver at det er dørgende stille fra røkla på nettet. Ja, det er da jeg inkasserer hjerter og smiletegn, og at folk skriver at jeg har gjort dagen deres lysere. Men når jeg skriver om et dødt barn i ruinene i Syria neste dag er alle rasende igjen. For hva kan vi gjøre med det der liksom? Og hvorfor skjærer du alle over én kam som egoistiske oljebaroner som bare tenker på seg selv? Og hva i helvete vet du om «folk flest» der du sitter på din skyehøye finkulturelle pidestall og ser ned på alle de andre idiotene? At de nettopp har skåret meg og hele kultursektoren over én kam som snyltere og selvopptatte slabbedasker har de helt glemt i farta.

Men for all del, det er hyggelig å bli lest, det er derfor jeg skriver.

Og det er ris og ros, og mange tankevekkende tilbakemeldiger. Her om dagen var det en venn som skrev: Det som er lite for deg er kanskje veldig stort for andre! Den tok jeg til meg. Og her er en annen som jeg regner som en pen fjær i selvoptatthetshatten: Fortsett med skrivingen Sven, du er en vekker for mange av oss, selv om du er jævla irriterende!

Men jeg vet jo at alle leser tekster med ulike briller på. Dette er et eksempel jeg så på Facebook i dag: Det er ikke så vanskelig å skjønne hvem som er skurken her, bortsett fra alle disse som ser alt med Palestina-briller på! Og da må man jo straks svare: Sier en med Israel-briller på nesetippen sin?  Har ikke hørt noe fra den fyren ennå. Men jeg skal ikke gjøre meg selv viktigere enn jeg er, jeg er en liten blogg i en større sammenheng. Jeg er ikke som disse fotballfruene eller de rosa fjollebloggerne som trekker 100 000 lesere i døgnet, men jeg har vært oppe i 10-20 tusen på de beste dagene, så jeg er mer enn fornøyd. Og det uten å legge ut en eneste oppskrift på cupcakes!!!!

SLIK BLIR VERDEN TIL

@fotografiska stockholm

Verden begynner ved vuggen, ved et hvert lite nyfødt barns vugge.

Mennesker produseres, speiler seg i sine nære omgivelser, vokser og går ut i verden der de møter en virkelighet som ikke alltid er justert opp mot eget selvbilde. Vi leter og finner vår flokk. Noen av oss blir ledere, andre forblir en del av en flokk, tilpasser seg og er lykkelige med det. I går så jeg Jungelboken igjen. En liten gutt blir funnet i en kurv i den indiske urskogen av noen ulver som fostrer ham opp. Han vet ikke at han er et menneske, han er lykkelig som ulv. I moderne tider har det blitt gjort forskning på hvordan mennesker og dyr tilpasser seg hverandre, og resultatene har vært skremmende. Det viser seg at det nesten alltid er menneskene som tilpasser seg dyrene og ikke omvendt.

Men moralen i Jungelboken er at alle skal være hos sine egne, og alle skal få ha sine områder i fred. Selv om menneskene har en mer kortreist smarthet enn dyrene. Apekongen som før spiste fem klaser bananer må nå nøye seg med ingen der menneskene stadig eter seg innpå hans revir med støy fra motorsagene og andre motoriserte ting som gjør at og han fortvilet ser sitt hjem deise i bakken.

Ja, mennesket er en smart og tilpasningsdyktig skapning, den former seg etter både fattigdom og rikdom. Den har det dyriske i seg, men vil ikke alltid stå ved det fordi urinstinktene ikke passer helt inn i vår urbane og digitale virkelighet. Bare når det gjeder å forsvare eget revir våkner villdyret i oss. Og det kan også komme fram når sult og nød blir altoverskyggende. Jeg tror det er det som provoserer oss mest når vi ser hvordan ekte nød og fattigdom kan utløse de mest barbariske handlinger. Vi vet at vi selv høyst sannsynelig hadde handlet på samme måte om vi hadde vært i en lignende situasjon.

Jeg tror ikke verden ble til på syv dager. Jeg tror verden blir til hver dag.

At den forvandles sakte ved gode og onde gjerninger.  Og at noen går foran og flytter grensene. Når jeg satt og så Jungelboken tenkte jeg; la nå denne lille gutten få bli hos ulvene i skogen, la skogen være i fred, la apekongen få ha tilgang til bananer slik at hans livsgrunnlag kan bestå. Men verden er ikke skrudd sammen på en slik måte. Det bestående har alltid vært truet, og jeg tror at det skal det for at vi skal komme oss videre. For på siden av all dritten har vi store frivillige korps over hele verden av folk som vier livet sitt til å redde både dyr og sine egne. Men det er alltid en ond tiger som lurer dypt inne i skogen, en utsuger som hele tiden kjemper om å være skogens mektigste. Det gode mot det onde, en evig kamp. Men jeg velger å se det gode om den sterkeste av alle krefter vi mennesker besitter. For selv de ondeste mennesker gjør godt mot dem de elsker.

Ja, jeg tror verden trenger kamp, motsetninger og forskjeller.

At noen vil forandre mens andre kjemper for det bestående. Det handler om trygghet og gjenkjennelse. Men verden begynner ved vuggen, enten du er ulv eller menneske. Vi er alle produkter av vårt eget opphav. Men mange av oss bryter med det vi fikk inn med morsmelken og endrer oss selv underveis. Jeg gikk ut i livet med en miks av Jesus og fordommer. Verken Jesus eller fordommene viste seg særlig bærekraftig. Men jeg jobber stadig mot mine egne fordommer mot mennesker jeg ikke forstår. Og etter en hard Jesus-kur i oppveksten tok det meg mange år å innse at det finnes gode kristne mennesker som ser både vidt og bredt. Men det forhindrer ikke at jeg lar meg sjokkere av at «gode» kristne som svarer meg her på bloggen har de mest forskrudde meninger i Jesu navn.

Det eneste jeg tok med meg av kristelighet er troen på å gjøre godt. Og et ynkelig lite liv er så alt for kort, jeg tør ikke annet.

Ja, jeg tror verden blir til ved et smils og et kjærtegns lindring, at et medmenneske føler seg sett og alt blir virkelig. Og at man skal elske og tilgi sine fiender, for det er ingenting som irriterer dem mer. Ha en vakker dag.

INGEN «HOMOPENGER» FRA FRP

FrP kutter alle overføringer for homofile/lesbiske saker i sitt alternative budsjett. Ja, what else is new? Tidligere i år når jeg skrev negativt om at FrP åpner for adopsjon, kunstig befruktning og ekteskap for oss som er «annerledes» mente jeg at FrP bare surfer på og skummer fløten av andres hardt tilkjempede seire. Litt sånn «det er jo så populært med sushi, så får vel vi også late som om vi liker det!»

Og nå er altså 10 millioner kuttet i det alternative statsbudsjettet fordi partiet mener at særordninger og støtte til folk med «avvik» i seg selv er diskriminerende. Ja, er det det? FrP er i overkant opptatt av helse og omsorg, det vet vi alle. De ser rødt og freser av helsekøer og rigide regler for behandling og mye annet. Ja, slik FrP ser det er det meste galt med helsevesenet i Norge, selv om det i verdensammenheng regnes for ett av de beste.

Så, ok, nå skal jeg tillate meg å være litt kjip og stigmatiserende når det kommer til avvik.

FrP er ikke for å støtte folk som har, slik de ser det, et «avvik» Men helsepotten skal dekke psykiske og fysiske plager, den skal dekke eldreomsorg og annen omsorg osv. Om jeg skal være stygg vil jeg si at partiet for «folk flest» støtter altså ikke tiltak for homofile som også er en stor gruppe som kan trenge hjelp i perioder i livet av mange helt opplagte grunner, mens det bramfritt støtter den store gruppen som spiser og drikker seg til en diagnose. Folks matvaner, drikkevaner, bruk av piller og dop koster samfunnet milliarder, og alle i Norge får stort sett hjelp, det spørres ikke hvordan og hvorfor man har fått en sykdom, mens folk som tilfeldigvis er født med en annen seksuell legning enn røkla skal forfordeles grunnet argumentet at det å lage særordninger for dem er å regne for diskriminering. Vel, nå er jo FrP mot kvinnedagen og andre markerineger av kamper som er blitt kjempet opp igjennom.  Slik jeg ser det fremstår FrP nok en gang som et kjipt og lite gjennomtenkt snylteparti som dilter sakte etter i rævva på en verden som stadig er i endring.

Men for all del, la deres toppfolk filme unge gutter i dusjen og reis på bordell til Riga whatever, og fremstå gjerne som livreddere for «folk flest» og hyl opp om at alt er galt i dette landet når det kommer til pleie og omsorg. Men det er bare det kjære FrP, folk flest har et homofilt søskenbarn på Gjøvik, en bror eller en søster, en mor eller en far. Så det at dere kutter overføringene til denne gruppen berører de fleste. Lik det eller ikke, men slik er det.

Og jeg kunne sagt så mye mye mer, men det skal jeg ikke.

DA CUPIDO RINGTE

Jeg får stadig forespørsel om å skrive i forskjellige publikasjoner.

Her om dagen ringte softpornbladet Cupido og spurte om jeg ville skrive noen ord om sex og kultur. Sex og kultur? Jeg forsto ikke helt hva de var ute etter, men de ville gjerne ha noe med litt snert i. Ok? Vel, nå er det ikke slik ved teateret at alle ligger med alle så fort teppet går ned etter forestilingen, og det var vel heller ikke det Cupido tenkte på?

Men sex og kultur er vel ganske så infiltrert i hverandre. De fleste dramaer handler om sex, maktkamp, fysisk og psykisk. Det samme gjelder for film og litteratur. Noen har sagt at en god intrige bare behøver to ting, en vakker kvinne og en pistol. Disse to tingene er hovedsymboler på begjær og voldsbruk. Kvinnen gir liv og våpenet tar liv.

De fleste gode scener har undertoner av makt eller erotikk.

Kjønnsdrift er ofte motor for menneskers handlinger, og denne driften kan føre til gode og onde gjerninger. Forleden så jeg EVITA på Det Norske Teateret, som er en historie om hvordan utstråling og erotisk kraft kan ta et lite ubetydelig menneske helt opp til maktens tinder. Kropp regnes som kapital om du ikke har annet. Og via kropp og sex kan kriger startes og stanses. Sex er egentlig undervurdert som våpen tenker jeg her jeg sitter.

Men sex er også farlig og sårbar. Mang en politiker er blitt tatt med buksene nede og har fått store karrierer lagt i grus på grunn av at de ikke har kunnet styre den naturligste av alle drifter. Men om sex hadde vært mer akseptert som maktmiddel hadde den hatt sunnere levekår? For alt som må gjøres i fordekt hemmelighet blir lummert og stygt.

Nora Helmer i «Et Dukkehjem» redder sin manns helse ved å forfalske sin fars underskrift på et dokument. Og hun sier til sin venninne: «Det kan være godt å ha noe i bakhånd når jeg en dag ikke lenger er så ung og smuk som nu…» For selv på Ibsens tid var seksuell makt forbundet med skjønnhet og ungdom. Og dette har bare blitt mer og mer forsterket i kulturen etterhvert som tiden har gått. Vakre unger kropper dyrkes i film, teater, show osv, mens det som er mer enn vakkert parkeres og kastes på søppeldynga av industrien ved ca 40 års alder. Vi streber hele tiden etter det som er ungt og ubesudlet, snart er vel også orgasmer photoshoppet og manipulert. Takk Gud for at verden også går videre og at historier om folk som er både 70 og 80 kan få lov til å ha et sexliv uten at vi sjokkeres.

Men sex og kultur?

Jeg vet ikke. Som jeg sier, sex og kultur er to sider av samme sak. Og jeg liker storyer der karakterene dras mot hverandre på grunn av fysisk tiltrekning. Jeg elsker at det oser litt saft og brunst på scene og flatskjerm. Og at noe så kortvarig og lite som en seksuell utløsning kan få så store konsekvenser, skape så mye splid, fiendskap og intriger kan bare forklares på en måte, sex er viktig for de fleste av oss.

Så kjære Cupido, noen saftige detaljer fra innsiden av miljøet får dere ikke av meg. Da bør dere ringe Se&Hør, de vet hva som rører seg under kjendisteppene i det ganske land. Og som en venn av meg sa i et fortrolig øyeblikk: «Når det gjelder sex, at folk styrer så jævlig med det? Vi snakker jo bare om noen ynkelige kjøttslintrer???»

VI, DE EKSTREME

 

Ekstreme meninger er oppe til diskusjon, som regel med muslimske og negative fortegn.

I går sa den tidligere PST-sjefen at ABB ikke kan regnes som en høyreekstremist, han er en soloterrorist. Ja? Skal vi tolke dette utsagnet slik at en etnisk nordmanns ekstreme utsagn bare er et enkelt soloutspill, og at om det kommer fra muslimsk eller annet hold er det ekstremisme? Og er det at enkelte fremdeles mener abort, kjønnsnøytralt eksteskap, rettigheter for kvinner på lik linje med menn er samfunnsfiendtlig, ikke er ekstreme holdninger, men bare forvirrede enkeltmenneskers soloutspill vi bare skal trekke på skuldrene og le av?

I enkelte sammenhenger er mange frenetisk opptatt av å sette bjelle på katten og gi den dens rette navn, mens i andre sammenhenger er man ikke så nøye når det kommer til merkelappen og den rette skuffen. Vel, om du går rundt i gatene med nakne babydukker som drypper av blod og hyler ut hat mot kvinner som tar abort kan du ikke kalles annet enn en ekstremist enten du bor på Frogner eller i Kabul. Case closed. Min avdøde far var en av «de eldste» i en religiøs sekt her i Norge. Denne sekten nekter f. eks å gi sine livstruende syke barn blodoverføring, den tror også at 144 000 utvalgte skal komme til himmelen og være sammen med Jehova, den døper voksne mennesker, og når disse ikke makter å leve etter sektens kontrollerende regler blir man støtt ut og blir persona non grata av egen familie og vennekrets. Jeg opplevde dette i en alder av sytten år. Jeg kan ikke kalle det for annet enn ekstremisme. Og jeg har også møtt prester i den norske statskirke tidlig i livet som har dømt meg etter middelalderske moralnormer når det kommer til livssyn og seksuell legning. Dette burde også kvalifisere til ekstremisme.

Jeg er mot alle former for ekstremisme.

Jeg avskyr alt som bryter med menneskeverd, som undergraver rettigheter for alle mennesker uansett. Jeg kan ikke leve med at visse ting og egenskaper skal hefte ved store folkegrupper. Nå er jødehatet stigende i våre deler av verden, og vold og diskriminering av homoseksuelle forekommer oftere og oftere, men folk flest og pressen bruker aldri ordet ekstremisme som forklaring for fordommer som fører til slike overgrep. I dag er tildelingen av en fortjenstmedalje til en mann som pusher sin tvilsomme propaganda satt på vent i ubestemt tid. Og det beviser noe jeg alltid har sagt; verden går forover og bakover på samme tid.

Min morfar fikk i sin tid kongens fortjenstmedalje for å ha gjort en oppfinnelse. Jeg kan ennå huske ham der han sto beskjemmet og rød i den slitte litt for trange blådressen som mormor hadde luftet og presset for høytidsstunden. Morfar var en mann som gikk stille gjennom livet, som aldri ville fremheve sin egen person. Men han sa alltid, folk er folk, og sånn er det bare, og det er ikke alt man trenger å forstå gutten min. Om jeg lukker øynene kan jeg ennå se ham for meg i lusekofta og med pipa i munnen, kjenne den trygge lukten av McBarens pipetobakk og et stenk av gin. Ja, han lærte meg å møte alle mennesker med respekt. Det var bare en ting han hatet, og det var tyskere. Og jeg var ikke voksen nok til å forstå hvorfor, eller til å si at han ikke måtte hate et helt folk fordi lederen deres gikk til krig mot oss. Som jeg svarte til en anonym person som HATER romfolket som sitter og tigger på gaten i Oslo her på denne bloggen: Ja, det er synd at en av romfolket stjal bankkortet ditt, men jeg opplevde at en etnisk svenske stjal mitt, men skal jeg hate hele Sverige av den grunn?

Men jeg har også ekstreme meninger. Til f. eks deg som skriver at romfolket skulle bindes til trær og blitt tvunget til å drikke cyanid. Slike som deg skulle vært spikret opp på en vegg, og der skulle du ha hengt til kråkene hadde hakket øynene ut på deg! Og det er fordi du har misforstått noe viktig i den religionen din som du er så livredd for at noen skal ta fra deg. Det kalles nestekjærlighet, en dyd som alle religioner egentlig er tuftet på, men som dessverre alt for mange glemmer. Så ta seg kraftig sammen og slå ned på alle ekstreme holdninger du har rundt deg, også dine egne. Og størst av alt er kjærligheten, men for tiden går den i alt for tynne og usikre sko. På med isbroddene folkens, og så går vi videre, sammen inn i fremtiden og la oss opplyses? Et slør sitter ikke alltid på hodet, det kan også stenge for eget blikk.

HVA SKJEDDE MED OSS?

– Du skal kjøre spettet hardt innunder arrete hverdager og vippe dem opp en etter en, det er derfor livet har deg på mannskapslista, skrev poeten Kolbein Falkeid. Nei, dette er ikke politisk propaganda, det er stor poesi som minner oss om ansvar, plikter og innsikt, og at livet ikke er for pyser.

Hva skjedde med oss?

Hvor ble det av tøffingene? Vikingene? Vi som sloss og kjempet, som tok for oss? Vi som «satte hus oppå deim» og stirret mørketid og svart hav i kvitøyet? Som reiste kjerringa og stanget hodet i gråstein fordi vi trodde på noe?

Nå er vi blitt en nasjon av sutrehøner, som klager på absolutt alt. En vanlig nordmann tjener mer i året enn 100 mennesker gjør i fattige land. Men det er ikke godt nok. Ungene våre klapper sammen om de ikke får den siste Iphone 5 i den fargen de ønsker seg, og mange av dem oppfører seg om adelskapet på nytt var innført i Norge. Når ett en gang fattig og nøysomt folk får penger mellom hendene kan det gå galt og ende opp i vulgære tilstander. Når livet for alt for mange er et kakebord av fristelser koker livet ned til nøtteallergi og andre store eksistensielle problemstillinger. (For orden skyld, og for å å slippe kjeft, føyer jeg til denne parantesen for å fortelle deg at jeg vet at det finnes folk som sliter økonomisk og at nøtteallergi er farlig for de som har det.)

Jeg sitter på buss eller trikk, på kafé eller hvor jeg nå er og hører ungdom og voksne betro seg om hvor slitsomt og fælt de har det. Ungdom klager over at foreldrene BARE vil gi dem 15 000 i lommepenger for to uker i New York når de skal på skoletur, at andre får 20 og 25 tusen. Og hele tiden er det ordet JEG som går som en peak gjennom hylekoret. JEG føler, JEG krever, JEG blir ikke forstått osv. Ok, jeg er ikke helt ung lenger, og verden har gått videre, og alt kan ikke være slik det var før, det er jeg den første til å innrømme. Men hvor ble det av gleden? Gleden som nesten sprengte brystet i stykker da vi endelig fikk noe vi hadde ønsket oss så lenge, når det uoppnåelige skjedde oss?

Jeg tenker på mine første slengbukser med 90 cm vidde nederst. Når jeg endelig hadde spinket og spart meg til disse var gleden så stor at jeg husker den fremdeles som et toppunkt i ungdommen. Nå er jeg voksen, ganske priviligert, og kjenner sjelden glede ved å kjøpe dyre ting. Sist jul fikk jeg et lite trau med hjemmebakte julekaker i. Jeg tok til tårene over denne menneskelige gaven, at noen hadde husket at jeg en gang hadde sagt at «for noen nydelige kaker» og en annen gang hadde sittet og strøket hendene over et gammelt trau. Ingen gaver har rørt meg mer enn det slitte gamle trauet og de små kakene med mandeldryss. Og det beviser atter en gang at penger og pris ikke kan knyttes til lykke.

Ja, hvor ble det av lykken?

Nå når alt ligger der rett foran nesen på oss og det er bare å forsyne seg?

Når vi lever i et land der de fleste av oss kan bli det vi vil? Når de fleste har de samme mulightene om vi anstrenger oss litt? En venn av meg som driver et stort konsern fortviles over de unge som kommer for å søke jobb. De er hele tiden «what’s in it for me?» og når han spør hva de selv har å tilføre bedriften blir mange av dem nesten fornærmet og ser ut som om de ikke helt forstår spørsmålet. Kan det være at unger i dag oppdras til å tro at de er verdens sentrum? (Igjen en parantes for å si at jeg vet at det finnes foreldre som ikke oppdrar ungene slik.) Men lykke altså, den må vi alle lage selv, det handler om å gi og ta, kanskje mest om å gi. Min mormor, som var svært gavmild, sa alltid når folk mente hun var naiv og alt for snill: Det kommer ingenting inn i en lukket hånd! Og mormor var som mest lykkelig når hun ga, og ble beskjemmet og rød når hun fikk, fordi hun følte at hun ikke fortjente det. Ære være deg mormor for at du lærte meg å se noen sammenhenger i livet. Og å si ordet TAKK.

Men å gi er ikke nødvendigvis forbundet med ting eller penger.

For ett par år siden begynte jeg med et personelig proskjekt jeg kaller – smil til en fremmed. Det er en stor og vanskelig ekstremsport i Norge og andre skandinaviske land der folk kan bli provosert og tror at om du smiler er du enten gal eller er ute etter noe. Og jeg smiler mest til de som er surest fordi jeg har en teori på at det er de som trenger det mest. Ja, har du aldri følt at et smil kan endre eller snu dagen? Jeg har det, og jeg smiler. Noen smiler litt spørrende tilbake, andre ser rett igjennom meg som om jeg var et stykke løs luft, og andre spør: Kjenner vi hverandre? Nei, sier jeg, jeg smilte bare fordi jeg synes du er så flott der du sitter. Å, takk, så uvanlig, nå ble jeg glad. Og plutselig smiler alle på setene rundt der trikken suser gjennom en regntung by. Det ække verre, og det er helt gratis faktisk.

Ha en vakker dag der ute. (siste parantes, jeg har verken blitt religiøs eller bløt i hjernen, jeg savner bare litt vennlighet blandt oss, er det for mye å be om?)

TRUSLER MOT OSS ALLE?

Politisk redaktør Harald Stanghelle skriver i en kronikk at «trusler mot journalister er trusler mot oss alle» og det kan jeg være mer enn enig i. Her om dagen fikk Nina Johnsrud i Dagsavisen heder og ære for sitt mot som gravende journalist. Dette synes jeg også er veldig bra. For pressen skal tørre uten å frykte for sin egen sikkerhet.

Men så kan man spørre seg. Hvorfor skjer dette så sjelden? Hvorfor blir ikke journalister truet oftere? Kan det være fordi svært få i pressen jager de viktige sakene? For du blir ikke truet på livet om du produserer endeløse saker om at Trond Giske har venner eller at Åslaug Haga ikke har betalt skatt av et stabbur eller hva det nå er pressen til stadighet graver i?

Jeg har observert pressens rolle som aktør med stor uro i de siste årene.

Toppsakene blir stadig mindre relevante. Og pressens selvhøytidlige oppfattelse av seg selv er noe mange av oss både diskuterer og skratter av i selskapslivet. For når pressen stadig duller og daller med uviktige saker som de fleste av oss ikke bryr oss om blir rommet for hva man kan skrive stadig trangere. Og det ligger også  i politikkens natur å ha fokus på de små uviktige tingene slik at de store alvorlige ikke blir avdekket. Og når pressen følger på bidrar de til at dette blir legitimt. Slik blir de uviktige tingene viktige, blåses opp, og når en enslig svale i pressen setter bjelle på katten kalles det mot og styrke.

For om alle journalister hadde vært like modige og uredde kunne vel ikke hele pressen blitt utsatt for daglige trusler, våknet opp til kuler gjennom vinduet osv? Jeg har sluttet å lese de fleste papiraviser for lenge siden, vel, jeg sjekker dem ut på nett, men når jeg går inn for å se hva som skjer møtes jeg av pupper og lår, kjendisers opp og nedturer, slanketips og annet fjas. Så er det rart at det skal lite til for å bli truet i dagens pressevirkelighet?

Jeg er skribent og dramatiker. Jeg har en blogg. Når VG av og til legger den ut på nettet vet jeg at helvete er løs. Sist skrev jeg noe positivt om romfolket. Og i kommentarfeltet ble jeg titulert som Qusling og det som verre er. Noen av kommentarene var så ille at jeg så meg over skulderen i ett par dager. Selvfølgelig er det selvvalgt å blogge, og jeg vet godt av de er mye gærne folk der ute som trigges av visse ord du bør unngå når du skriver blogg. Men når de fleste blogger om cupcakes og sminke skal det ikke mye til før bloggen din oppfattes som modig og kontroversiell. Er du med?

I går hadde Dagbladet eller var det VG, en sak om at en viss mann med et skummelt skjegg fikk støtte fra NAV. Da tenker jeg, er disse pengene fra NAV viktigere enn å komme selve problemet med trusler mot vår sikkerhet til livs? Og skal NAV sile ut potensielle terrorister og andre farlige individer før de gir penger? Og hvordan skal det gjøres? Hva pokker er det avisen mener? Men pressen lager for tiden alt for ofte hypotetiske «set ups» der leseren dras i en retninger som fører til forkludring og tåkelegging av vanskelige problemstillinger.

Her om dagen skrev ABB et klagebrev til myndighetene om soningsforholdene der han sitter, og dermed fikk folk og fe vann på mølla. Og på nettet flommet dritten i store elver om hva de kunne tenke seg han skulle få som svar og takk for sist. Poenget mitt er, hvorfor graver ikke pressen mer i mekanismene som skapte denne massemorderen? Hvorfor trykker man ikke hardere på disse som spyr gørra si ut i kommentarfeltene i avisene? Er man for redd for sin egen sikkerhet? Og hvorfor blir jeg selv kalt landssviker og Qusling bare fordi jeg skriver at de som sitter på gaten og tigger også er mennesker med det samme følelsesregisteret som alle oss andre? At jeg blir kalt en JÆVLA SOPERSOSIALIST fordi jeg lurer på hva som hendte med empatien? Ja, Nina Johnsrud er sikkert modig og uredd, og ære være og kudos til henne for det. Men en svale gjør som kjent ingen sommer. For som regel kommer det alltid en kjendis i veien som fjerner de viktige sakene fra forsidene. Men det er vel strengt tatt viktige hva som skjer av dramatikk på parketten i Skal vi danse? Og selvfølgelig også at journalistfiffen får sitte i fred og klappe hverandre på skulderen når dagens dont skal oppsummeres på Twitter? Wake up and smell the coffee!

Av og til lurer jeg på om det er pressen selv som er den største faren i dette overflatiske samfunnet vi lever i.

KONGEN AV FACEBOOK, DET ER MEG DET!

Men er det ikke selveste Facebookmannen? var det som ropte etter meg på Kunstnernes Hus.

Jeg var ikke den eneste i lokalet som snudde meg for å si det sånn. Hva pokker mener du med det? spurte jeg, om du synes jeg er mye på Facebook så er du vel like mye der selv? Nei eh, nei jeg, jeg er nesten aldri der. Oh, come on?

Det er to typer Facebookfolk, de som byr på seg sjæl og de som ikke byr på seg sjæl.

Jeg byr på meg sjæl. Men jeg juger så det renner av meg. Altså ikke med jobb og sånn, men ellers. Men du mente jo noe helt annet i går! piper noen av de mest ihuga Facebookpolitifolkene. Å, gjorde jeg det, ja hva så, er vi i Høyesterett, har vi avlagt ed på at alt vi skriver her skal være sant?

Ja, jeg byr på meg sjæl, kanskje litt i overkant noen ganger, og ofte må jeg ha noen dagers pause.

Men jeg har humor på min bruk av sosiale medier.

Når jeg blogger er det som oftes en blanding av ramme alvor og satire. Men det jeg skriver i statusfeltet på FB er ofte tull og tøys, tonnevis av selvskryt og selvopptatt fjas. Men jeg bruker ikke nettet som skriftestol eller skittentøykurv, sutrer veldig sjelden over sykdom eller dårlig råd som selv en nett-divaqueen kan bli offer for. Og for å gjøre det helt klart, jeg foretrekker levende mennesker jeg kjenner fremfor mine godt og vel 2000 «venner» på Facebook.

Men jeg liker ikke disse folka som bare ligger og spaner på Facebook, de som studerer bildene dine, som lagrer hver minste detalj av hva du skriver i elefant-hukkommelsen sin, disse digitale sladrekjerringene som tror de ikke legger igjen spor etter seg på nettet. Ha ha, de er lettere å følge enn flatlusa på gangen. Og greia er at mange av dem ikke forstår internett. Du vet disse livredde folka som peprer sidene med advarsler om et livsfarlig og hissig virus som spiser opp alt fra bankkontoen din til staudebedet på utsiden av huset ditt.

Det er mange ensomme mennesker der ute, og jeg er vel kanskje også en av dem.

Men når du er på jobb hjemmefra i lange perioder er det mye selskap i Facebook. Du føler fellesskap med venner og bekjente. Så sånn sett er Facebook fint å ha. Jeg liker Facebook. Men her om dagen hørte jeg noen si at dette nettstedet er helt «ut» at det er et sted bare for oldiser og tapere. Ja vel?

Jeg vet at de supersmarte er på Twitter der de sitter og gjentar det som sies på Debatten på NRK og sier #ffnor eller ett eller annet klokt og kodet til hverandre der vi andre Facebooktullingene bruker fjortishjerter og smiletegn og slike teite ting som Marie Simonsen og resten av gjengen som styrer Norge via Twitter ler seg ihjel av.

Men det eneste jeg er drittlei av på Facebook er de helvetes visdomsordene og alle kattebildene.

Ha en fin kveld Facebookers:)