MED LYS I ØYNENE

IMG_1444

Noen mennesker har lys i øynene. Du ser at det bor noen der inne.

Det tar tid og mot å ta bolig i seg selv, tørre å like seg selv, pusse soten av egen lampe, slik at man kan bli gjenkjent av annet levende. Når et lite barn fødes til verden er det et mirakel. Når det tar sine første skritt er det til stor applaus, men når det finner sin egen retning, en retning som ofte ikke harmonerer med opphavets drømmer, skal det ofte ledes inn på stien igjen. Pent på plass i rekkene! er mange miljøers evangelium.

Pass nøye på hva du bør mene, det kan bli dyrt å stå alene, skrev Bjørneboe. Så sant, så sant. I går så jeg av alle ting en dokumentarfilm om Bjørnstjerne Bjørnson, en norsk infant terrible som talte røkla midt i mot og ble tatt hardt for det. Men han var et av disse menneskene med lys i øynene, som gikk foran og lyste opp stiene der mange mente at han selv hadde gått vill.

Mennesker som har tatt bolig i seg selv er ikke til å ta feil av. Du ser lyset på lang avstand.

Ofte er det disse som har store sprekker, som har limt seg selv sammen, som lyser sterkest. De som har mistet alt, vært så langt nede et menneske kan komme, er de som aldri dømmer. De tar i mot andre mennesker med åpne armer, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. Redsel handler alltid om mangel på kunnskap, redsel er øyne som har sett for lite, bein som har gått alt for korte distanser, gjerne i sirkel.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men når jeg går i en stor folkemengde som her i denne byen jeg nå er, så ser jeg noen øyne stikke ut i dette gobelinet av et mennesketeppe. Trygge lysende øyne som ser rett på deg, uten redsel. Slike øyne er knagger å henge tilhørighet og virkelighet på. Fyrtårn i natten om du vil, som leder deg inn i varmen.

Vi lever i en kald verden. I det landet jeg kommer fra hutrer mange seg gjennom livet med nedslått blikk. Vi har vår lille krets av varmepunkter. Det er høyst menneskelig. Men verden er kald. Også her. New York er en merkelig blanding av poesi og harde slåsshansker, myk pels og nagler, et soundtrack skrevet for kakkerlakker, en tung groove av soul og jazz, ispedd noen udefinerbare space-akkorder. Men den har et høflig smil på leppene. Byer med så mange mennesker på så liten plass må ha det, ellers går det ikke. Redselen er mer påtagelig når det er stor avstand mellom hus og mennesker. Som hjemme.

Snart skal jeg hjem til jul. Til dette markelige fedrelandet som jeg elsker å hate.

Du skulle skamme deg, sier noen, som kritiserer ditt eget land, hvorfor flytter du ikke vekk om alt er så jævlig? Nei, flytte fra Norge for godt vil jeg aldri gjøre, men ut for å kunne puste litt må man titt og ofte, for så å dra hjem til de små tingenes tilstand. Eller små ting? Det som er smått for meg kan sikkert være stort for andre, og omvendt, jeg skal være den siste til å dømme. Men kunstens levekår i Norge er det så som så med der hjemme for tiden. Man blir sliten av at alt skal måles i penger. Vi vet hva alt koster i Norge, men ikke verdien av noe som helst. (Wilde) Ha en god dag alle….

Eh, dette var en rar blogg. Kanskje det er på tide å reise hjem?

Advertisements

3 kommentarer om “MED LYS I ØYNENE

  1. «Ofte er det disse som har store sprekker, som har limt seg selv sammen, som lyser sterkest»- TAKK, jeg følte meg ett øyeblikk som en sjelden og vakker gave. Bjørneboe har så rett så rett, på mange vis. Det kan bli dyrt å stå alene, men samtidig med stor verdi- tenker jeg. Det som er helt sikkert er at du blir stående alene, om du går din egen vei, eller slår på egen tromme .
    Takk

  2. Tilbaketråkk: MED LYS I ØYNENE | Dingnity/verdighet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s