LOOP – om ondskap.

 IMG_1484

Når den gode idéen kommer er det nesten alltid om natten rett før søvnen tar deg.

I det øyeblikket du er i ferd med å gli inn i drømmene kommer den plutselig frigjørende tanken, den som setter det hele i gang. For det er det å tenke på å gjøre det som er den tyngste jobben, skrive er den letteste delen. Flyt. Når det flyter, så er det bare å henge på. Men når hodet er et tomt skall, du har ingen konstruktive tanker som vedkommer historien du vil fortelle, tenker du at du aldri mer vil være i stand til å skrive en god historie.

I dag så jeg en fin boktittel i Strand Bookstore på Broadway. «Things I learned too late in life.» Den satte meg i gang. For som Charles Bukowski skrev i et dikt «det er ingenting som er verre enn for sent» Men hva er for sent? Jeg er i ferd med å starte på en historie om mennesker som ikke har en fremtid, som er sperret inn på livstid fordi de er en fare for samfunnet og seg selv. Farlige mennesker som samfunnet plikter å holde i live, men som aldri kan slippes ut av sikringsanstalten der de sitter. Myndighetene har et «opplegg» for slike mennesker. Er det noen vits? Hjelpe på med medisiner, pedagogiske metoder når de må være avskåret fra livet så lenge de er i live? Prøve å lede mennesker som ikke viser anger? Og er anger relevant? Tro? Håp?

 Jeg har ikke skrevet om ondskap før. Det er krevende. Bare det å erkjenne at ondskapen finnes kan være tungt for mange av oss. Vi vet at den er der, men vi ønsker ikke å ha den for nær oss. I fjor åpenbarte ondskapen seg i all sin gru en sommerdag, på et torg, på en øy, og vi kunne ikke fatte det. Men jeg er et menneske som alltid har ønsket å vite. Stille spørsmål i de tekstene jeg skriver. Hvor starter ondskapen? Hvordan så den dagen ut da det mennesket gikk seg vill i egne tanker? Hva gikk så forferdelig galt? Og hvorfor sluttet av og på-bryteren å virke?

For vi som er «friske» kan tenke våre tanker, men vi setter ikke tankene ut i handling fordi vi forstår konsekvensene av dem. Men «onde» mennesker er ofte smarte, jeg våger å påstå det. De ser ofte sammenhenger vi andre ikke gjør. Men de konstruerer sitt eget verdensbilde, som ikke harmonerer med eller er justert opp mot virkeligheten. Å skrive om ondskap er på en måte  å ikke forholde seg til virkelighetens normer. Tror jeg.

Stykket jeg arbeider med heter LOOP, og foregår på en lukket institusjon.

Tanker som går i loop inne i hodet på mennesker som har utført de grusomste handlinger. Jeg er i startfasen, og når disse karakterene nå har begynt å «snakke» til meg kan det til tider være ganske så uhyggelig, men også svært spennende å høre på. For det ligger en frihet i å bryte grenser, og det handler om å bli sett. Derfor skal denne teksten handle mest om alle rundt som ikke så, hørte etter eller fulgte med. Vi, som ikke så de første tegnene, som ikke tok virkeligheten på alvor. Vi som sier, dette mennesket skulle fått dødsstraff, vært fjernet fra jordas overflate. Vi som bare føler avsky, med rette, men ikke leter etter de dypeste av grunner for å finne ut hva som bør gjøres for å forhindre at det utenkelige skal skje igjen..

Men ondskapen er ikke noen andre. Den kan være oss. I oss, eller tett ved. Jeg tror vi lever i en verden som stiller feil spørsmål, som vegrer seg for å finne svar vi ikke kan leve med. Men jeg er ganske så sikker på at ondskapen begynner et sted, og jeg vil lete etter det stedet. Og jeg har en mistanke om at det er skremmende nær. At vi allerede vet det…..

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s