DRAMA I MAKTPYRAMIDEN

322162_10151034848842555_2145911746_o

I gamle dager, for ikke så lenge siden, hadde dramatikerne all makt i teateret.

Mange av dem var teatersjefer. I Russland, når Anton Tsjekhov annonserte at han ville komme på teateret å lese sitt seneste stykke var det høytid i huset. Skuespillerne kledde seg pent, alle var fulle av forventning, satte seg andektig i salongen mens mesteren leste teksten uten å bli avbrutt. Den største rollen gikk til teaterets primadonna uansett. Jeg leste et sted at den første skuespilleren som spilte Hedvig i Ibsens Vildanden var 48 år gammel, jeg tror det var i København. Både Tsjekhov, Ibsen og Strindberg var alfa og omega i teateret den gangen ny dramatikk var verdsatt som den viktigste råvaren for produksjon, uten den, ingen historie å fortelle. Så snudde tiden noen blad, mesterene døde alle som en, og det ble dørgende stille. Lenge. Instruktørene overtok makten, og dramatikerne ble bedt om å vente på gangen, ikke mase, for nå visste plutselig alle de som aldri hadde skrevet et ord mest om historiefortelling fra en teaterscene, eller på filmduken for den saks skyld.

Nå møtes ny dramatikk med skepsis. Å være ung debuterende dramatiker i dag er ingen lystreise. Teksten din blir stuet vekk i teaterets minste og mørkeste krok, nesten ingen penger brukes på markedsføring, og fortegn som «dette er veldig smalt, vanskelig å selge!» er det du møter om du er så heldig å få en oppførelse ved et stort teater i hovedstaden. Først etter femten oppførelser føler at jeg blir tatt på alvor i bransjen. For jeg har ikke bare brukt de siste tjue årene på å skrive, jeg har også brukt tiden på å bygge et nettverk. Men jeg gidder ikke lenger sende tekster til de største teatrene i hovedstaden, det er på de mindre husene i provinsen du har størst mulighet for å bli oppført, bli markedsført og verdsatt.

Nå raser en debatt om manus innen tv-drama. I Norge er ikke manus verdsatt som en av de viktigste ingrediensene for å kunne skape en god tv-serie. Forfatterene er stort sett i veien, har ingen makt. Vi må finne oss i at tekstene hakkes i stykker av folk som mener de vet alt om å skrive. Nå har NRK Drama sagt at forfatterne skal, som i Danmarks Radio, få mye mere makt, og da hyler resten av maktpyramiden opp i redsel for å blir satt på gangen mens det skrivende folket styrer og steller. Vel, mange forstår faktisk ikke at uten et godt manus, ingen historie å fortelle.

I begynnelsen da jeg skrev for scenen var jeg så glad over å bli oppført at jeg fant meg i nesten alt.

Jeg beit til og med i meg hån og latter fra lysdesignere, kostymefolk og andre, som ymtet frampå at de måtte gjøre alt som sto i deres makt for å redde denne tynne teksten. Nå er jeg mere streng. Jeg finner meg ikke i hva det skal være. Og jeg sier til regissører som får paranoia når skuespillerne kommer og spør meg om noe de ikke forstår i teksten: «Jeg har skrevet denne historien, jeg har tenkt alle tankene, jeg har slettet sporene etter meg, og jeg vet mest om den – selv om det er du og skuespillerne som skal blåse liv i den. Men ikke se på meg som en fiende. Jeg er hovedleverandør i denne produksjonen, og jeg vil også at dette skal blir bra!»

Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg er blitt bedt om å holde meg vekk fra prøvene fordi skuespillere og regi blir så nervøse fordi jeg sitter i salen. Og like mange ganger har jeg blitt beskyldt for å blande meg opp i regien når skuespillene spør meg om råd. Derfor har jeg etterhvert skaffet meg et nettverk. Jeg jobber bare med folk jeg stoler på og som stoler på meg, som lytter, som behandler teksten med respekt, men som ofte kommer med ønske om forandringer eller strykninger. Og det får de, ofte, om de kommer med vettuge argumenter for hvorfor de vil forandre, kutte osv…

Ny norsk dramatikk er for tiden litt den samme følelsen som jeg får når foreldre skal lære ungene å spise «vanskelig» mat. Dette er voksenmat, sier de, men du må ta en liten bit selv om du ikke liker det. For ny norsk dramatikk gjør seg best i festtaler og i livredningsforsøk som dramatikkfestivaler. På teateret er den «smal, og vanskelig å selge!» Men når man lager en forestilling med innstillingen om at dette er veldig smalt, forfatteren er ukjent, dette kommer ingen til å se, blir resultatet der etter. Derfor er det viktig at vi, det skrivende folk, svinger mer med sablene, trykker hardere på teatersjefene. For når noen av dem ikke engang gidder å lese det du sender dem, er de svært lite troverdige når de okker seg over at ingen skriver gode tekster for teatret lenger. En gang ble jeg så forbanna at jeg sa til en teatersjef etter å ha ventet på svar fra henne i to år: Nå sender jeg deg en regning på hele honoraret, og det kan jeg gjøre i følge reglene fra Dramatikerforbundet. Og da sa hun: Ja, gjør det du, men da kommer du aldri innenfor disse dørene så lenge jeg bestemmer!

Skal vi lage litt drama i maktpyramiden dere?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s