LILJEKONVALL I PARIS

DSC00223

Mormor, i den trygge blå kjolen med hvit krage. Hennes kjøkken med utslagsvask. Jeg gikk hånd i hånd med henne til slakteren for å kjøpe kalverull og sylte. Finbrød kjøpte vi hos en baker nede ved elven. Mormor kalte det brødet hun ikke bakte selv for finbrød. Om jeg lukker øynene kan jeg kjenne det lette trykket av den tørre hånden hennes, den litt søte duften av konvall. En duft du i disse dager bare kjenner når en veldig gammel kvinne setter seg ved siden av deg på en buss eller en trikk. Jeg får tårer i øynene av slik liljekonvallparfyme.

Mormor hermetiserte moreller som hun la i steriliserte glass med vokslag på toppen. Gule moreller fra det store treet ved gjerdet i hagen som hun serverte med stivpisket krem på julaften. Og egne pølser som hun la på hollandske krukker, alt for salte, litt for grove, men mormors pølser er de beste pølsene i verden, fremdeles. Og smultringer, sirupssnipper og fattigmann i kakebokser. Mormor lærte meg betydningen av mat. At mat skulle det ta lang tid å lage. At råvarene skulle være de beste. Og at mat aldri skal kastes. Vel, jeg synder der, men bruker mye tid på å lage skikkelig mat.

Jeg vet ikke hvor klok mormor var. Hun sa ikke så mye. Men hun hadde varme gode hender, og et fang som det var godt å sitte på. Og så hadde hun tid i massevis. Hun og jeg kunne sitte stille sammen ved kjøkkenbordet. Spise finbrødskiver med smør og kalverull. Noen ganger kunne hun fortelle om gården langt inne på heia der hun kom fra. At hun hadde vært seterjente som ung. At hun hadde hørt en bjørn i blåbærskogen en gang.

Jeg har bare et lite fotografi av mormor og morfar. De står ved en port ved det lille røde huset de bodde i. Bak kan du ane roser og georginer, og det store pæretreet ved sydveggen. For mange år siden dro jeg opp for å se dette huset, men det var borte. Noen hadde bygget en motorvei der. Ikke et eneste spor igjen etter et langt liv var å se. Ingen spor av liljekonvallduft. Jeg satte meg ned i veikanten og gråt. Kanskje patetisk, men dog. Det er ganske tøft å se at hele barndommen plutselig har fått asfalt og fire kjørefelt.

Jeg angrer på at jeg ikke tok meg mere tid til å være sammen med mormor og morfar de siste årene de levde. Jeg var vel for opptatt med å leve selv, jeg var for ung til å forstå at livet ikke er evigvarende. Men det er derfor jeg smiler til gamle damer og menn på gaten. Stanser opp og blir stående å stirre på ensomme gamle menn på en benk i parken. Og får tårer i øynene av en gammel damekjole med hvit krave, en brosje på jakkeslaget. Alt blir så nært når årene kryper på. Når jeg lukker øynene kan jeg såvidt høre klirret fra de små prismene i mormors lysestaker og lyden av krumkakejernet som freser ute på det lille kjøkkenet.

En gang gikk jeg forbi et blomstermarked i Paris. Jeg stanset ved lukten av noe. Rett foran meg sto en svær bøtte med liljekonvall. Jeg kjøpte en bukett av dem, satte meg på en benk ved Seinen, stakk nesen ned i de hvite blomsterklokkene før jeg kastet den i elven og så den drive avsted med strømmen. Takk mormor, hvisket jeg. Takk for de fine minnene.

2 kommentarer om “LILJEKONVALL I PARIS

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s