EN HARD NØTT FOR ASKEPOTT

 IMG_1346

Jeg skal ikke hykle. Jeg er ikke særlig kristen.

Men jeg liker lyden av tradisjon. «Tre nøtter til Askepott» ruller over flatskjermen.

Min svigerinne ser på over klirrende strikkepinner, min kjære og niesen er langt inne i eventyret. Vi sitter i pyjamas, med kaffe i koppen, kaker på fatet. Fred. Lyden av tradisjon. Ute er himmelen lys blå og havet ligger i vinteropplag. Her inne ringler det lett i klokkene på juletreet når svigerfar går i trappen. Og svigermors miksmaster surrer ute på kjøkkenet, store skyer av lykke tårner seg opp der ute, høres det ut som.

Dette året har vært et merkelig år.

I år var året det ble viktig for mange å flagge sin tro. Selv biskoper har blitt refset for å blande seg inn i kampen for de kristne verdiene enkelte av oss er redde for skal rives i filler av «de andre» For enkelte deler mennesker opp i «de andre» og «oss» – bygger mentale murer og forsvarsverk. Noen av oss vil sogar tilpasse kristendommen slik at den ikke inkluderer men ekskluderer. La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, står det i skriften. Men mens pinnekjøttet ligger i vann og kålrabien koker sendes små barn og ungdom ut av landet til en uviss fremtid. Jeg kan ikke få det til å harmonere med et kristent og humant livssyn. «En rotte er en rotte, og blir ikke en hest bare fordi den er så heldig å bli født i en stall! Send dritten ut!» kunne man lese i kommentarfeltet i VG her om dagen. Jeg håper ikke det mennsket som skrev dette påberoper seg å være kristen! Det ville i såfall være en frekkhet uten sidestykke.

En kollega og venn skrev dette på Facebook i går, jeg synes det er så vakkert: «Venner, vi har ikke dårlig tid. Tiden er nå, og nå gjør den alt for å nå oss! God jul!» Ja, i disse tider kommer virkeligheten stadig nærmere, livet banker på. Den lille piken med svovelstikkene er ikke lenger bare et vakkert eventyr. Hun sitter rett utenfor vårt vindu og stirrer inn. Vi trekker gardinet for, orker ikke å se, orker ikke å høre de desperate hulkene ute i snøen, de ynkelige pappkoppen hun har i de blåfrosne hendene. Kan ikke noen ordne opp? spør vi.

Ja? Kan ikke noen gjøre det? Jeg? Du? Per Fugelli sa: «Ikke vær et ett-tall på jorden, bry deg om flokken.» Men jeg har en følelse av at alt ikke er galt, Jeg tror verden går både forover og bakover samtidig. De sterke flotte stemmene hever seg stadig oftere i den offentlige debatten. Mange bryr seg. Og jeg tror mange er i stand til å stable bokstavene slik at de ligner mer på kjærlightens alfabet enn hatets mørke morsetegn.

Om en times tid, på flatskjermen, vil prinsen finne ut av den vakre skoen han har funnet tilhører underdogen Askepott, og vi vil alle gråte en liten skvett over at det gode seirer over det onde. Men vi er så trent i å kjøpe fiksjon. Men virkeligheten har mange av oss vanskelig med å svelge. «Verden er en scene, og vi spiller alle en rolle» skrev Shakespeare. Med andre ord, vi styrer våre roller og replikker selv, vi har påvirkningskraft til å forandre alle som en. Og som jeg selv sa i et teaterstykke for en kort stund siden: Alt vil bli bra til slutt. Og om det ikke er bra, så er det simpelten ikke slutt!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s