BLI SOM OSS, OK?

Sven.Henriksen4_IMG_9001

Det begynner i barnehagen.

Det kan være en brun flekk i et øye, et fødselsmerke, feil farge på overtrekksdressen, huden eller noe annet som ikke føyer seg inn i det som gjelder. Og flertallet posisjonerer seg mot denne ene, få det vekk, slå ned på det, ta avstand, sørg for at denne ene får utrykkelig beskjed om at hun/han ikke tilhører flokken! At dette vesenet ikke er som oss, vi vil ikke ha det, kom deg vekk, du som ikke forstår kodene her i nabolaget.

Jeg var selv et slikt barn. Jeg hadde feil dialekt, feil utseende, feil foreldre, feil søsken, bodde i feil hus, hele jeg var feil, jeg hadde ikke livets rett. Hver eneste dag sto en gjeng gutter nede ved jernbanelinjen og ventet. Nesten hver eneste dag fikk jeg bank. Jeg var feit. Jeg var same. Kineser. Jeg var alt det man ikke skulle være i den lille bygda jeg vokste opp. Jeg kan ennå kjenne redselen hugge når jeg en sjelden gang kjører forbi avkjørselen til det lille stedet. Men jeg kom meg vekk. Jeg overlevde. Jeg gikk etter den sterke drømmen som vokste fram mens knyttnevene traff et lite guttekinn der han ble dynket i snøen et sted i verden på 1960-tallet.

Jeg kom til storbyen. Forsto nok ikke kodene der heller, men jeg hadde talent for noe. Jeg ble sett. Kom inn ved teateret. Men livet var tøft for en bondegutt som ikke hadde tatt noen dannelsesreise før livet plutselig begynte. Jeg gikk på en smell titt og ofte. Men etterhvert begynner det å ligne på et liv, for å låne noen ord av Ole Paus. Og barndommen er hva den var, det kan ikke gjøres noe med, og jeg takker for de harde årene faktisk. For de har gitt meg en radar for mennesker som blir utstøtt både på helt synlig vis og mer subtilt.

Og det har også gitt meg en skepsis mot mennesker som alle snakker godt om. Disse feilfrie overmenneskene som alle liker, som alltid smiler, sier de rette tingene, som aldri sårer noen, som ikke drikker seg fulle og blir rape gale i selskaper.

Nei, jeg dras mot de tause, de i ytterkanten av flokken, de som ikke alle liker, de som sier de vanskelige tingene, stiller de vanskelige spørsmålene, replikkene som ikke står i manus. Jeg liker slike mennesker, ikke disse som bare driver med forutsigbar tidtrøyte, vind og vær, nei, heller disse som det tar tid å lære å kjenne, som i begynnelsen er vanskelig å elske, men som går gjennom flammer for å redde deg når de slipper deg inn og blir din venn. Men som også hele tiden er sky som rådyr fordi de er redde for mennesker av dyrkjøpt erfaring.

Ja, det begynner i barnehagen, fortsetter i ungdommen, så videre inn i voksenlivet. Passe inn, ta seg sammen, tenk innenfor boksen. Og alt som stikker ut, kutt det av, få det vekk! Vi vil ikke ha dette i våre gater. Bli som oss, ok?  Hørte en historie om en far som hadde sendt den lille datteren i barnehagen i en lyseblå overtrekksdress. Stor skandale. Små piker går ikke i lyseblått, hva slags foreldre har dette stakkars barnet som blir mobbet fordi de voksne ikke har vett på å kle henne riktig? Og nå er det sikkert mange foreldre som sier at de ikke kjenner seg igjen i dette, at jeg generaliserer eller overdriver. Mulig.

Men hvorfor roper små gutter på fire år «JÆVLA HOMO SOM GÅR I JENTEFARGE!!!» om en gutt skulle være så uheldig å ha noe rosa på seg? Selv tror jeg ikke vi får has på dette med kjønnsrollefellene og mobbing før en mor sier til datteren: «Å, for en stor og sterk liten pike!» Eller at far sier til sønnen: «Å, så flink du har vært til å stelle dukken din på håret!» Men det er kanskje litt for mye forlangt, for det beste er å kjøre safe og holde seg til flokken.

 Ha et godt nytt år alle sammen. Ønsker dere alt godt.

28 kommentarer om “BLI SOM OSS, OK?

  1. Takk for at du deler din historie. Sterkt. Det er vel slik at vi alle er produkter av tiden, av gener, av miljø og oppvekst. At vi blir slik vi er, er ikke tilfeldig, mener nå jeg. Så også med holdninger hos barn. Kloke foreldre vet å formidle seg aktsomt, men vi har dessverre en stor gruppe foreldre som aldri er sine holdninger bevisst. Disse igjen er ofte et resultat av sine foreldre igjen, så har du det gående……
    Vi er vel alle noen ganger oppe og noen ganger nede for telling. Men at noen får mer enn andre er en kjensgjerning. Du har tydeligvis fått din tilmålte elendighet, men som du selv skriver så overlevde du og har sikkert også fått med deg noen erfaringer du kan bruke i livet, som å formidle deg her. At folk befinner seg i sentrum av flokken, betyr nødvendigvis ikke at de er de lykkeligste eller mest vellykkede. Heldigvis så har vi flere grader fra sentrum og til ytterkanten. At du trives best i ytterkanten forstår jeg også.Her er det nok mer rom for refleksjon enn i sentrum. Om noen skulle betegne meg ville de nok si at jeg var mer i sentrum, men det betyr ikke at jeg ikke har hatt mitt og mine refleksjoner selvsagt. Jeg føler jeg beveger meg i hele skalaen, men har vært heldig i livet, takket være både kloke foreldre og gener. Jeg er takknemlig for mitt liv og for den jeg er blitt, men jeg har også evne til å se hele skalaen fra sentrum og ut. Lykke til videre og Godt Nytt År.

  2. Jeg møter mye sånne holdninger i barnehagen jeg jobber som leder i. Men vi jobber mye med disse holdningene hos barna og får dem til å reflektere rundt dem og det ender ofte med at barna (og ofte foreldrene) får nye syn på annerledeshet og kjønnsroller. Jeg ser på det som min oppgave å legge til rette for at alle føler seg inkludert, uavhengig av kjønn, etnisitet, hudfarge eller klesstil eller hva det nå skulle være. Men nå tror jeg kanskje jeg er litt over gjennomsnittet interessert i dette.
    Jeg oppmuntrer stadig barna til å gjøre de tingene de ønsker, og leke det de ønsker uansett om det er typisk «jentete» eller «guttete» og jeg og assistenten min som er mann, provoserer barna stadig med å oppføre oss utafor den såkalte «kjønnsrollenormalen». Jeg har alltid blå spidermankrone på bursdagen min og han har alltid rosa prinsessekrone på sin. Uten å lage noe nummer ut av det. Det er det vi liker, og sånn er det. Barna begynner å bli mer og mer åpne for at gutter og jenter kan like og leke det samme. Hvis noen sier: «Ææææh han tegner med jentefarge!!» så kan jeg ofte høre andre barn ved bordet kommentere «Det ække noe som er jentefarge, man kan tegne med hva man vil faktisk». Og det gjør meg glad å høre. Håper det gir deg og et lite håp om at det kan gå bra med noen av de som skal være framtida 😉

  3. BRAVO Mr. Henriksen ! Takk, for innlegget- deilig å ha noe flott sammen med morgenkaffen ! Jeg kjenner meg veldig igjen i opplevelsen av å være uglesett som barn. Jeg kjenner meg igjen som den forelderen som skiller seg ut fra normen som andre foreldre har skapt, jeg våger likevel å være den forelderen jeg er. Men det er en ensom ferd, og tidvis tung.
    Jeg har to barn, ett på 26 som har spillt på sin egen tromme i hele sitt liv- han fikk sin egen » Ken» av meg som barn, så kunne han ha sin egen » Barbie» når han lekte med venninnene sine. Andre » voksne » sa : Er du ikke redd han skal bli homo ? Jeg var ikke redd for det, var han homo så ble han vel homo- tenkte jeg. Tror ikke det bare skal en » Ken» til. Samtidig er jeg en enstående mamma, det er visst fare for at barn blir homo da :-). Han er også en kunstnersjel – synger opera, ikke spilte han fotball, ikke sloss han, ikke banna han ( så mye ). Men han var ett klokt barn, omsorgsfull – null trøbbel. Og veldig vakker- det er han enda. Jentene falt ikke for han. Så da kan du nok tenke deg resten selv 🙂 Jeg har ei på 10 også, hun spiller også på sin egen tromme. Hun kom ut og var slik – bruker jeg å si 🙂 Bryter seg frem i verden, og blir forsøkt satt i boks. Kampene er mange. Mange mener hun er bortskjemt, det er det de kaller barn som viser tenner når de blir forsøkt satt i boks. Hun er egentlig bare «fryktløs», og våger å vise andre at hun har kraft. Hun kan være vanskelig å forstå, hvis hun møtes av en som tenker at ett barn ikke har sin egen tromme, men slår på felles-tamburinen. Da ser jeg bak øynene til den andre at den andre tenker hun er bortskjemt. Bortskjemt er ett stygt ord, som brukes ofte for å manipulere barn inn i rollen som veloppdratt barn. Foreldre er redd for å være en forelder som har bortskjemte barn, så de skyndter seg å forme de slik andre barn er, så de ikke blir bortskjemt. Jeg har opplevd det i barnehager, og på skoler også. Jeg oppdaget med hun som nå er 10, at samtidig som jeg selv rev meg løs fra normene som var trange, forsøkte å få henne til å følge normene for at reisen hennes skulle bli mere stormfri. Det ble så absurd så nå støtter jeg henne når stormene kommer, lærer henne å tro på seg selv. Vet ikke om hun er homo- men er hun det – så er det slik det blir – tenker jeg.
    Vi er flere som våger å gå vår egen vei, det er bra ! Men det vil nok enda være en tidvis krunglete vei å gå. Men utsikten og innsikten vil være slående vakker 🙂 GODT nyttår til deg også !

  4. Flott og sterkt skrevet! Jeg er så enig, vi må våge å tenke anerledes. Takk for din historie, ønsker deg et riktig godt nytt år ❤

  5. Tankevekkende og gjenkjenbart – kjære Sven, du tar virkelig ting på kornet – og det så det suser gjennom sjela og treffer som ei kule. Takk for at du våger å dele. Varm klem og masse gode ønsker for det nye året.

  6. Jeg blir så glad når jeg finner slike tekster som du presenterer her. Tekster som har god klang, som river i sjelen og som får tårene til å trille. Jeg blir så glad fordi det gjør at jeg stopper opp og reflekterer over innholdet, over mine egne tanker om verden og ikke minst over mine egne holdninger. Vi trenger å bli røsket litt ut av våre stillesittende, behagelige tåkeheim, vi trenger å bli utfordret til å ta et steg eller syv litt utenfor komfortsonen. Vi trenger påminnelsen! Jeg er hun som kledde sin lille babydatter i mørkeblått, jeg er det sky rådyret med dyrekjøpt erfaring og jeg er hun med de vanskelige spørsmålene. Datteren min har klart seg veldig bra til tross for mors fargevalg. Den dyrekjøpte erfaringen rådyret bærer med seg kommer til god nytte når jeg omgås andre som kan trenge en erfaren samtalepartner. Og de vanskelige spørsmålene… de kommer av god intensjon og et ønske om å hjelpe. De fleste tar sats og lar seg utfordre, men veldig mange lar seg skremme og foretrekker kjernen i komfortsonen hvor tåken ligger tykk – nesten så man blir pakket litt inn i bomull.

    Takk for påminnelsen! 🙂

  7. Jeg kjenner nå stoltheten for jobben vi gjør i min barnehage, og hvor fantastisk heldig vi er som har Likestillingssenteret som veiledere i prosjekter. Vi har valgt rett fokus og håper vi gir selvtilliten og styrken alle 78 trenger.
    Tusen takk for et viktig innlegg.

  8. Veldig godt skrevet, og veldig riktig og viktig. Vi er mange som har opplevd litt av hvert, selv om vi er hvite og vanlige mennesker fra vanlige mijløer, helt uten karakteristika som vi tror kan utløse mobbing.

  9. Jeg er selv 194 cm høy, og har alltid ruvet over de andre. Jeg har også vokst opp et sted hvor annerledeshet ikke har blitt sett på som positivt. Noe som skapte isolasjon. Jeg kan se at vi har hatt noe av den samme historien, men da jeg kom til byen fikk jeg endelig være meg selv til fulle. Vår historie er bemerkelsesverdig like, og jeg tror at mange har den samme følelsen. Også de som man anser som svært tilpasset.

    Takk for at du delte dette med oss 🙂

  10. Nå har jeg sittet og lest litt i bloggen din – og jeg må si at du berører meg virkelig med ordene dine.
    Særlig denne teksten om annerledeshet ble sterk for meg. Har selv en sønn som blir «holdt utenfor» fordi han ikke «passer inn» – det er sårt – og jeg kjenner på en maktesløshet uten like. Men teksten din gav meg håp – håp om at han på tross av harde år nå vil komme til å få et godt liv.
    Ønsker deg alt godt – og et flott 2013.

    • Takk for fint svar. Vær så snill å fortell ham hva han er verdt. At det ikke er han, men verden som bør justerere seg mot alt det som ikke «passer inn» i det «normale» bildet. Lykke til, og alt godt til deg og din sønn.

  11. Jeg ble så inspirert av innlegget ditt at jeg begynte å skrive litt om meg selv, men jeg våget ikke fordi jeg fortsatt er redd for andres reaksjoner. Takk fordi du er modig og deler.

  12. Nu har du nådd mæ via fire forskjellige venna på Facebook, fra fire forskjellige miljø. Æ trur du begynn å bli en farsott!

  13. Det var noen sannhetens ord som vi alle burde ta lærdom av. Kanskje en mobber også kan forandre seg hvis han/hun blir tatt inn i varmen og inkludert. Livet dreier seg mye om å gi av seg selv, slik vinner man respekt også får man noe tilbake, tror jeg.

  14. Jeg har vært og kommentert på blogginleggene dine før, men det er bare fordi jeg er så mektig imponert over din rett fram ærlighet og utrolige evne til å sette ord på tanker og følelser,
    jeg har faktisk aldri vært noen bloggleser og har ment at blogg er et tidsfordriv der man skriver om hva man har handlet og hvilke sko man skal ha på seg osv, de typiske jentebloggene,
    men så kom jeg over din blogg og siden har jeg vært fast leser.
    skulle ønske fler var som deg, jeg har ikke gitt opp håpet om menneskeligheten enda, selv om jeg i min frivillige jobb med asylpolitikk og rusomsorgen ser store mangler på både det ene og andre, så er jeg glad for at det begynner å bli fler og fler som roper ut at dette finner vi oss ikke i ! 🙂
    godt nyttår til deg, måtte det bringe glede og lykke 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s