JOHANNES ÅPENBARING

IMG_5248

Han står ved rekka. Det er natt. Den store tankbåten krysser ekvator. Han kjenner et grøss av noe han ikke vet hva er.

Han ser flyvefisk bryte vannskorpa. Luften er varm med små sandkorn fra Sahara i seg. Det er julaften, han er 21 år. Han lengter ikke hjem. Han heter Johannes. Seks år senere skal han bli min far, men det vet han ikke der han står i den snøhvite skjorten og stryker en mørk hårlokk vekk fra de dyptliggende skrå øynene. Akkurat nå, i dette øyeblikket er han helt alene i verden, står under en lilla stjernehimmel med resten av livet foran seg.

Det ligger en pakke nede i kahytten. Han har ikke brydd seg med å pakke den opp. Det er en upersonelig pakke fra Kirkemisjonen. Han pakker den ikke opp før neste dag. Finner et par triste grå raggsokker med en rød stripe. De virker malplasserte her i tropevarmen utenfor Afrika. Han legger dem i sekken, tenker ikke mer på dem.

Det går to år. Han er hjemme hos sin mor på den lille gården i nord. Moren finner raggsokkene som er ubrukt der de fremdeles ligger i gråpapiret. Hun stusser, det er hun som strikker sokker til sønnen. Hvor kommer de fra? Jeg må spørre ham, tenker hun. Men like før hun skal til å legge dem vekk kjenner hun noe i den ene tåen. Det er en sammenbrettet papirlapp. Det står et navn på lappen. Bergliot. Og et etternavn og en adresse.

Du må skrive til denne kvinnen og takke, sier hun til sønnen samme kveld.

Ja, jeg må vel det sier sønnen, og tar lappen moren rekker ham.

Han stikker den i lommen på jakken sin. Lappen blir liggende der i to år til. Han finner den igjen der han sitter på en kafé i Lisboa. Han sender den fremmede kvinnen et postkort. Tusen takk, ikke så mye mer. Han er en mann av få ord. Han får et langt brev tilbake. Så går alt plutselig veldig fort. Året etter mønstrer Bergliot på som messepike. Hun blir gravid senhøsten året 1954. Slik begynner min historie.

OM JORDEN GÅR UNDER PÅ FREDAG?

IMG_1418

Om jorden går under på fredag tar jeg det ikke så tungt. Jeg har overlevd jordens undergang før. For med foreldre som var Jehovas Vitner skalv jeg meg gjennom store deler av oppveksten med trusselen om at jorden skulle gå under i 1975. Jorden gikk ikke under i 1975,  og jeg som trodde at jeg ikke skulle bli mer enn 20 år lever fremdeles, nå med en nært forestående verdensundergang på dørstokken. Vel, jeg pyntet juletreet i går, slang en svineribbe i ovnen, kokte litt rødkål, for sikkerhets skyld. Man kan jo aldri vite? En eller annen gang må jo jorden gå under, så hvorfor ikke førstkommende fredag midt under Nytt på Nytt?

 Vent, jeg kommer på noe, jeg var midt oppe i det ganske nylig. Jeg tror det var i fjor at en religiøs sekt i USA spådde at jorden skulle gå under klokken 4 pm en fredag. Jeg var i NYC. «De utvalgte» satt på fortauene langs hele 5th Avenue med åpne hender og bleke ansikter løftet mot himmelen, alle med en bønn på leppene. Det var et ganske uhyggelig syn. Men jorden gikk ikke under. Men det som skjedde var dette: Plutselig, 4 pm ble himmelen mørk, eller nesten svart, jeg lyver ikke, det gikk et isgufs gjennom gatene, og så kom et regnskyll uten sidestykke, kraftig lyn og torden. Det hele varte i femten minutter, og så skinte solen igjen som om ingenting hadde hendt.

Da jeg senere samme dag satt og reflekterte litt rundt dette med jordens undergang på et bestemt klokkeslett, så kom jeg til den konklusjon at klokken er jo ikke 4 pm over hele verden samtidig. Og sånn sett er det vel ikke 21. desember over hele jordkloden samtidig heller?

Men det er noe teatralt og musikal-aktig over jordens undergang. Det trigger yrkesmennesket i meg.

Jeg liker slike scenarier der verden ender i Harmageddon kompet til hundre fioliner av Enrico Moricone. Eller at det kommer noen skumle kjøttetende planter a la «I Trifidenes dager» som overtar verden. For slike dramaturgier rører også ved vår dårlige samvittighet og vissheten om at det melodramatiske livet vi klamrer oss til er så fryktelig kort og flyktig, og når katastrofen rammer er vi alle hjelpeløse. Kanskje derfor amerikanerne har skrevet inn Supermann som kommer og redder dem fra alle farer som truer? Kankje dette prippmoralske og til tider paranoide landet også burde ta innover seg at alt fjærkreet i Andeby går uten bukser med tissefantene og det som verre er ute?

Men jeg sitter altså her i et ferdig julepyntet hus og venter på at jorden skal gå under.

For de som eventuelt overlever, om verdens undergang skulle inntreffe, så ligger julegavene i det røde trauet ved de store vinduene, og det er nok mat til alle i skapene. Det er byttelapper på de fleste pakkene, og om dere ellers finner noe dere liker i huset, så bare ta det. Tror det blir lutefisk, bacon og mandelpoteter i morgen, og kalkun de lux med alt tilbehør på torsdag. Onsdag skal jeg på julebord med skrivekollektivet jeg er medlem av, så da blir årets juletallerken dekket inn. Så om alt går til helvete på fredag, så ses vi på den andre siden.

Vel, etter et nytt søk på Google ser jeg at den siste forskningen viser at Mayakallenderen fortsetter i to tusen år til, og at dommedag kanskje ikke er førstkommende fredag allikevel? Men om dette strides de lærde.

Hvor er krumkakejernet? Kransekakeformene? Jeg vil ikke bli avslørt som ei sjukse om dommedag ikke intreffer og jeg ikke blir ferdig til jul. Pokker, begge alternativer viser at nå har jeg jævlig dårlig tid! Skulle ha begynt før. Og jorden burde faktisk gå under hver torsdag slik at vi late husfedre fikk en rakett i rævva litt oftere.

HJEMME ER DER HJERTET ER

En liten inder på Union Sq New York City.
En liten inder på Union Sq New York City.

Sitter her, ser blått lys over fjellene, skodda driver ute i fjorden. Hjemme.

I går tok vi inn et juletre. Sikkert alt for tidlig, men nå står det her i all sin vulgære prakt. Engler, hjerter, kuler og stæsj. Ikke akkurat minimalistisk, men vi blir alle litt jalla i julen. Et kobbel med nisser sitter i en stol ved vinduene, og julestjernene lyser i silhuett mot det blå lyset der ute. Fred i heimen. Radioen lavt på, noe om kultur, jeg slår av. Orker ikke debatt i dag. Stillhet, ro. Året ebber ut, et nytt skal komme, med slit og strev, nye oppgaver. Tenker at jeg er heldig som får henge med, at det er bruk for meg. For lenge siden tenkte jeg at om jeg blir førti er jeg heldig. Nå er det en god stund siden jeg fylte førti. Og livet har aldri vært bedre.

Jeg tenker også at vi alle blir eldre på hver vår måte.

Før var det en slags felles oppskrift, regler man måtte forholde seg til når man ble gammel. Nå krysser 90-åringer Sahara på kamelryggen, drar på «finne seg selv-reise» til India, gjør ting mine besteforeldre aldri ville drømme om. Mine besteforeldre var mennesker som gikk stille gjennom livet, arbeidere til sin dødsdag. Jeg savner dem selv om det er over tretti år siden de gikk bort, og jeg unner alle barn å ha et trygt og mykt bestemorfang å sitte på. En lun bestefarjakke som lukter tobakk å lene seg mot, selv om bestefedre sikkert ikke røyker pipe lenger. Men de gamle blir stadig yngre. Det lover godt for fremtiden, synes jeg. For jeg tror du er så gammel som du føler deg. Jeg er 57 år, og går frekt og freidig inn i en hiphopbutikk og kjøper meg en lue, so what, så får jeg heller leve med at jevnaldrende gubber smiler skjevt og nikker megetsigende til hverandre der de sitter i trygg beige cordfløyel og bystyregodkjente golfjakker med skinnlapper på albuene.

Nå blåser det opp der ute, skyene råkjører over himmelen. Det er litt snø i lufta. Vel, det var dagens værmelding. Jeg har tint en svineribbe som skal inn i ovnen. Så skal det kokes hjemmelaget rødkål med eple, tyttebær og masse karve. Min kjære setter sammen nye bokhyller, så snart har vi en hel vegg med bøker i den ti meter lange gangen. Det blir fint alt sammen her i det nye huset i nord. Etter jul begynner prøvene på min egen musikal «Svarta Bjørn» der jeg spiller den fæle fyren Forsmann fra Sverige. Så er det noen turer med The Bluebird Sessions her og der etter jul. Deadline for manuskript til NRK i midten av februar, og en ny deadline for et teatermanuskript i midten av juni. Jo da, nok å gjøre.

Vet ikke hvor mye jeg kommer til  blogge i jula, så benytter denne dagen til å takke alle dere som leser for at dere leser og kommenterer. Takk for fine kolleger, venner og familie. Takk for nok et vakkert år. Takk for alle mulighetene jeg får, takk for at jeg tør å ta tak i dem. Takk for livet rett og slett. Takk for at du er du.

Det begynner allerede å bli mørkt, så jeg tenner alle lysene på bordet.

Skjenker i litt mer kaffe her i dette deilige huset med utsikt mot fjell og fjord. Om litt snur sola, og lyset kommer tilbake. Heldige vi, som lever i et land med årstider. Jeg skal ikke skrive at vi trakk vinnerloddet, for da er det alltid noen som vil protestere. Men selv føler jeg at jeg har vunnet den fineste premien av alle, at jeg rakk å kjenne igjen de små gledene i livet mens jeg fremdeles lever. Noen av oss kommer desverre aldri frem dit. Så jeg var heldig med menneskene rundt meg som fikk meg til å åpne øynene  for alt det som var så nært at jeg ikke så det.

Hjemme er der hjertet er, sier vi ofte. For meg er det mange steder. Nå er jeg her, hjemme. På jorden.

God jul alle sammen.

PASS NØYE PÅ HVA DU BØR MENE

IMG_1312

Når du mener noe, når du setter bjelle på katten, blir du titulert som Herr eller Fru Skivebom. Skriver du at været er dårlig, er en annen straks på pletten og sier: Det er MYE verre her! For en tid siden la jeg ut denne statusen på Facebook og Twitter: «Lett på rævva bortskjemt drittunger, mora di jobber ikke her!» (fritt etter minnet) Og reaksjonene lot ikke vente på seg. Først de sedvanlige om at «du liker ikke unger du!» eller den gamle traveren «folk som ikke har unger aner ikke hva de snakker om, så klapp igjen!» Og så er det de litt mer triste: «Hvem faen tror du at du er? Tror du at du er bedre enn alle oss andre du da?»

Vel, det er fåfengt å klage på dårlig behandling når man gjør seg selv offentlig via en blogg, en FP-profil og en Twitter-konto.

For stikker du hodet frem kan du få det kappet av. Når jeg sitter og skriver en blogg vet jeg på forhånd om den kommer til å skape brudulje eller ikke, at denne kommer VG til å legge ut på nettsiden sin, og at kommentarene vil flomme i alle valører i feltet under. Men mine «viktigste» tekster er de som er lest minst, er de som aldri er blitt lagt ut av de store avisene. Og det plager meg litt. Derfor har jeg begynt å late som om noen av tekstene er litt mer selvbiografiske enn det de er, jeg tar en Knausgård rett og slett når jeg vil ha over noe «viktig» som folk i utgangspunktet ikke vil lese. For er det noe folk elsker, så er det folk som kommer med intime betroelser som er litt på kanten. Og det er ofte veldig festlig når folk siterer meg ordrett fra bloggen når jeg treffer dem.

For å få oppmerksomhet som skribent i verden i dag er en easy match, du må bare vite hvilke ord du skal bruke i overskriften. Og så må du være tilpasset markedet. Selv en fjorten år gammel jente eller gutt kan få 100 000 lesere hver dag bare fordi hun eller han legger ut bilder av hva de skal ha på seg neste dag. Og det rosa bloggfleltet flommer over av sukkespinnsvada som de unge lepjer i seg som det skulle vært et nytt bind av Fifty Shades of Grey.

En av de tekstene jeg skrev som skapte mest støy er «Det som ikke rammer oss selv.»

VG la den sporenstreks ut med et bilde av en tigger med kopp i hånden, og laget en ny overskrift «JEG GIR PENGER!» selv om romfolket og tigging bare var nevnt i en bisetning i selve teksten. Og røkla begynte å kommentere. Min agenda med teksten var ikke at jeg FORLANGTE at folk skulle gi penger til tiggere, jeg etterlyste bare litt empati. Men jeg var «landsviker, forræder, sosialstisk soper-skuespiller som var i ferd med å kjøre landet mitt på rævva!» Ja, lista var lang, jeg ga opp å lese når jeg rundet kommentar nummer 100.

Vel, jeg blir selv ofte beskyldt for å overdrive. Altså, en blogg er ikke en journalistisk faktabasert tekst, en blogg er en mening, en spissformulering, ofte krass og skarp i kanten for å skape reaksjoner. Nettet er heller ingen søndagsskole. Folk trøkker ut av seg hva det skal være uten filter. Og hatet flommer fritt der ordene ofte ikke er innom hode eller hjerte før de renner ut av fingertuppene. Men jeg sier ikke at jeg selv ikke kan være Herr Skivebom av og til. Noen ganger treffer jeg, og andre ganger bommer jeg på blinken. Og da får jeg pepper. Men som oftes når man treffer, treffer man midt i et åpent sår, og derfor kommer de veldig sterke reaksjonene. Dette vet jeg også. For hvorfor dette voldsomme sinnet og hatet om man ikke rører ved noe som er vesentlig, smertefullt og relevant?

Men det vil selvfølgelig også være alle disse som stadig føler seg krenket.

Alle disse som vil at alt skal være hyggelige, disse utallige «do good’erne»som mener at alle skal være snille mot hverandre, si hyggelige ting, men ellers holder kjeft. Og selvfølgelig disse som legger ut masse fjas om katter og bikkjer og unger og sure gubber som ikke tar oppvasken, om det dårlige været etc, men sier du «ta deg sammen drittkjerring, eller sutregubbe, det snør i Norge på denne tiden av året, så calm down!» blir de selv rystet, dypt sjokkert og krenket langt inn i den stakkars sjelen sin. Og da hagler det plutselig med «Hvem faen tror du at du er?» Men det er faktisk ikke slik at snøen som faller fra himmelen er en konspirasjon rettet mot noen få av oss, og om dagen er ødelagt på grunn av at det plutselig er 21 minus på utsiden er det vel bare å kle på seg noen varmere klær?

Selv leser jeg bloggene til Elisabeth Norheim og Lene Wikander, det er blogger og damer med trøkk, men ikke noe for sarte sjeler.Men om du liker å vasse til knes i cupcakes og rosa sukkerspinn er det nok å velge i.

Vel, denne bloggen havner neppe på vg.no Ps. Husk småfuglene i julen da!

MADE IN NORWAY?

IMG_2160

FrP-politiker Tybring-Gjedde mener han stiller noen relevante spørsmål til kulturministeren om norsk kultur. Han ber henne definere hva norsk kultur er/skal være. Det er et lurespørsmål fordi han ikke tør å spørre om det han egentlig vil. Han prøver å få henne til å gå i baret, men Tajik parerer elegant og trekker lange linjer. Det er flott, for politikk har aldri vært preget av lengre linjer enn toppen fire år inn i fremtiden.

 Jeg kjenner på en snikende matrialtretthet i pannebrasken når man skal argumentere mot folk som Tybling-Gjedde som har en soleklar agenda. Han har tidligere sagt at «den norske kulturen er i ferd med å bli revet i filler» av fremmede krefter. Nå lister han seg inn på byttet fra en annen, men dog ikke særlig subtil kant. Og det gir en ekstra dimensjon til det hele at vår nye kulturminster er muslim. For det er muslimene Tybring-Gjedde er som reddest for. I de siste årene har jeg i mange diskusjoner forsøkt å få FrP-politikere til å forklare meg hva norsk kultur er. Hva den består av, og hva som skiller den fra annen kultur. Og jeg har aldri fått et vettugt svar. I en artikkel i Dagbladet i dag setter Tybring-Gjedde navn på norsk kultur. I hans øyne er det verneplikt, flagget, lønnsoppgjørene, ærlighet, landslaget og 17. mai bl. a, men ikke et ord om kultur i ordets rette forstand. Alt dette han ramser opp er en skikker, tradisjoner, en væremåte, ikke en egen suveren kultur. De fleste land vi kan sammenligne oss med har den samme væremåten og verdiene som oss. Men kultur? FrP er det mest kulturfiendtlige partiet i Norge. Det vil kutte 1.5 milliarder i et allerede anstrengt kulturbudsjett. Og den rødeste av alle kluter er finkulturen. Alt dette smale som folk ikke skjønner en dritt av.

Ok, man er ikke en kulturnasjon bare fordi man har sin egen måte å leve på, har eget flagg, landslag, er sånn passe ærlige. En kulturnasjon er man først når man har et bærekraftig kulturliv. Men det har vi ikke i Norge. Kultur i Norge er den dyre glasuren på kaka som bæres inn når alle er mette og trette. Og så spretter klovnen opp av kaken og underholder et kvarters tid. Og det første man spør seg når ordet kultur kommer på dagsorden er: Hva koster dette da? For kultur er heftet med pris i Norge der alt regnes i penger. At kultur  skaper nasjonal identitet er jo det Tybring-Gjedde etterlyser uten å vite det. Men han forstår ikke at for å skape egen kulturell identitet må man gjøre visse investeringer pengemessig. Og kunst og kultur er ikke demokratisk. Kunsten tar alltid sine egne veier og kan ikke tilpasses et felles multiplum. Noen liker mora og andre liker dattera. Derfor er det helt idiotisk av Tybling-Gjedde å hevde at det finnes en norsk folkekultur som alle kan enes om. Han undervurderer et helt folk simpelten.

Men hva har vi av kultur i Norge som er vår egen da Tybring-Gjedde? Et fotball-lag? Et flagg? DDE? Operaen? Ingen av disse tingene er norske oppfinnelser suget av eget bryst. Ikke en gang rosemaling eller treskjæring har vi kommet på selv. Og når Stephen Acles synger på landsmøtet hos FrP synger han amerikansk folkemusikk. Vel, han burde vel strengt tatt ha stevet eller joiket? Og burde ikke FrP-politikere kun ha gått i klær laget av norske designere? Bare spist kortreist norsk mat til blodpris og ikke stått først i hylekoret når det gjelder høye matpriser? Burde ikke FrP frontet norskproduserte el-biler? Tatt et oppgjør med all import av fremmede varer som ikke har noe å gjøre her blandt helnorske forbrukere der man skal være seg selv nok? Burde ikke FrP heve fanen for stipender til norske kunstnere slik at de kan produsere norsk kunst for norske mennesker? Støtte opp under ny norsk dramatikk? Norske romaner? Norsk musikk? Kunsthåndtverk? Historie? Biblioteker? Kunstskoler? Musikkskoler?

Men Tybring-Gjedde og hans pappenheimere er ikke helt der.

De vil bare få fjernet alt det de ikke liker, og så kunne fortsette å shoppe fra en hel verden etter eget hode. For er det noen som river den norske kulturen i filler så er det FrP og alle disse andre som har kulturforståelse på høyde med en 17.mai-sløyfe.

LOOP – om ondskap.

 IMG_1484

Når den gode idéen kommer er det nesten alltid om natten rett før søvnen tar deg.

I det øyeblikket du er i ferd med å gli inn i drømmene kommer den plutselig frigjørende tanken, den som setter det hele i gang. For det er det å tenke på å gjøre det som er den tyngste jobben, skrive er den letteste delen. Flyt. Når det flyter, så er det bare å henge på. Men når hodet er et tomt skall, du har ingen konstruktive tanker som vedkommer historien du vil fortelle, tenker du at du aldri mer vil være i stand til å skrive en god historie.

I dag så jeg en fin boktittel i Strand Bookstore på Broadway. «Things I learned too late in life.» Den satte meg i gang. For som Charles Bukowski skrev i et dikt «det er ingenting som er verre enn for sent» Men hva er for sent? Jeg er i ferd med å starte på en historie om mennesker som ikke har en fremtid, som er sperret inn på livstid fordi de er en fare for samfunnet og seg selv. Farlige mennesker som samfunnet plikter å holde i live, men som aldri kan slippes ut av sikringsanstalten der de sitter. Myndighetene har et «opplegg» for slike mennesker. Er det noen vits? Hjelpe på med medisiner, pedagogiske metoder når de må være avskåret fra livet så lenge de er i live? Prøve å lede mennesker som ikke viser anger? Og er anger relevant? Tro? Håp?

 Jeg har ikke skrevet om ondskap før. Det er krevende. Bare det å erkjenne at ondskapen finnes kan være tungt for mange av oss. Vi vet at den er der, men vi ønsker ikke å ha den for nær oss. I fjor åpenbarte ondskapen seg i all sin gru en sommerdag, på et torg, på en øy, og vi kunne ikke fatte det. Men jeg er et menneske som alltid har ønsket å vite. Stille spørsmål i de tekstene jeg skriver. Hvor starter ondskapen? Hvordan så den dagen ut da det mennesket gikk seg vill i egne tanker? Hva gikk så forferdelig galt? Og hvorfor sluttet av og på-bryteren å virke?

For vi som er «friske» kan tenke våre tanker, men vi setter ikke tankene ut i handling fordi vi forstår konsekvensene av dem. Men «onde» mennesker er ofte smarte, jeg våger å påstå det. De ser ofte sammenhenger vi andre ikke gjør. Men de konstruerer sitt eget verdensbilde, som ikke harmonerer med eller er justert opp mot virkeligheten. Å skrive om ondskap er på en måte  å ikke forholde seg til virkelighetens normer. Tror jeg.

Stykket jeg arbeider med heter LOOP, og foregår på en lukket institusjon.

Tanker som går i loop inne i hodet på mennesker som har utført de grusomste handlinger. Jeg er i startfasen, og når disse karakterene nå har begynt å «snakke» til meg kan det til tider være ganske så uhyggelig, men også svært spennende å høre på. For det ligger en frihet i å bryte grenser, og det handler om å bli sett. Derfor skal denne teksten handle mest om alle rundt som ikke så, hørte etter eller fulgte med. Vi, som ikke så de første tegnene, som ikke tok virkeligheten på alvor. Vi som sier, dette mennesket skulle fått dødsstraff, vært fjernet fra jordas overflate. Vi som bare føler avsky, med rette, men ikke leter etter de dypeste av grunner for å finne ut hva som bør gjøres for å forhindre at det utenkelige skal skje igjen..

Men ondskapen er ikke noen andre. Den kan være oss. I oss, eller tett ved. Jeg tror vi lever i en verden som stiller feil spørsmål, som vegrer seg for å finne svar vi ikke kan leve med. Men jeg er ganske så sikker på at ondskapen begynner et sted, og jeg vil lete etter det stedet. Og jeg har en mistanke om at det er skremmende nær. At vi allerede vet det…..

JUL, IGJEN?

IMG_1450

En gang la jeg disse ordene i munnen på en av karakterene i et teaterstykke jeg skrev:

«Hvor blir det av tiden, alle dagene? Jeg føler at jeg sitter ombord i en båt som seiler alt for fort nedover en elv, og dagene glipper ut av hendene på meg. Jeg ser dem duppe på vannflaten, før de glir vekk og forsvinner…»

Jul, igjen?

Før var en sommer eviglang, og julen kom aldri tidsnok. Nå er livet en svingdør du stadig møter deg selv i. Jøss, er det jul nå igjen, og hadde ikke jeg fødselsdag for noen uker siden? Sanden i timeglasset sildrer og tiden tikker sine sekunder tett ved øret. Kanskje er det slik at når du ikke lenger venter på noe, begynner tiden å gå uten at du legger merke til det?

Før du vet ordet av det har det gått et år. I fjor på disse tider var jeg også her i New York. Julepynt og skrammel ser ut som det alltid har gjort, og jeg, som hadde bestemt meg for å ikke kjøpe julegaver går her i gatene og leter etter små ting å kjøpe til de menneskene jeg bryr meg om. For det sniker seg på en liten sentimentalitet ved juletider. Du blir dratt inn i dombjelleklangen, tuktet av panfløytene som spiller insmigrende i heiser og i varehus. Bare noen små ting, det kan da ikke skade?

Men tid? I år skal jeg gi mine kjære litt mer tid i julegave. Jeg skal være mer tilstede, tenker jeg.

Men jeg har en lengsel i brystet som neppe kommer til å bli borte så lenge jeg er her på denne jorden. Kanskje det er flyttsamebodet jeg har i årene? Eller er det genene etter min far som var sjømann? Jeg trives best underveis, på reise. Men så er jo dette livet en merkelig reise. Jeg liker å være i bevegelse. Finne ut hva som er rundt neste sving.

Jeg tenker, om litt, om noen år, så orker jeg kanskje ikke å reise lenger, og hvem vil sitte i en stol og tenke, hvorfor gjorde jeg ikke alt dette den gangen jeg maktet det? For tiden, den løper så fort, ingen grunn til å vente med noe som helst.

I dag skal jeg ut å lete i noen vintage-bokhandlere etter noen førsteutgivelser av noen gamle kokebøker, snuse litt rundt. Og på torsdag er det å sette seg på flyet over Atlanterhavet mot gamlelandet. Og så er det jul, igjen.

Men etter julen kommer våren, og en ny sommer.

Men akkurat nå, dette lille øyeblikket, med varm kaffe i en kopp, laptopen på bordet, folk som driver avsted der nede på gaten i denne enorme millionbyen, er et vakkert øyeblikk. En slags erkjennelse av tid. Tiden er evig, men vi som er i den er bare gjester en stakket stund. Viktig å huske. Ikke hate, ikke angre, gjøre godt. Leve, når man lever. Og resten er stillhet.

MED LYS I ØYNENE

IMG_1444

Noen mennesker har lys i øynene. Du ser at det bor noen der inne.

Det tar tid og mot å ta bolig i seg selv, tørre å like seg selv, pusse soten av egen lampe, slik at man kan bli gjenkjent av annet levende. Når et lite barn fødes til verden er det et mirakel. Når det tar sine første skritt er det til stor applaus, men når det finner sin egen retning, en retning som ofte ikke harmonerer med opphavets drømmer, skal det ofte ledes inn på stien igjen. Pent på plass i rekkene! er mange miljøers evangelium.

Pass nøye på hva du bør mene, det kan bli dyrt å stå alene, skrev Bjørneboe. Så sant, så sant. I går så jeg av alle ting en dokumentarfilm om Bjørnstjerne Bjørnson, en norsk infant terrible som talte røkla midt i mot og ble tatt hardt for det. Men han var et av disse menneskene med lys i øynene, som gikk foran og lyste opp stiene der mange mente at han selv hadde gått vill.

Mennesker som har tatt bolig i seg selv er ikke til å ta feil av. Du ser lyset på lang avstand.

Ofte er det disse som har store sprekker, som har limt seg selv sammen, som lyser sterkest. De som har mistet alt, vært så langt nede et menneske kan komme, er de som aldri dømmer. De tar i mot andre mennesker med åpne armer, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. Redsel handler alltid om mangel på kunnskap, redsel er øyne som har sett for lite, bein som har gått alt for korte distanser, gjerne i sirkel.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men når jeg går i en stor folkemengde som her i denne byen jeg nå er, så ser jeg noen øyne stikke ut i dette gobelinet av et mennesketeppe. Trygge lysende øyne som ser rett på deg, uten redsel. Slike øyne er knagger å henge tilhørighet og virkelighet på. Fyrtårn i natten om du vil, som leder deg inn i varmen.

Vi lever i en kald verden. I det landet jeg kommer fra hutrer mange seg gjennom livet med nedslått blikk. Vi har vår lille krets av varmepunkter. Det er høyst menneskelig. Men verden er kald. Også her. New York er en merkelig blanding av poesi og harde slåsshansker, myk pels og nagler, et soundtrack skrevet for kakkerlakker, en tung groove av soul og jazz, ispedd noen udefinerbare space-akkorder. Men den har et høflig smil på leppene. Byer med så mange mennesker på så liten plass må ha det, ellers går det ikke. Redselen er mer påtagelig når det er stor avstand mellom hus og mennesker. Som hjemme.

Snart skal jeg hjem til jul. Til dette markelige fedrelandet som jeg elsker å hate.

Du skulle skamme deg, sier noen, som kritiserer ditt eget land, hvorfor flytter du ikke vekk om alt er så jævlig? Nei, flytte fra Norge for godt vil jeg aldri gjøre, men ut for å kunne puste litt må man titt og ofte, for så å dra hjem til de små tingenes tilstand. Eller små ting? Det som er smått for meg kan sikkert være stort for andre, og omvendt, jeg skal være den siste til å dømme. Men kunstens levekår i Norge er det så som så med der hjemme for tiden. Man blir sliten av at alt skal måles i penger. Vi vet hva alt koster i Norge, men ikke verdien av noe som helst. (Wilde) Ha en god dag alle….

Eh, dette var en rar blogg. Kanskje det er på tide å reise hjem?

RESPEKT

IMG_1347

Noen mennesker deler ut respekt i hytt og pine uten at du ber dem om det. «Du må ikke tro at jeg ikke respekterer deg bare fordi du er homo…» sa noen her forleden. I all verden, tenkte jeg, for en idiotisk ting å si? Jeg ble så paff at det eneste jeg fikk til å si var: Ja, og so what?  For det ligger liksom i flertallets frekke nådegave å fordele respekt etter eget forgodtbefinnende. Jeg kunne da aldri falle på å si til et hetrofilt menneske: «Du må ikke tro at jeg ikke respekterer deg fordi du bor i det triste rekkehuset sammen med en mann du ikke liker, du av alle som drømte så store drømmer en gang tidligere i livet!» Og det skulle da virkelig tatt seg ut, for det er jo ikke vi i de stakkars utsatte  minoritetene som deler ut respekt i hytt og pine, det er det flertallet som gjør, og vi skal takke og bukke med ydmyk nakke for at folk er så storsinnede og tolerante. Så fuck respekten din, la oss heller snakke om noe annet.

For mange av dere som er så opptatt av å fortelle oss at dere er så fulle av respekt sier også: Ja vel? Skal dere gifte dere i kjerka også nå da? Dere har jo denne partnerskapsgreia, er ikke det godt nok? Nei, det er ikke godt nok!

Partnerskapsloven var om mulig enda mer omdiskutert enn ekteskap mellom likt kjønn er nå. Folk «flest» mente den gangen at om homoer fikk seg en avtale på papiret var dette begynnelsen på slutten. Nå bruker mange av de samme menneskene som hylte opp den gangen partnerskapsloven som argument mot ekteskap mellom likekjønnede. Nå er det nok, nå må de roe seg. Hva blir det neste? Ganske så merkelig det der.

Da jeg kom til storbyen var det forbudt ved norsk lov å praktisere seksuell omgang med eget kjønn. Lovverket ble endret i 1973. Ja, det er ikke lenger siden, og et slikt forbud er noe de fleste ler av i dag. Men den gangen var det også mange som sa, ok, nå er de blitt lovlige, nå må de ti stille og drive med de greiene sine på privaten. Ikke leie i hånden eller kysse i det offentlige rom, det finns grenser for hva våre små barn bør se osv. Vel, bare så du ikke misforstår, sånn apropos innledning og overskrift, det er hyggelig med respekt, men når folk postulerer at de respekterer meg med tre røde streker under hører jeg en klang fra gamle dager, et gufs fra den tiden jeg trodde vi var ferdig med. Den gangen vi snek oss som grå skygger langs husveggene i redsel for å bli sett eller slått helseløse når vi våget oss inn i de hemmelige homoparadisene i hovedstaden.

Det er mulig du ikke tenker over det, men hvordan ville du ha reagert om jeg hadde sagt at jeg respekterer ditt valg om å leve som hetro? Eller om jeg hadde spurt om dere bytter litt på, og om mannen din av og til spiller dama når dere puler? Eller om du er mannen for å piffe opp hele greia litt? Ok, jeg herjer litt med deg nå, men de fleste av oss homofile og lesbiske har en kamp bak oss, noen har kjempet seg gjennom blod og tårer for å tørre å slå ut i full blomst som helt menneske. Så ikke si at du respekterer meg for det valget jeg har tatt. Erkjenn heller den kampen jeg har kjempet. Og vit at det fremdeles pågår harde kamper i store deler av verden for slike som oss. Mange steder blir folk forfulgt og drept på grunn av sin seksuelle legning.

Jeg sitter her på en kafé i hjertet av New York og skriver, nærmere bestemt på Christopher Street i selve homseområdet. Jeg ser likesinnede gå forbi på gaten her i denne enorme millionbyen. Og jeg tenker på alle kampene som er utkjempet her, den gangen det sto om livet ved Stonewall Inn. Og nå, nå går menn og menn, kvinner og kvinner hånd i hånd. Ja, kanskje du har rett, kanskje det er nok nå? Men så lenge folk av og til må presisere at de respekterer oss tror  jeg ikke vi er helt der ennå.

Så ta seg sammen småtøser, noen gikk foran og kvistet løype, tråkket opp stien. For begge kjønn, og alle filer, just saying.Og når sporene blåser igjen, må noen av oss ut å peke på regnbuen. Historien stakkar, har litt tungt for det.

EN VERDIG DEBATT?

IMG_1335Jeg har irritert meg over Debatten på NRK lenge. Vel, jeg hisser meg ofte opp,  og det skal man som borger i et demokrati der vi er kringsatt av politiske kommentatorer og andre orakler som bedriver tolkning av nyhetene for oss. Disse selvutnevnte geniene som står med en lodden pelsdott foran munnen og forteller oss hva som skjer flere minutter etter at de fleste av oss vet hvor haren hopper.

Å sette samme et panel i en debatt er som å rollebesette et skuespill.

En direktesendt debatt er et tv-drama der det kreves action og temperatur, men ikke ærlighet og ekte følelser. Det foreligger en ikke diskuterbar kontrakt mellom deltagerne som ikke må brytes. Men i det siste har fler og fler begynt å opponere mot denne avtalen. I går ble ordet «uverdighetsfestival» lansert av VG’s kommentator som tok bladet fra munnen og gikk «i strupen på» programlederen som det så populært heter når man ikke følger spilleregelene i en verdig debatt. Men en verdig debatt? Hvor verdig er en debatt når en varsler blir offer? Når den som sier fra blir møtt av en betongvegg av gubbegufs i tweed og antikke holdninger?

Jeg har ikke sett hele Debatten, bare små klipp på nettet, men hele greia er veldig gjenkjennelig. Jeg har sett det før i debatter om og om igjen, hvordan saken tar en retning som ikke vedkommer det det skal snakkes om. Og flere skribenter har i de siste dagene skrevet kloke kommentarer om denne saken som handler om sex mellom et veldig ungt og et tyve år eldre menneske. Selv synes jeg ikke det er en skandale, og jeg skjønner ikke hvorfor jenta eller noen rundt henne har sagt fra før, men det kan jo ha sine grunner. Men jeg får meg heller ikke til å dømme.

Kan ikke en ung pike eller en gutt ha fullverdig og frivillig sex med et eldre menneske, eller stritter det for mye i forhold til konvensjoner vi har fått inn med morsmelken? Når du f. eks som ung homofil gutt står fram er det ikke mange jevnaldrende å velge i. Selv var jeg sammen med mye eldre mennesker tidlig i livet. Jeg tror ikke jeg tok skade av det. Men jeg var allerede skadd av kristenfundamentalistisk trangsyn og prippmoralske konvensjoner hjemmefra, så jeg vet ikke. Men når folk trekker moralkortet blir jeg skeptisk. Å frata en syttenåring frihet til å velge hvem hun/han vil ligge med er også et overgrep.

Men om dette ER en overgrepssak er det noe ganske annet.

Og da er det rettsvesenet som eventuelt skal avgjøre det. Og takk Gud for at Hegnar og resten av gubbegufset ikke sitter i det panelet. Men der er det også vanskelig for et offer å vinne fram på grunn av at fanden hjelper sine, og offeret blir rævkjørt i alle ender under rettsaken der det sitter i full offentlighet foran en skog av telelinser.  Men pressen? Å gå til pressen med en slik sak er det samme som å be nabobikkja passe på maten din mens du er inne for å ta en telefon. Nå gnager pressen denne saken inn til beinet, og det eneste man oppnår med alt dette er at ingen våger å melde fra og denne ukulturen vil fortsette.

Selv er jeg vokst opp i en tid da man kunne ligge seg til posisjoner. Vi som har noen år på baken vet dette, men vi vegrer oss for å snakke om det. Og hva er det pressen og kommentatortrollene egentlig vil? Vil de bare ha nok en skandale? Vil de ha rettferdighet for de som melder fra? Eller vil de ha en saklig debatt? For øyeblikket leverer de en såpeopera av et realityshow. Takk Gud for en enslig svale, denne gangen fra VG, som spør: Hva er dette for noe dritt dere holder på med? Men bare fortsett! Kjør på! Kjør på!

Jeg sitter her og tenker på den tomme bilen til Tore Tønne som sto igjen i veikanten en trist morgen for noen år siden.