OM Å TRÅKKE OPP STIER

Ingvild Holthe Bygdnes som Svarta Bjørn (Anne Rebekka Hofstad) Nordland Teater/Vinterfestuka 2013
Ingvild Holthe Bygdnes som Svarta Bjørn (Anne Rebekka Hofstad) Nordland Teater/Vinterfestuka 2013

I morgen begynner prøvene på «Svarta Bjørn» – en musikal av Bodvar Drottninghaug Moe og undertegnede. Den handler om kokkepiken Anne Rebekka Hofstad, kjent som «Svarta Bjørn» som var med og arbeidet på anlegget da Ofotbanen mellom Narvik og Kiruna ble bygget. Det er ganske underlig, i disse dager er ønsket om lyntog i Norge en varm potet i debatt og valgkamp over 100 år etter at denne jernbanestrekningen sto ferdig, og svenskekongen Oscar II sa i åpningstalen: «I dag har Norge og Sverige fått nye sterke muskler, en viktig pulsåre mot verden!» Så får det heller være at han ikke nevnte arbeiderne med ett eneste ord i talen, ei heller alle liv som gikk tapt i denne umenneskelige unntakstilstanden oppe i de svensknorske fjellene i 1890-årene.

Det er også en «kuriositet» at en kvinne er blitt stående som et symbol for denne jernbanestrekningen. Om Svarta Bjørn er mytene mange, hun er blitt en legende, en sterk , visstnok svært vakker kvinne som ble slått ihjel bare 21 år gammel. Etter henne står bare et ydmykt lite trekors med påskriften «Anna Norge» igjen. Det er i år også hundre år siden kvinner fikk stemmerett, men fremdeles rangeres ikke kvinner på like fot med menn, de sitter ikke øverst på maktpyramiden i næringslivet, i styrer eller i andre viktige stillinger i nevneverdig grad, selv om vi i følge mange er et av verdens beste land på likestilling mellom kjønnene. Alt for mange kvinner i Norge tjener heller ikke det samme som menn. Hvorfor? Kanskje på tide å heve stemmen?

Historien er skrevet av menn, for menn, om menn.

Men mange kvinner har gått foran og tråkket opp stiene for kvinner i dag som sitter på nettet og skriver: Kvinnedagen, who cares? Moderne kvinner som «lever i tiden» men som forakter feminister, og sier «hvem bryr seg om disse inntørka kjerringene i lilla skjerf som drikker billig pappvin og brenner pornoblader?» Ta seg sammen småtøser, dere aner ikke hvilke kamper noen har kjempet for at dere kan vakle dere nedover fortauet og se ut som en blanding av Britney Spears og Hillary Clinton!

Fortellingen om «Svarta Bjørn» er også en fortelling om det moderne Skandinavias historie. Nordområdene som tidligere bare hadde hatt forbindelse via sjøveien fikk med Ofotbanen en direkte linje mot kontinentet. Folk kunne ta toget fra Narvik til Kiruna og videre til Stockholm og nedover i Europa. Og jernmalmen kunne fraktes til kysten fra gruvene langt inne i landet. Mitt manuskript har hovedfokus på kvinnene i dette store byggeprosjektet, unge modige sterke kvinner som levde i et samfunn med 97% menn, som kokte og vasket, ble misbrukt og dyrket, som hadde en lengsel i seg etter å komme seg vekk. Kanskje bli med det første toget som skulle gå gjennom daler og fjell, om man ikke ble sprengt ihjel av usikret dynamitt, frøys eller sultet seg syk eller døde.

Jeg vil også med denne bloggteksten berømme komponist Bodvar Drottninghaug Moe’s musikk. Den er full av drama, lengsel, skjønnhet, varme og iskulde. Vi er fjorten skuespillere som skal bekle rollene. Jeg er så heldig å være én av dem, en skikkelig bad guy dog blir det på meg. Og crewet ellers er av ypperste sort i teaterverdenen, med Stein Winge ved roret. Det gledes.

Så neste gang du står og fråder av sinne fordi Flytoget er tre minutter forsinket, skjenk en tanke til alle de som ofret liv og helse for det nye Norge. Mange av dem rakk aldri det første toget som gikk på de glatte stålskinnene over fjellene. Da kongen holdt sin tale hadde Anne Rebekka Hofstad vært død i tre år. Her en hennes siste sang:

Æ va her, vi la stein på stein

Det va is, det va marg og bein

Det va sno, over Rombakk elv

Og kvelden va mørk og sein

I fra sør og nord vi ranka oss

Med våpen, spett og bor

Og mot fjellene vi sleit og sloss

Vi la veien gjort av stål

Og Västerhavet var vårt mål

Slik drakk vi Nordens skål!

Det gjaldt å holde fast

Og aldri sakke bak

Mens håpet stadig brast

Og bare himmelen var tak

Her dugde ingen tvil

Her var det bare gå og gå!

Og Västerhavet var vårt mål

Slik drakk vi Nordens skål!

Tekst: Sven Henriksen Musikk: Bodvar Drottninghaug Moe

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s