RETURN TO SENDER

IMG_1731

Vi elsker å skape våre helter og tapere.

Før jul slo en samisk jente alarm fordi hun ble mobbet. Noen forsøkte å tenne på klærne hennes. Hun gikk til media, fikk stor oppmerksomhet. Jens Stoltenberg nevnte henne til og med i nyttårstalen i år.

Og de er bra at mobbeoffere sier fra, at de får oppreisning, blir hyllet for sitt mot. Men jeg sitter igjen med dette spørsmålet: Hvem har oppdratt, eller latt være å oppdra folk som mobber, blir overgripere, voldtekstmenn og kvinner? For å hylle varsleren løser ingen problemer. Og mobberen er ikke «de andre» –  de er en av oss, alltid.

Å gå inn i det hellige rommet som heter familie er svært vanskelig. Men jeg tror de fleste mennesker er et resultat av det de kommer fra, hva de har opplevd og hvordan de er blitt oppdratt. Og her får jeg ta den sedvanlige regla før jeg går videre: Nei, jeg forsvarer ikke ugjerningsmenn og kvinner. Men jeg prøver å stille noen vanskelige spørsmål.

For når noen tenner fyr på et annet menneske på grunn av at det f. eks er same, hva kommer det av? For dette er ikke en plutselig flytanke, det er resultat av tillærte fordommer fra foreldre, omgivelser/vennekrets. Hva tror du?

Jeg tror også at en voldtekt starter lenge før selv handlingen.

De fleste av oss har en knapp av fornuft som slås på, som gjør at vi ikke gir etter og følger en plutselig innskytelse som kan føre til grusomme handlinger. Tross dette vet vi at mennesker dreper, voldtar og bedriver overgrep i stor skala. Og dette sjer i alle samfunnslag av befolkingen. Det kan utlsøses av alkohol, narkotika eller sykdom, sårede følelser og affekt.

Ved noen anledninger har jeg pekt på foreldre. Og mange har blitt rasende på meg. For tiden skriver jeg dramatikk om fedrenes og mødrenes synder som går i arv til barna. Og jeg har klokketro på at mye overføres fra foreldre når det gjelder holdninger etc. Men ikke alltid. Jeg hadde selv en svært voldelig far, men jeg har aldri slått et menneske selv. Men han sådde en dyp skepsis i meg om mange ting som gjorde at jeg måtte ta et hardt oppgjør med egne nedarvede holdninger da jeg kom ut i virkeligheten og skulle stå på egne bein. For min fars verdensbilde stemte overhodet ikke med det voksenlivet jeg møtte da jeg flyttet til storbyen. Og det tok meg tyve år å tilpasse meg kodene ute blandt mennesker av alle slag.

Her er poenget: Jeg tror samfunnet er tjent med å sette et mye hardere trykk og søkelys på oppdragerne, rollemodellene, les: foreldre/familie for å komme uvesenet mobbing og overgrep til livs. For mange kvinner påstår bl. a at de tar brorparten av barneoppdragelsen, og slik har det vært svært lenge. Så hva er det mødrene i såfall ikke lærer disse guttene på sin vei mot voksenlivet? Nei, jeg kan ikke bare klandre mødrene, jeg vet det, men er mødrene skyldfrie? Er fedrene skyldfrie? Familen? Miljøet? Eller er mobbere, overgripere, voldtektsmenn og mordere en egen type mennesker som dyrkes fram i drivehus i en virkelighet på siden av vår egen? Nei, det er de selvfølgelig ikke. De fødes og oppdras midt i blandt oss, lik det eller ikke.

Jeg har ingen svar. Men jeg tenker hardt på dette.

Det plager meg at folk ikke kan gå i fred. At det ikke er lov å være anderledes uten at det skal slås ned på, at en kvinne ikke kan få gå hjem alene uten at hun skal være redd for å bli overfalt. Sist jeg skrev en blogg om dette var det mange som ba meg dra til helvete med dritten min, for jeg kunne da for faen ikke laste uskyldige foreldre for at unger av og til begår overgrep og det som verre er! Nei, kanskje ikke, men hvor kommer det fra? Hvor starter det? Hva utløser en ond handling? Men om ingen kan lastes, om vi alle er skyldfri, kan jeg ikke forstå annet enn at ondskapen ikke finnes i de fleste av oss. Men at noen mennesker rett og slett er født onde og ikke er i besittelse av en av og på-knapp?

Men vi lever ofte i en «liksom»-verden vi mennesker, og når noe forferdelig inntreffer ved vår dør sier vi: Tenk at dette grusomme kunne skje her på vårt trygge lille fredelige sted? Og offeret er alltid den blide snille jenta, hun som var det soleklare midtpuntet, hun som aldri sa et vondt ord om noen. Og overgriperen vil vi sjelden vedkjenne oss.

Men når stillheten legger seg og sorgen begynner, sitter vi alle igjen med så mange spørsmål som vi ikke tør eller orker å stille, fordi det gjør for vondt. Eller at vi innerst inne vet at vi vil finne noen svar vi ikke vil ha. Og så sier vi heller: Nå må vi gjøre alt som står i vår makt for å forhindre at dette ikke skal skje igjen. Og er ugjerningen ekstra ille går vi i tog og hever en rose mot himmelen. Og resten er stillhet. Til det skjer igjen…

Reklamer

9 kommentarer om “RETURN TO SENDER

  1. Vi snakker ikke om slikt, Sven. Voldtekter feks, de utføres jo av innvandrere. Alle vet jo det. Fremmedkulturelle. Og hver gang en norsk rasist konfronteres, så opplever han seg stigmatisert – som tullingen i Trondheim. Nordmenn er ikke sånn som dette, og om vi er det så er det «de andre» som tvinger oss til handlinger og holdninger gjennom sine «fremmedkulturelle» holdninger og handlinger. Det er ikke oss, kan du skjønne. Det er dem.

    De andre. Homsene som provoserer oss med sine parader som de skal ha midt i byen, eller muslimene som angriper vår kultur med å vandre gatalangs med hijab eller samen som på død og liv skal snakke samisk og sånn tvinge oss dette kråkespråket inn i ørene våre. Nei, det er ikke oss. Det er dem.

    De andre. Som kler seg i korte skjørt og liksom lokker og lurer men som liksom ikke skal ha den seksuelle oppmerksomheten når vi er klar for å gi dem den i et bakrom i byen. Det er ikke oss. Det er dem.

    Som han som forsøkte å tenne på den samiske jenta i Trondheim. Som nå føler seg stigmatisert fordi statsministeren omtalte hendelsen. Han føler seg trakassert. Trakassert faktisk. Og de nyttige idiotene i pressen skriver om det, om hans følelser, som om de er gyldige, like gyldige som de til den trakasserte jenta. Som om de er likeverdige på alle vis. Som om det er han som er offeret. Som om det er samfunnet og det virkelige offeret som har trakassert ham. Det er ikke oss. Det er dem.

    De andre. Trollene på nettet. Som kjemper en ærlig kamp mot innvandring, svartinger og minoriteters rettigheter. Vi kan jo ikke ha det slik at hvem som helst nå kan forlange å bli behandlet som oss. Nei, det er dem. Dem som får fram det verste i oss. Hadde de bare ikke vært så forbannet negre, samiske eller kvinner og insistert på å være likeverdige og seg selv, så kunne vi kanskje vurdert saken. Men ikke nå, ikke nå når de med den største selvfølgelighet går svart og halvnaken med hijab i homoparaden og snakker samisk med sidemannen og liksom eier hele landet. Nei, det er dem.

    De andre. Ikke oss.

  2. Et eller annet sted starter det, og jeg tror det kan finnes noen svar, om man får sett enkelte familier nærmere i sømmene.
    Det finnes sikkert flere, og ulike svar, og jeg har mange ganger lurt på, hva kan man tillegge gener, kontra miljø.
    Jeg opplevde mye mobbing som barn, og det var særlig en mobber jeg husker bedre enn de andre. I voksen alder fant jeg ut, at vi begge kom fra dysfunskjonelle familier, der vi ble hundset med på ulike vis. Ondskap i praksis.
    Jeg ble mobbet, den andre mobbet meg, og hvorfor ble det slik? Kunne ikke jeg like godt vært den som ble en mobber?
    Har ingen gode svar, annet enn, at vokser man opp i en dysfunksjonell familie, så slår det ut på et eller annet vis tidlig, eller kanskje sent i livet, og man får bruke tid på å tilpasse seg i samfunnet, det sosiale livet og ikke minst lære seg sosiale koder, man ikke lærte hjemme.
    Skal noe endres holder det ikke med hyllningstaler, det handler om å stille de spørsmålene, som mange kvier seg for å svare på.
    Bibbi

  3. Hei Sven, viktig fokus det du tar opp i dag. Jeg anbefaler deg å lese » Ondskapens filosofi » av Filosof Lars Fr. H. Svendsen. Han har gått inn i tema ondskapen.
    Til det du tar opp så er min formening at samfunnet – helt ned til den nære familie- VELGER å lukke øynene. Overgrep og vold er selvfølgelig ikke akseptert, men holdes «levende» gjennom at de utsatte knebles av familierelasjoner og andre relasjoner / maktforhold. Og overgrep av mange slag forties, skjules og holdes på avstand gjennom at mennesker ikke vil oppleve å være i en dysfunksjonell familie, gruppe eller samfunn. Det er illusjoner på høyt nivå. Mennesker er grunnleggende redd for å få ett «uheldig» fokus- og derfor snur mennesker ryggen til og holder avstand til den person eller saken som de gir støtte til i fakkeltoget. I fakkeltoget får de likevel anledning til å vise frem sitt syn på saken i felles flokk, og samtidig kunne si » at vi var flere – det var ikke bare jeg som støtten saken «- i tilfelle de tok feil .Samtidig er de observerbare i det de viser sin støtte. Mennesker er redd for å være «den som tar feil «- se på saken i Vågå. Den handlet mere om bygdedyret enn om overgrepssaken, den viser frem overgrepssuppa i sin hæslighet. ALLE som VELGER å lukke øynene. Og feigheta !
    Jeg kan mye om dysfunskjonell familie, overgrep og vold. Det er mange som har tatt avstand til meg, og peker på meg som «problemet» i familien. Nettopp for å ha egen avstand til det dysfunksjonelle som de også var en del av. Fornektelse er ett sterkt forsvar.
    Bibbi sier noe om konsekvensen, og ja det koster den utsatte på ett eller annet plan. Prisen kan oppleves høy, men inni meg ett sted tror jeg at premien er større for den som river seg løs fra saueflokken og våger. Jeg «har ingen familie» – jeg valgte den bort. Så nå må andre i familien ta min plass i sirkelen hvis de ønsker å opprettholde den. Når jeg hadde min rolle og min plass så kunne sirkelen opprettholdes, og alle andre pustet lettet ut fordi de slapp min rolle. Se for deg en ring med mennesker som holder hverandres hender. Kjeden blir brudt når noen går ut av sirkelen. Og de som er igjen må ta en annen plass for at sirkelen skal kunne være hel. Det brukes mye krefter på å opprettholde små og store sirkler slik de ER i en familie, eller ett storsammfunn. På denne måten overlever overgrep og voldsproblematikken.

  4. Ja… Rett og slett veldig bra Sven… Når man snakker om ondskapen så kan jeg også anbefale å lese «ondskapen» av Jan guillou fra da han var barn. Den setter også ting litt på plass. Dette er ang. mobbing og kanskje ikke helt hva man diskuterer på nettet nå, men allikevel relevant.

    Takk for bloggene dine..

    Chris

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s